Ecce Homo har et budskap

“Ecce Homo” har et budskap
Kunsthistorikeren Morten Stige sammenligner kraften og innholdet i Elisabeth Ohlsons utstilling med mestere som Hieronimus, Michelangelo og Caravaggio. Aftenposten 31.5.1999

Av kunsthistoriker Morten Stige, Oslo

“Ecce Homo” er noe så sjeldent som moderne kirkekunst med kraft og innhold. God kirkekunst formidler det kristne budskap med virkemidler som anskueliggjør “ordet” og hjelper betrakteren til å fortolke dets innhold. “Ecce Homo” gjør dette på en sjeldent relevant måte. Slik må “mestere” som El Greco, Hieronimus, Bosch, Michelangelo og Caravaggio ha virket på sin samtid. Vi kan fortsatt berømme disse kunstnernes kvaliteter, men neppe oppleve den kraften de må ha hatt gjennom sin dristige fornyelse og intelligente provokasjon.

Mottagelsen av “Ecce Homo” i kristne kretser er et trist eksempel på at kristenfolket ikke har lært noe av kunsthistorien, og ikke har perspektiv nok på sin egen lære til å se hva for en fariseisk holdning fordømmelse av utstillingen innebærer.

For meg er det en gåte hvordan man kan kalle seg kristen og samtidig ikke greie å forholde seg til det budskapet “Ecce Homo” formidler. Anerkjennelse av utstillingens kvaliteter trenger faktisk ikke på noen måte å innebære en aksept av homofil praksis. Kristus blir ikke fremstilt på en måte som på vesentlige punkter strider mot Kirkens dogmer. Det eneste som kreves av betrakteren, er at han er i stand til å akseptere også homofile som lidende medmennesker. I lys av aids, homsedrap og generell fordømmelse av homofile, burde det være enkelt å fatte parallellen til Bibelens prostituerte, tollere og spedalske, som utstøtte og fordømte. Kristi forhold til disse menneskene understreker at kristendommens hovedbud, overordnet alle andre bud og leveregler, er nestekjærlighet. Dette er en idé mange kristne tydeligvis bare greier å forholde seg til med visse forbehold: Tollere og spedalske er nå OK, men prostituerte og homofile er fortsatt ikke fullverdige.

“Ecce Homo” har dermed et budskap som er overordnet aksept av homofil praksis. Man kan faktisk, slik mange kristne synes å gjøre, betrakte homofili som en sykdom – på linje med lepra, uten at det rokker ved hovedbudskapet: nestekjærlighet og aksept av medmennesker. “Ecce Homo” formidler en nærhet til enkeltskjebner som fremtvinger sympati og forståelse for en hel gruppe “utstøtte”.

Sjelden har jeg opplevd så sterkt gripende kristen kunst. Slik må Caravaggios fremstilling av Thomas Tvileren ha virket på romerne i 1603. “Ecce Homo” bør henge i en katedral, som en sårt tiltrengt påminnelse om hva Kristus egentlig hadde på hjertet.