Categories
Arkiv 1997 - 2002 Norsk Seksualpolitikk Uncategorized

Fetisj/sm-nyheter 1998

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Artiklene er hentet fra Skeive nyheter 1998

karlgunnar_erik
Skeive dager i Oslo 1998   Foto: Svein Skeid.

Lær og SM er kjærlighet

Bildet viser Karl Gunnar og Erik gående hånd i hånd foran lærseksjonen i homoparaden i Oslo 1998. NRK Dagsrevyen hadde et flott innslag. Med kommentarer om homomangfold fanget de inn Karl Gunnar og Erik i fullt lær, der de gikk hånd i hånd foran lastebilen og lærseksjonen. Kameraet zoomet tilslutt mot hendene deres som en fokusering av at lær og sm faktisk dreier seg om kjærlighet mellom mennesker.

Artiklene er hentet fra Skeive nyheter 1998

Norske lærhomser i humanistblad
Etter norsk initiativ er den europeiske lærbevegelsen nå antirasistisk og antinazistisk. Skeive nyheter 10.12.98

Nytt lys på Leopold von Sacher-Masoch
Leopold von Sacher-Masoch skal ifølge en ny bok ha misbrukt sin posisjon til å få oppfylt sine egne slavefantasier. Skeive nyheter 25.11.98

Svenske homohus rene festninger
De groveste naziangrepene i Sverige skjer mot lærhomser på fester med fetisj og sm som tema. Skapnytt 19.11.98

Nok et åpent lesbisk tysk parlamentsmedlem etter at Christina Schenk i 1992 kom ut både som lesbe og sadomasochist. Skeive nyheter 16.11.98

Pisker opp klessalget
– Dette er ikke tortur, men frivillig sadomasochisme, sier den unge butikksjefen Hanne Gjærum (24) i Skien, som har en piskende domina i vindusutstillingen. Dagbladet 12.11.98

Pisk på moten
I dette tiåret er det sadomasochisme (SM) som er “skummelt”, og lakk og lær trenden vil nok vare til SM blir like akseptert som homofili er i dag, sier Kjersti Venaas og Berit Brønnstad i teatergruppa X3M. Adresseavisa 6.11.98

SM – en sexy diagnose
“Det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker.” Blikk november 1998

Nazistangrep mot RFSL Nazivold og mord mot homoseksuelle er et stort problem i vårt naboland. Lær- og sm-homser rammes hardest. Qmagazine 13.10.98

Samtaler med Pat Califia. Del 1 [død link]:
“Sm-lesber bankes opp og utestenges fra kvinners sosiale treffpunkter. Vår litteratur brennes, de ringer våre arbeidsgivere og sier vi er perverse slik at vi mister våre jobber.” Homoplaneten 12.10.98

Norge sviktet spannerhomsene
Norge og norden var på vippen i Strasbourg og kunne avgjort menneskerettighets-saken til spanner-homsenes fordel dersom den norske representanten hadde giddet å møte opp. Skeive nyheter 30.9.98

Dildoer kan være kreftfremkallende
Det danske postordrefirmaet Daells selger dildoer fra Østen som inneholder det kreftfremkallende stoffet kadmium. På innpakningen advares det mot at massasjestavene brukes i kroppsåpninger. VG 31.7.98

Désirée Hafstad: Ingen vanlig kvinne
Under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var “s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage…”. Bergens Tidende 19.7.98

Sadomasochist får smake partipisken
Arbeiderpartiet fikk kalde føtter og avlyste et møte med tema sadomasochisme i regi av Velgeraksjonen Folk for Jagland. VG 9.6.98

Tøffeste jenta i klassen
– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. I Karine Haaland tegneseriesatire “Larsons gale verden” får alle gjennomgå, inkludert minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister. Kulturkanalen 13.3.98

karinehaalanddominamini
Illustrasjonen er hentet fra Karine Haalands bok: “Våre venner menneskene” utgitt på Bladkompaniet AS 1999. Gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland.

SM i Vatikanet [død link]
Pavens kammerherre Enrico Luzi ble funnet myrdet etter “en sado-masochistisk orgie”. Han kan være offer for en seriemorder som antas å ha tatt livet av 18 personer i Romas homoseksuelle miljøet. Nettavisen 9.1.98

Du var så vakker over meg
“Eg har utforska ulike posisjonar, men etterkvart funne meg ei nisje der eg ønsker å skrive inn nye erfaringar i den nynorske romantradisjonen, som f eks sadomasochisme, anorexi, stupfyll, psykomotorisk behandling og andre “randfenomen”.” Liv Nysted på Det norske Samlaget 1998

Sadomasochisme – bør jeg akseptere legningen? [død link]
Opplysende svar fra dr Christian Anker som også poengterer at personer som begår seksuelle overgrep sjelden er sadomasochister. Doktoronline 1998

Sm – erfaringer og forklaringer
Sm – er det sykt, straffbart og kvinnediskriminerende? Henrik Villestad skriver om de vanligste fordommene om sm eller sadomasochisme. Duo 1998

Categories
Norsk

Ingen vanlig kvinne

Under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var”s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage…”.

