Den norske friskmeldingen av transvestitter, fetisjister og sadomasochister 1. februar 2010 er kjempet fram av LLHs Diagnoseutvalg Revise F65 og bygger på 60 år gamle tradisjoner. Flere av homobevegelsens aller første tillitsvalgte var SM-ere selv om de måtte leve skjult overfor sine egne, akkurat som lesber og homser lenge har vært usynliggjort overfor storsamfunnet.
Av Svein Skeid
Leder i Diagnoseutvalget Revise F65
Diagnoseutvalgets prisbelønte pionérarbeid startet i 1994 og fikk formelt mandat fra LLHs landsstyremøte november 1997. Arbeidet, som eksplisitt kom inn i prinsipprogrammet i 2004, er bekreftet av LLHs landsmøter i 1996, 1998, 2000, 2002, 2004, 2006 og 2010. Ved siden av LLH, har Revise F65 mandat fra ILGA Europe i 1999 og den europeiske lærhomseorganisasjonen ECMC i 2000. Diagnoseutvalget samarbeider med, og inkluderer helsearbeidere, psykologer, psykiatere og sexologer i tillegg til representanter fra SMil, SMia, SLM og LLH sentralt.
Den norske friskmeldingen er resultat av 16 års informasjons- og lobbyarbeid overfor fagmiljøer, helsepolitikere, homomiljø og befolkningen generelt. I tråd med mandatet, har Diagnoseutvalget dokumentert nasjonalt, internasjonalt og overfor Verdens helseorganisasjon at diagnosene transvestisme, fetisjisme, fetisjistisk transvestisme og sadomasochisme er overflødige, utdaterte, uvitenskapelige og stigmatiserende. Den internasjonale innsatsen førte i 2009 til at Sverige tok bort de samme fetisj- og sm-diagnosene som Revise F65 anbefaler fjernet.
Ikke bare er gruppene nå slettet fra den norske versjonen av sykdomslista ICD, men de er ogsåerklært som ”seksuelle identiteter” på lik linje med andre offisielt aksepterte seksuelle minoriteter. En slik status som likeverdig normalvariant kan være første skritt på veien mot reell ytringsfrihet, rettsikkerhet og vern mot diskriminering.
Gruppen fetisjister og SM-ere opplever fremdeles reell mangel på rettsvern dersom de våger å synliggjøre sin identitet og kjærlighet. Fetisjister som tar i bruk sin lovfestede ytringsfrihet møtersanksjoner i form av trusler, yrkesforbud, mobbing og utfrysing slik homser og lesber opplevde for 30 år siden. LLHs landsmøte vedtok derfor våren 2010 å følge opp friskmeldingen med tiltak for å inkludere fetisjister og sm-ere i levekårsundersøkelser, forskning og offentlige tiltak mot stigmatisering og diskriminering.
Dette er høyst påkrevet ettersom sm-lesber og lærhomser som minoritet i minoriteten blir usynliggjort og diskriminert også innad i homobevegelsen. For eksempel er gruppen helt utelatt fra Nova-undersøkelsen i 1999 og påfølgende handlingsplaner. Vi har derfor ikke statistikk på gruppens levekår. Gruppen har dobbel komme ut-problematikk og er antagelig overrepresentert blant annet med hensyn til nysmitte av hiv, alkohol- og rusproblematikk. Fortsatt innsats er derfor påkrevet både nasjonalt og internasjonalt overfor WHO, som for tiden oppdaterer sykdomslista ICD til versjon 11.
Referanser:
Reiersøl, O. (2008). Fetisj og SM-diagnosene i ICD-10. Tidsskrift for norsk psykologforening, juni 2008, vol 45.
Reiersøl, O. og Skeid, S. (2006). The ICD diagnoses of fetishism and sadomasochism. I P. J. Kleinplatz & C. Moser (Eds.), Sadomasochism: Powerful pleasures. Binghampton, New York: Harrington Park Press.
Helsedirektoratets pressemelding 1.2.2010: www.reviseF65.org/friskmelding.html
Nettstedet til Diagnoseutvalget Revise F65: www.reviseF65.org