Categories
Norsk Seksualpolitikk

Ytringsfrihet for hvem

Ytringsfrihetskommisjonens innstilling som ble offentliggjort 22. september, har allerede vakt betydelig debatt. Under dekke av å skulle foreta en høyst påkrevet opprydning i et 185 år gammelt lovverk, benytter Ytringsfrihetskommisjonen anledningen til å svekke rettssikkerheten til flere grupper ved blant annet å ville øke “toleransen” for rasistiske ytringer og kjønnsdiskriminerende reklame.

Homofobiske, sexistiske og rasistiske ytringer har nær sammenheng med mobbing, trakassering, vold, selvmord og mord overfor de grupper som rammes. Mobben slår mens hetsen rår. Offentlig sjikane mot hele folkegrupper, skaper angst og utrygghet hos hvert eneste individ som identifiserer seg med gruppen. Ikke minst rammer dette uetablerte unge homofile i komme ut-fasen som ifølge en NOVA-undersøkelse er betydelig overrepresentert i selvmordstatistikken med langt dårligere levekår enn befolkningen forøvrig.

Kommisjonen og partiet Høyre – som støtter innstillingen – vil kompensere skadevirkningene overfor utsatte minoriteter ved å gi såkalt rettslig vern til en “utluftende, rensende og anstendiggjørende” samtale og kritikk i det offentlige rom. Antirasistiske organisasjoner påpeker imidlertid at det ikke eksisterer noen åpen debatt på like premisser, slik kommisjonen ønsker å fremstille det. “I det norske samfunn snakker majoriteten på vegne av minoritetene”, sier S. Ananthakrishnan i Antirastistisk senter. – Minoritetene selv har liten mulighet til å få sendetid eller spalteplass i norsk offentlighet. Man kan ikke overføre argumenter for det frie marked på ytringsfrihet. Loven har en viktig plass når man skal endre folks atferd, påpeker innvandrernes talsmann.

Stigmatisering og utstøting gjør marginaliserte gruppers formelt sett likeverdige ytringsfrihet i praksis ikke-eksisterende. Lovgivning mot rasisme, homofobi og kjønnsdiskriminering har derfor en viktig holdningsdannende effekt, også når lovene ikke blir så mye brukt.

Pressens organisasjoner på sin side jubler over at folk i varetekt i enda større grad enn idag skal kunne henges ut med lett identifiserbare data uten lov og dom. Dagbladet som tidligere har gått imot kravene både om presse- og homo-ombud, er redd for at kommisjonens innstilling nå skal “males i stykker av særinteresser på sin vei til Stortinget”.

Nettopp Dagbladet var i 1991 arena for den verste antihomokampanjen vi har sett i Norge i moderne tid. I hvert fall opplevde mange homofile det slik. “Rå homosex i Oslo” smørt ut over hele forsiden rammet først og fremst lærhomsene som minoriteten i minoriteten. Det viste seg at SLM eller Scandinavian Leather Men- som tabuisert gruppe hadde svært lite å stille opp med av “likeverdig debatt”. Omkostningene for egen helse- og sikkerhet var for store til at noen turde stikke hodet fram. Like etter opplevde vi fire rå mord på homoseksuelle i løpet av like mange år. En tilfeldighet? Neppe. Parkpøbelen fikk et ekstra moralsk puff i ryggen til å slå og sparke akkurat så mye hardere som utgjør forskjellen på invalidiserende “soperknusing” og fatalt mord. Men avisens “homodebatt” var en suksess både for løssalget og profitten.

Pressen skal være samfunnets vaktbikkje og blant annet passe på den lille manns rettigheter (“VG hjelper deg”), men hvem vokter media?

Om kommisjonens forslag skulle bli satt ut i livet, ville Norge bli en sinke i internasjonalt menneskerettighetsarbeid, ettersom innstillingen forutsetter at “Norge ikke bør gå lenger enn det internasjonalt anerkjente minimum for å beskytte minoriteter mot diskriminerende ytringer.”

Ethvert samfunn kjennetegnes av hvordan det behandler sine minoriteter. Rasistiske, homofobe og sexistiske ytringer og handlinger mot kvinner, etniske og seksuelle minoriteter er et politisk ansvar, ikke noen privatsak.

Norge bør fortsatt være i første rekke på den internasjonale arena for minoriteters menneskerettigheter. I stedet for å fraskrive seg ansvaret for hatmotivert vold, bør samfunnet styrke det strafferettslige vern overfor denne type propaganda. Politikerne gjør rett i å lytte nettopp til “særinteressene” eller de svakeste gruppene, når utredningen kommer til behandling i Stortinget.

Kommentar hentet fra Skeive Nyheter 30.9.1999

Ytringsfrihets-
kommisjonens forslag kan gjøre Norge til en sinke i internasjonalt menneskerettighetsarbeid, skriver Svein Skeid. Foto: Hilde Holthe-Berg.