Av Turid Kjetland

Denne artikkelen sto første gang i Bergens Tidende 19.7.1998

Noen kaller henne Bergens undergrunnsdronning. Andre for homo, eller helvetes transe. Folk flest vet ikke hva de skal tro. Kvinne. Eller mann? I går forlot Désirée Hafstad byen. Men først fortalte hun meg hvem hun er. Jeg får bare ikke historien hennes til å stemme. Vi sitter på kafé Permanenten, stedet der Désirée Hafstad i vår var arrangør for fem kvasi-Grand Prix-show, en stor suksess med til sammen 1500 publikummere. Selv strålte damen som glamorøs vertinne på scenen, i tidstypiske, smakløse Eurosong-kostymer. Da Café Opera arrangerte Sexpresso-kveld en tid tilbake, var det Désirée, bare iført blondeundertøy, som lå på utstilling i en seng kvelden til ende. Og senhøstes i fjor, under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz og i kompaniskap med dragartist og venn Jim Robin, inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var “s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage or as your naughty fantasy requires..”.

Hun virker hemningsløs, frigjort og ekshibisjonistisk bortenfor alle blåner. Det er derfor jeg knapt tror det når Désirée beskriver en angst så stor at hun for få år siden ikke torde å gå gjennom Bergen sentrum. En angst som førte til at hun frivillig søkte hjelp på psykiatrisk sykehus. Men snart faller bitene på plass. Hvem kan unngå å bli merket av aldri å kunne vise seg ute blant folk, uten å være redd for slengbemerkninger og sjikane? Det har gått ni år siden en gutt på 22 år ble til kvinnen som tok navnet Désirée Hafstad. Hun er ingen mann i kvinneklær, verken transvestitt eller dragqueen. Hun er en heterofil kvinne. Men ennå kjemper Désirée hver dag for å bli godtatt som den hun er.

– Hender det du angrer på kjønnsoperasjonen? – Nei, aldri. Det var en lettelse å bli kvitt det mannlige. Og jeg hadde ikke noe valg. En gang var hun en liten gutt i São Paulo. Hun vil ikke fortelle hva han het, gutten som skilte seg ut fordi han ikke likte å spille fotball, men å kle seg ut med kjoler og parykker, fjær og fjas.

– Jeg ble mobbet allerede da, men det gikk enda verre da vi flyttet til Os. Jeg var ni år, født i en millionby i Brasil, og syntes alt var så lite og fremmed i Norge. Klart jeg skilte meg enda mer ut i et lite miljø, sier Désirée. For selv om gutten ble tenåring og bad til Gud om at dette skulle bli siste gang, klarte han ikke å slutte med lekene sine. Han stjal sminke fra søsteren, lurte seg livredd inn på rommet til moren for å gå i klesskapet hennes. Og det var ingen lek lenger.

– Det var som å løsne på en ventil under høytrykk. Selv om jeg gikk inn i en fantasiverden, var det den rollen jeg følte meg hjemme i mentalt sett. Jeg spilte mye mer rollespill når jeg deltok i jentepreiket til kameratene mine, selv om jeg alltid har vært tiltrukket av gutter.

Lenge trodde jeg svaret var at jeg var homofil, men samtidig følte jeg avsky for min egen kropp, forteller Désirée. Å være ung betyr hormoner og komplekser og kviser så det rekker for de fleste. Men Désirée ville sikkert tatt en gjennomsnittlig tenårings gleder og sorger på strak arm. Helvete på jord. Mareritt. Det er ordene hun bruker for å beskrive hvordan det var å være en 17 år gammel gutt, aktiv i både volleyball og basket, som oppdager at han holder på å utvikle bryster.

– Ikke store, men nok til at jeg sluttet å dusje og enda mer enn før ble sett på som en avviker. Legen avfeide problemet med at unggutten ville vokse det av seg. Det var ikke noe svar for en gutt som var så fortvilet i sin absolutte ensomhet at han tenkte på selvmord. Da var det han leste artikkelen om en som hadde tatt kjønnsoperasjon. Alt stemte. – Jeg ble en av de yngste som har skiftet kjønn i Norge, som 22-åring, sier Désireé. Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, hevder en bok som handler om den fryktelig vanskelige kommunikasjonen mellom menn og kvinner. Mennesket som sitter overfor meg har en erfaring de færreste vil få. Hun har tatt spranget fra en klode til en annen. Hvem blir man da? – Jeg forestiller meg det ofte slik: Menn og kvinner trenger hverandre for at det skal bli balanse i livene våre. De er vektskåler på en vekt. Og jeg, jeg føler meg ofte som selve vekten, den som vet hvordan det er å være på begge sider. Jeg kunne ikke lenger leve med å være mann. Men det er ikke noe lettere å være kvinne, sier Désirée. Hun bruker ordet apokalypse for å forklare det hun har vært gjennom. – Alt jeg hadde vært som mann, mitt liv, min identitet, måtte brytes ned, for så å bygges sakte opp igjen. Jeg måtte gå gjennom en ny pubertet som 22-åring.

– Hvordan reagerte venner og familie på at du ville skifte kjønn?
– Moren min tok det fint, og var mest lei seg for at jeg aldri hadde tort å fortelle det til henne. Dessverre døde hun en måned før operasjonen. Men de fleste jeg kjente vendte meg ryggen, sier Désireé. Smilende forteller hun om gamle gymnaskamerater som nesten besvimte på gaten da hun plutselig presenterte seg som Désirée. Hun kan forstå dem.

– Det kan bli for tøft å forholde seg til et menneske man har kjent som det andre kjønn. Jeg betrakter henne når hun går for å hente seg et askebeger ved disken. Désirée er høy, over 1,80, har lange ben og smale hofter i lyse sigarettbukser. Håret, stort og tykt, har hun temmet med et hårbånd så det står som en sky av krøller rundt ansiktet. Der har hun et par mørke øyne av den sorten som er egnet til å få misunnelsen fram hos mange kvinner. En flott dame som burde dåre mange menn, tenker jeg. Jo, Désirée vekker oppsikt, nikker hun. Men vi medsøstre kan bare la stridsøksen ligge. I stedet for å nyte kompliment og kurtise kan hun like godt få trusler om skambank fra en gjeng fulle mannfolk, som nekter å godta Désirées forsikringer om at hun er en kvinne. Hun er blitt vant til å komme tilbake fra toalettet og finne mannen hun pratet hyggelig med, kald og avvisende. Noen har advart ham om at han egentlig flørter med en mann, tipper Desiree.

– Hvordan er det for deg å få seg kjæreste? – Helt håpløst. Tenk deg selv, å vite at kjæresten din har vært samme kjønn som deg selv. Det er ikke mange menn som klarer det. Désirée har vært med i performancegruppen Orange Crush Club, konferansier på Homofestivalen i Bergen, og som Dessa van Lüderitz utfordret hun både glamour-typer, fetisjister, transseksuelle, lesbiske, s/m-ere, transvestitter og frigjorte heteroer til å feste på Club Venuz.

– Når du går i bresjen for dette, vil ikke det øke fordommene og forvirringen om ditt kjønn og legning ute blant folk? – Jeg kan uansett, selv om jeg av og til ønsker det, aldri bli Berit fra Fyllingsdalen. En helt vanlig jente som går og handler på Oasen sammen med venninnene sine. Jeg oppsøkte homsemiljøet fordi det er der, blant andre som skiller seg ut, at jeg føler meg mest akseptert. Blant bermen, sier Desiree Hafstad med et flir, litt ironisk. Hun har liten kontakt med de få andre i Norge som har skiftet kjønn. Désirées inntrykk er at reaksjonene de møter har gjort dem så bitre og mistroiske til omverdenen at mange isolerer seg.

Ondskapsfull hets har fått henne til å rømme byen to ganger. Sist gang hun flyttet tilbake til Bergen, bestemte Désirée seg for en annen strategi. – Jeg innså at det å omgås en person som har skiftet kjønn kan være vanskelig for mange, at jeg må komme dem i møte. Folk vet så lite. Derfor forteller Désirée åpent og saklig om bakgrunnen sin til dem som spør, både dem som nesten ikke tør lufte temaet – og dem som vil vite hvordan det er for henne å få orgasme. – Men da svarer jeg bare: Hvordan er det for deg? Noen tror visst ikke det finnes grenser for hva som er privat når det gjelder meg, sier Désirée. Hun har gått den private TV-skolen i Bergen, hadde en birolle i stykket SubUrbia på Den nationale Scene i fjor, og føler hun har fått mer respekt i byen etter at hun var primus motor for GP-sirkuset i vår. Drømmen hennes er å jobbe med fjernsyn. Når du leser dette har hun forlatt Bergen for tredje gang. Hun skal til London for å gå på det toårige studiet Stage management ved Academy of Live and Recorded Art. Désirée kommer nok tilbake til Norge, men neppe til Bergen. Byen blir for liten. – Så du rømmer denne gangen også? – Nei. Denne gangen er det ingen flukt.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Hentet fra Skeive nyheter 3.7.98

Arbeiderpartiets ledelse har ikke svart på et brev fra sitt eget forum for homofile og tre andre helse, homo og fetisjforeninger, der de ville vite om partiet har endret sin forebyggende politikk overfor minoriteter, etter at de avlyste et informasjonsmøte om sadomasochisme. Her kan du lese brevet til Jagland:

Fredag 3. juli 1998

Til Thorbjørn Jagland, leder i Det norske arbeiderparti

Av en reportasje i VG 9.6.98 fremgår det at Arbeiderpartiets ledelse har “utsatt på ubestemt tid” et møte om sadomasochisme (sm) der billedkunstner og Ap-medlem Hans Petter Stubergh skulle ha vært innleder. Sekretær i Arbeiderpartiet Solveig Torsvik uttaler til VG at hun ikke synes dette “var noe særlig smart tema å ta opp”, mens Siri Wormdal fra Velgeraksjonen forteller at møtet ble utsatt fordi så få kunne komme.

Selv om VG-oppslaget 9. juni hadde en humoristisk vinkling, er saken ytterst viktig for de kvinner og menn som tilhører denne minoritet, blant dem mange lesbiske, bifile og homofile.

Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, LLH, vedtok på sitt landsmøte i Bergen 9.-10. mai d.å. å nedsette et bredt sammensatt utvalg av fagfolk, fetisj/sm-homser, lesber, bifile og heterofile, med det formål å fjerne diskriminerende sykdomsdiagnoser overfor denne gruppen. Bakgrunnen er blant annet at “de fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv”, slik sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough, uttrykker det i tidsskriftet “Fri tanke” (utgiver Human-Etisk Forbund april 1997). Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU. Bullough påpeker videre at: “sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold. Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.”

Solveig Torsviks uttalelse til VG og Ap-ledelsens avvisning av en dialog med denne gruppen, tyder på manglende kunnskap om Helsetilsynet, Helseutvalget for homofile og forhenværende Arbeiderparti-regjeringers 15 år lange “forebyggende og identitetsskapende arbeid” overfor den “marginaliserte og sårbare gruppe”, som også fetisj- og sm-miljøene representerer (sitater fra Sosial- og helsedepartementets “Handlingsplan mot hiv/aids-epidemien 1996-2000” ss 33 og 46).

I denne handlingsplanen – som har forord av Arbeiderpartiets tidligere helseminister Gudmund Hernes – fremheves også homofile fetisj- og sm-organisasjoner som sentrale i arbeidet for å øke “den følelse av egenverdi som skal til for å stille krav om, eller selv ønske å beskytte seg” mot hiv-smitte (ss 33, 46).

Med hjemmel i overnevnte handlingsplan, kap. 719, post 70, yter Statens helsetilsyn økonomisk støtte til forebyggende arbeid for å fokusere også fetisj og sm-sex som en “positiv og helsebringende faktor i menneskers liv” (s 43). Senest i tilskuddsbrev til Verkstedet Smia av 22.3.97 ser Helsetilsynet “positivt på at personer i fetisj- og sm-miljøer sosialiseres til sikrere sex både når det gjelder smittevern og andre helserelaterte emner”.

Handlingsplanen mot hiv/aids-epidemien, fremhever komme-ut-fasen som spesielt sårbar i forhold til hiv-smitte (s 47). Tre av ti unge som tar sitt eget liv, er sannsynligvis homofile og lesbiske. LLHs undergruppe “Verkstedet Smia” har erfaringer som tyder på at prosenten sm-homser og lesber som prøver å ta livet sitt på grunn av sosial utstøtning kan være enda større, da disse er stigmatisert både som homofile og fetisjister.

Et foredrag om sex, identitet, menneske og samfunn burde derfor være høyst aktuelt nettopp for Arbeiderpartiet, som har tradisjon for å ta ansvar for utstøtte minoriteter.

Vi håper at overstående møteutsettelse og uttalelse fra partisekretær Solveig Torsvik, ikke signaliserer en kursendring i Arbeiderpartiets politikk. Det vil kunne ramme fortsatt helseforebyggende arbeid i offentlig og frivillig regi. En kursendring vil dessuten på nytt kunne tvinge marginaliserte grupper under jorden, utenfor rekkevidde av blant annet hiv-forebyggende tiltak – og altså virke stikk i strid med overordnede helsepolitiske målsettinger.

Med vennlig hilsen

Tone Barstad/s, Leder i Verkstedet Smia Oslo

Knut Sverre Røang/s, Leder i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

Fungerende leder i Helseutvalget for homofile

Karen-Christine Friele/s, Leder i Forum for Homofile og Lesbiske i Arbeiderpartiet
English
text

June 9, 1998, The Norwegian Labour Party had announced a public meeting about sadomasochism. The very same day the meeting was canselled. Four safer sex-organizations protested in a letter to leader of the Labour Party, Thorbjørn Jagland (picture). But we never received any answer to our letter.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Tøffeste jenta i klassen

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. I Karine Haaland tegneseriesatire “Larsons gale verden” får alle gjennomgå, inkludert minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

Av Morten Harper

Denne artikkelen er hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 13.3.1998

Satirikeren Karine Haalands kontroversielle stil har medført oppsigelse i Bergens Tidende og stripebeslag hos NRK. Nå oppsummeres seriene hennes i en egen utstilling.

– Jentehumoren er mye styggere enn du skulle tro. Når jenter er morsomme, snakker de nedsettende om menn – kjærester, ekskjærester og andre – det er en måte å overleve på. Det påstår serieskaperen Karine Haaland. Samtaler mellom jenter er kjennemerke ved hennes tegneserier. Haaland har – selv om hun debuterte som serieskaper for få år siden – fått plass for sine humorstriper blant internasjonale storheter i bladet Larsons gale verden. Gjennombruddet som serietegner fikk hun høsten 1995 med en fast stripe i Universitas. Året etter begynte hun å lage en ukentlig politisk kommenterende stripe i Bergens Tidende, og hun laget også politisk satire i tegneserieform for NRKs valgdekning på internett. Foruten seriene i Larsons gale verden, lager hun nå en serie for magasinet Det Nye.

 Haaland er blant de få kvinnelige serieskaperne i Norge, og er dessuten en av de mest kompromissløse satirikerne – uansett medium. Eksempler fra seriene hennes er nå samlet i en utstilling ved Tronsmos tegneseriegalleri i Oslo. Jentene i Haalands striper er livsglade, lystne og velformulerte. De snakker om den uromantiske, plumpe gutten på stevnemøtet, om mannen som gir så fine komplimenter og som viser seg å være nesten blind, eller det er jenta som vil bytte kontor fordi hun ikke holder ut å sitte og se på arbeiderne i bar overkropp på utsiden. Det er guttene/mennene som humoren rettes imot, men replikkene viser – mer eller mindre underforstått – også jentenes usikkerhet, forfengelighet og desperasjon.

Haalands serier preges av en urban mentalitet. Utenfor byen hersker tilsynelatende uforstand og fordommer. – Jeg tar utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner. Den er urban, forklarer Haaland. Det som skildres i stripene er ikke så mye noe jeg har opplevd selv, men hendelser som jeg er blitt fortalt eller observert. Byfokuseringen kan skape uforutsette problemer. I en stripe – trykt i Larsons gale verden – bygde poenget på hvor vanskelig det er å spise Kebab. Da fikk bladet undrende leserbrev fra distriktene; ke – hvafornoe? Foruten smarte jenter kommer utfallene i Haalands striper fra biske gamle damer. Eldre folk er i seriene hennes uvanlig aggressive og kommer med rabiate uttalelser, det være seg vitsing om pacemakere eller utskjelling av en vennlig servitrise.

 – Alle figurene er sider av meg selv. Det er mye av meg selv også i den gamle røya. Det er utrolig mange gamle mennesker som er usympatiske. Mange tror de er søte, men de kan si hårreisende ting. Gamle mennesker har slik sett en særlig frihet, mener Haaland.

Idiotisering

Haalands satire er rettet mot fordommer og mot – det hun ser som – dumskap hos fremstående politikere. Det vanligste fortellergrepet i Haalands politiske striper er en intervjuer som konfronterer politikerne. Politikerne skildres som uintelligente, snarere enn karikering foretar hun en idiotisering. – Politikerne har seg selv å takke. De er inkonsekvente, de er fjernt fra den virkeligheten de griper inn i med sine beslutninger. Haaland har fått merke at det er grenser for hva politisk satire kan inneholde, også i Norge. Engasjementet for Bergens Tidende ble brått avsluttet etter at hun i en stripe la ordet «pakkis» i justisminister Gerd-Liv Vallas snakkeboble. Dette var for Haaland en måte å ta de svakes side på i Golan-saken. Dagen etter at serien sto på trykk fikk hun en ubegrunnet oppsigelse, etter ett år i avisen.

 Likeledes fikk hun problemer da hun for NRKs valgdekning på internett laget en stripe om et FrP-forslag om fellingstillatelse på muslimer som hadde revet i hjel flere sauer i Vegårdshei, et krast bilde på ubegrunnet fremmedfrykt. Stripen ble ikke bare redigert vekk, den ble også nektet tilbakelevert da Haaland ønsket å trykke den et annet sted. Hun avviser at serien er et politisk redskap:

 – Jeg står utenfor partipolitikken. Det er så liten forskjell mellom partiene når vi ser på innholdet deres.

Når det går galt

 – Jeg tar tak i hva det enn er jeg føler for. Jeg er ikke som statskirken, jeg har intet yrkesforbud for homofile, forklarer Haaland.

I hennes satire får alle gjennomgå, fra arrogante politikere á la Carl I. Hagen til minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. Jeg liker å fremstille hvordan ting lett kan gå galt. SM må være stilig og flott for å fungere, dermed er fallhøyden stor og den humoristiske kontrasten blir desto sterkere når tings skjærer seg. Samtidig er de jo egentlig ute etter at noe skal gå galt, men ikke på den måten som det gjør i mine serier.

Forholdet mellom innfødte og innflyttede nordmenn er et sentralt tema i stripene. Haaland skildrer både innvandrermiljøet og et tradisjonelt norsk miljøs reaksjon på innvandrerne. Stripene viser meningsløsheten i fordommer og budskapet er klart antirasistisk, samtidig unngår Haaland å bli forutsigbar poli
tisk korrekt ved også å karikere minoritetene – som at de snakker gebrokkent – og å harselere med deres selvbilde. I en av sine sinteste striper viser Haaland noen nordmenn og innvandrere som hører på radioen, som forteller at øyenvitner ikke grep inn i en voldtekt fordi de trodde kvinnen var i familie med mennene. – Stripen ble til som en reaksjon på medias dekning av vold blant innvandrere. Tendensen var å fremstille det som om det å utøve vold mot familiemedlemmer var en del av muslimenes kultur.

Men selv den tøffeste jenta i klassen setter grenser for satiren: – Når jeg får en intuitiv følelse av at jeg er ondskapsfull mot noen som er svake, lager jeg ikke noen serie på det.

Når jeg tråkker på minoritetsgrupper, tar jeg for meg det jeg oppfatter som deres styrke.

Dessuten er harselasen med svake grupper ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem.

Dessuten: Når jeg hetser en pakistaner er det ikke fordi han er pakistaner, men fordi han er en fyr som gjør teite ting. Utstillingen ved Tronsmos tegneseriegalleri vises frem til 29.april

Hentet fra Karine Haalands bok: “Våre venner menneskene” utgitt på Bladkompaniet AS 1999. Gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland.

Categories
Norsk

Sm-sensur på Geocities

Hentet fra Skeive nyheter desember 1997

Den kjente svenske websiden Robin1 for lesber og homser er blitt sensurert av Geocities etterat Robin1 la ut temasider om fetisjisme. Her kan du lese Robins sterke historie om sensuren og om hans egen komme ut-prosess som lærhomse.

Geocities och censuren

Robin1:s första hemsida startade jag på Geocities i USA förra hösten. Geocities är ett företag som erbjuder gratis hemsidor till alla. De har en mängd “neighborhoods” för olika specialintressen: har du t ex en sida om Science Fiction ansluter du dig till “Area 51”, och det finns neighborhoods för matlagning, business, sport och en massa annat. WestHollywood är området för bögar och lesbiska. Där skaffade jag mig en sida tillsammans med tusentals andra gays.

Geocities är både kompententa och pedagogiska: du får tillgång till online-editorer för din sida, counters, gästböcker och en massa annat utan att det kostar dig ett öre. Eftersom Geocities är amerikanska och vill skydda de oskyldiga barnen finns dock några regler: pornografiskt material och bilder på nakna människor får inte förekomma. Detta är en regel som inte är så svår att följa. Min hemsida bestod mest av text, och mitt bildgalleri innehöll endast killar med kallingarna på. Allt var frid och fröjd.

I augusti lade jag dock in några nya textsidor med temat fetischism. De texter som fanns med var samma du kan läsa här: Vad är fetischism?, Fetischtyper och fetisch-klubbguiden. Samma dag jag lade upp dessa texter raderade Geocities min sajt. Utan förvarning. Utan att ge mig någon chans att ändra eller rädda vissa filer. Jag fick ett automatiskt mail som sade att jag haft pornografiskt material på min sida och var välkommen tillbaka om jag bara rättade mig efter deras Content Guidelines.

I vad låg då det pornografiska på mina sidor? Bilderna innehåll ingen nakenhet och texterna berör visserligen sexualitet men använder inte grova ord. För mig är det uppenbart att själva förekomsten av texter om alternativa sexualiteter är så stötande för Geocities att de kände sig tvungna att radera sidorna. Det märkliga är att Geocities själva föreslår några ämnen som “passande” för sina WestHollywood-sidor: gay pride och personal coming out är två ämnen som är godkända. För mig handlar mina texter om fetischism just om “pride” och “coming out”. Jag är stolt över vem jag är och vill hjälpa andra som känner som jag att komma ut. Den “pride” som Geocities vill att vi skall uttrycka är uppenbarligen av det harmlösare slaget: visa en bild på dig och din pojkvän och lägg en länk till din hemstads turistbyrå så passerar du censuren.

Denna uppdelning av oss bögar i sammhälleligt godkända respektive förkastliga är skrämmande. Särskilt skrämmande blir det om den uppdelningen görs av ett företag som uppfattas som gayvänligt och har gott rykte i gaykretsar över hela världen. Jag är bög och DESSUTOM fetischist, och jag är stolt över HELA mig. Min komma-ut-process handlar om alla sidor av mig, men skulle jag haft kvar min sida på Geocities hade jag än en gång fått censurera och krypa in i garderoben igen. Jag kom ut för 9 år sedan, när jag var 16. Jag har inga planer på att smyga med vem jag är igen.

Categories
Norsk

Kurs med sado-masochister

Sexologigruppa på psykologi inviterer til foredrag om fetisjisme

Hentet fra Studentavisa StudVest november 1997

Fetisjisme, kjønnsdrift som vekkes ved syn, lukt, berøring av livløse ting, er tema for foredraget på bakgrunn av at sexologi ikke er å finne på fagplanen til embedsfagsstudentene i psykologi. Dette har sexologigruppa kjempet for uten resultater, og går nå egne veier.

– Vi mener det bør være sexologi på pensum, fordi vi som praktiserende psykologer vil møte problemer som bunner i seksuallivet, sier embedsstudiestudent Lesley Assersen. På møtet vil det komme en representant fra Smia (SM-interesseorganisasjon) som vil fortelle om SM generelt verden over og dets miljø i Bergen. Det vil også komme en representant fra butikken «Come Again», som selger fetisjistisk utstyr. Det vil bli snakket om hva fetisjisme er, og dens historiske røtter. Sexologigruppa jobber generelt for å belyse seksualitetens mangfold og gjennom dette forebygge urettmessige fordommer.

– Økt forståelse og innsikt i det tabubelagte tema håper vi vil få en positiv virkning på folks holdninger, sier Assersen, som lover at gruppa vil arrangere flere foredrag fremover. Møtet er åpent for alle og blir holdt på Det psykologiske fakultet i Christisgate. Etter møtet vil det bli diskusjoner og sosialt samvær på Fincken.

Øyvind Heier
Smia Bergen informerte psykologistudenter
Hentet fra Skeive nyheter 28.11.97

– Hva som er normal seksualitet er til sjuende og sist er et kulturprodukt. Det kom fram på et seminar der psykologistudentene i Bergen hadde invitert Verkstedet Smia Bergen til å informere. Bakgrunnen er at det seks og et halvt år lange psykologistudiet kun inneholder seks timer sexologi. Her kan du lese reportasjen i Bergens Tidende med journalist Idun Aamland:

Står på for mer sex på pensum

Psykologistudentene ønsket mer vekt på sex i undervisningen, men ble avvist av fakultetet. I går tok de derfor saken i egne hender og arrangerte fetisjisme-møte.

Psykologistudentene som ønsker seg mer sex i undervisningen, står på – til tross for fakultetets manglende lyst til å innføre en ukes obligatorisk sexologi-kurs for alle på psykologistudiet i Bergen. Pr i dag har psykologistudentene bare seks timer om sex i løpet av det seks og et halvt års lange studiet. – Og det er for lite, slår psykologistudent Line M. Tangen fast overfor Bergens Tidende. Det er bakgrunnen for at studentene nå selv har tatt initiativet til å øke sin sex-kunnskap. Og i går kveld inviterte de sine medstudenter til et møte om fetisjisme.

-Vi ønsker å sette søkelyset på spørsmål av typen “hvem er de normale”, sier Tangen. Gjennom foredrag fra representanter fra Smia, fetisjavdelingen i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil Frigjøring, fikk studentene tegnet et bilde av fetisjisme og sadomasochisme gjennom historien – for eksempel hvordan symboler på makt til alle tider har hatt seksuelle undertoner. Kjekke menn i stramme uniformer er kanskje det mest kjente eksempelet. Og at hva som er normal seksualitet til sjuende og sist er et kulturprodukt.

Categories
Arkiv 1997 - 2002 Norsk Seksualpolitikk

Fetisj/sm-nyheter 1997 og tidligere

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Artiklene er hentet fra Skeive nyheter 1997

bodypaint
Skeive dager I Oslo 1997.   Foto: Svein Skeid.

Janet Jackson liker å bli bundet
– Kjettinger og håndjern er ikke helt min stil. Men jeg liker å bli bundet til senga, innrømmer Janet Jackson (31) overfor Dagbladet. Tidligere i år kom hun med den sterkt sm-inspirerte plata “The Velvet Rope”. Dagbladet 10.12.97

Sm-sensur på Geocities
Den svenske websiden Robin1 for lesber og homser ble sensurert av Geocities etterat Robin1 la ut temasider om fetisjisme. Her kan du lese Robins historie om sensuren og om sin egen komme ut-prosess som lærhomse. Skeive nyheter desember 1997

Smia Bergen informerte psykologistudenter
Hva som er normal seksualitet er til sjuende og sist er et kulturprodukt. Det kom fram på et seminar der psykologistudentene i Bergen hadde invitert Verkstedet Smia Bergen til å informere. Skeive nyheter 28.11.97

Nazister angrep RFSL
Nynazister skrek “bögjävlar” og gjorde Hitlerhilsen til lærhomsene. Nazihærverket mot homoforeningen RFSLs lokaler har satt i gang en debatt på riksnivå der RFSL krever at homoseksuelle skal omfattes av loven om hat mot folkegrupper. Qmagazine 19.10.97

Oslos Underliv
Boka “Oslos Underliv” med bilder av fotografen Anders Abel og tekst av Anya og Klassekampens tidligere journalist Brage Bragli Alstadheim, får stort sett god kritikk for sine bilder, og slakt for sin tekst i Cupido, Kulturkanalen Morgenbladet og av Nils Johan Ringdal i Dagbladet.

Fetisjismens verden [død link]
Fetisjisme handler om å balansere på grensen mellom det som er tillatt og det som er forbudt, og kanskje er det denne overskridelsen som er det viktigste for fetisjisten? Under Dusken nr 6 1997

Sexologer bør ta et oppgjør med Freud
Sexologer burde inngå et samarbeid med frigjøringsorganisasjonene for å hjelpe og støtte folk som opplever en sm-legning som en skam og et problem, mener dansken Anders Sørensen som er leder for Det Sorte Selskab. Nordisk sexologi nr 14 1996

Prisbelønnet sexolog bryter med sm-fordommer Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet vold. Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene, uttaler Vern L. Bullough i Fri tanke 15.4.97

Intimsfæren truet
Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Kulturkanalen omtaler dommen og trangsynte kvinnegrupper som seiler under progressivt flagg. Kulturkanalen 7.3.97

Verkstedet Smia
Gateavisa har besøkt lærhomsene og lærlesbene i Smia-Oslo midt under den verste Ottar-debatten i 1997. Gateavisa nr 159

Var Ibsens Hedda sadomasochist?
Det er vel mer enn indisier? – På at Hedda er sadomasochist, mener du? Det er i så fall ikke bevisst. Det er ikke valgt. – Kan man velge sin legning, da? – Nei. Det er et poeng. Jeg burde vite det, som er sadomasochist selv. VG 23.8.96

Spannersaken – ny heksejakt
– Sosialister og andre som vil kjempe for frigjøring må være klart imot at staten, eller andre skal grafse i eller kontrollere folks privatliv, skriver Internasjonale Sosialister i en kommentar til den statlige undertrykkingen og trakasseringen av homser, lesber og SMere i den britiske Spanner-saken. Sosialistisk Arbeideravis 2.7.96

Spannersaken
Etter spannerdommen i 1993 har en offentlig oppnevnt engelsk lovkommisjon i en omfattende rapport, foreslått at samtykkende sm-sex skal være lovlig på linje med diverse idrettsgrener. Gateavisa nr 156, 28.6.96

Ottars hersketeknikker
Kvinnegruppa Ottar benytter seg av tradisjonelle maktteknikker i sin kamp mot fetisj- og sm-minoriteten, skriver LLH i Klassekampen 17.6.96

Skummel sex i annerledeslandet
Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke sm, sier “Ivar” i SMil Norge som også omtaler den såkalte Spanner-saken i England. Under Dusken nr 6 1996

Homofile kriminaliseres
Hundre år etter rettsaken mot Oscar Wilde har England som eneste land i Europa kriminalisert sikker, ansvarlig og samtykkende sm-sex mellom homofile likestilte parter. Antifascistisk Aksjon nr 10 1996

Pisk og håndjern som terapi
Sm kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere, oppfordrer Hans Petter Stuberg medisinerstudentene i Tromsø. Utropia nr 3 1996

Danmark fjerner SM som diagnose
Knapt et år etter at amerikanske psykiatere endret sine SM og fetisj-diagnoser, avregistrerte Danmark i 1995, som første EU-land, sadomasochisme fullstendig som diagnose ved et politisk vedtak i regjeringen. Smia-info 1.5.1995, oppdatert 2002.

Categories
Norsk

Anmeldelser av boka “Oslos Underliv” 1997

“Hemmelige” rom i Oslos uteliv

Cupido nr 8/1997

Lille Oslo i Annerledeslandet, hovedstaden i provinsielle lille Norge, har et særdeles mangfoldig og spektakulært uteliv og undergrunnsliv. Bak denne flora av mangfold skjuler det seg mye fetisjistisk seksualitet, mye androgyn pyntesjuke og store, ekshibisjonistiske behov for å vekke oppmerksomhet og nyte sin «avvikende» seksualitet. Fetisj- og klubbmiljøet er nå dokumentert i boka Oslos Underliv, hvor fotografen Anders Abel har tatt bildene og forfatterne Anya og Brage Bragli Alstadheim har stått for teksten. Boka viser en livsglede og en blomstrende variasjon i individuelle og kreative uttrykk.

Alt er tillatt, det gjelder bare å finne det miljøet du føler du hører hjemme i, eller rettere sagt, det gjelder å være så fleksibel og tilpasningsdyktig at du kan nyte forskjellige former for rollespill.

Lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller

For det er rollespill og livsglede det handler om. Mye av dette er en lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller som er milevidt fra den seksuelle undertrykkelsen vi er vant til å høre om og som vi ofte tror holder dette landet i et jerngrep. Oslos Underliv antyder at folk i klubbmiljøet nyter livet, seg selv, sine muligheter og ikke minst sin seksualitet, uten angst for fordømmelse og uten angst for å vekke oppmerksomhet. Tvert i mot, det å vekke oppmerksomhet er i høyeste grad en del av poenget. Visst er det forskjell på folk! Vi vet jo at det finnes massevis med folk med avvikende seksualitet rundt omkring i dette landet som stadig vekk er ensomme, som frykter avsløring og som skammer seg over sin seksualitet? Men boka når vel neppe fram til dem! Her er det nemlig ikke alminnelige mennesker som portretteres, men de outrerte. De som tar på seg roller og dyrker sine fetisjer for nettopp å slippe unna det alminnelige. For de ensomme og de mer forsiktige avvikerne kan nok denne outrerte seksualiteten virke både skremmende og frastøtende. Men Klubb-Oslo vil svare: – Sin ensomhet og sin redsel må folk ta ansvar for selv. De er velkommen til å dele selskap med oss, men ansvaret for å våge seg ut i verden kan de bare ta selv. Gjør de det, lokker et spennende «underliv» i Oslo.

Abel, Alstadheim, Anya: Oslos Underliv, Grøndahl Dreyer, Oslo 1997. Stort format, 125 sider, tekst og foto.

Det underlige underlivet

Av Didrik Søderlind

Hentet fra Kulturkanalen | Morgenbladet 18.07.97

Anders Aabel, Brage Bragli Alstadheim, Anya: Oslos underliv

128 sider Grøndahl Dreyer

Tigerstaden: «…utviklingen i Oslo er eksplosiv. Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli,» forteller omslaget på Oslos underliv. Dermed er tonen satt. Oslos underliv tar sikte på dokumentere det som skjer utenfor allfarvei i Oslos uteliv, lukkede klubber og motebransje. Fokus er på det seksuelle, og da helst av det mildt sagt annerledes slaget.

I Oslos underliv bretter transvestitter, gummifetisjister, sadomasochister og folk med hang til isenkram festet til ansiktet ut sine skjulte liv. Boken er forfattet av Klassekampen-journalist Brage Bragli Alstadheim og Anya. Sistnevnte ser ut til å ha tatt den moderne trenden med å være på fornavn med alle til sin logiske konklusjon. Forfatterne spiller dog annenfiolin. Det bærende elementet i boken er Anders Aabels fotografier. Visualiteten avgjør Teksten blir litt underordnet, og det virker som om utvalget av miljøer som dekkes er bestemt ut fra hvor visuelle de er – det vil si hvor lett Aabel kan ta bilder av dem.

Fotograferingen må ha vært en takknemlig jobb, siden så mange av fotoobjektene i boka lever for (og i noen tilfeller av) å posere. Med dette sagt er utvalget så avgjort bredt: Fra de ovennevnte seksuelle avvikerne til glamorøse houseklubber og sortkledde Gothic-rockere. Det er åpenbart at forfatterne har hatt kontakter fra før av. Noe som egentlig ikke er så rart i en by som er så liten at alle med en eller annen merkelig interesse før eller senere vil støte på hverandre.

De innledende kapitlene i Oslos underliv tar for seg den delen av Oslos uteliv som ikke er eksplisitt seksuell, hvis man ser bort fra Gothic-bertenes forkjærlighet for BH-er med ekstra mye push-up. På det beste klarer Aables linse å fange inn den magien (i mangel av bedre ord) som oppstår når man trer ut av hverdagen og inn i natten. Nattelivet er på mange måter litt større enn livet utenfor. Fra designeren Baron von Bulldogs helsestudio-muskler, til silikonpuppene på stripperne – det skal være «larger than life.»

Stigmatiserte miljøer

Deretter begynner man på det mer uttrykt seksuelle; strippeklubber, sadomasochister, fetisjdyrkere. Man kan spørre hvorfor dette på død og liv skal skrives om. Kan ikke disse menneskene holde seg i skapet og på kammerset med gummimaskene og oksepiskene sine? Oslos Underliv har berettigelse som prosjekt fordi en rekke av disse miljøene fortjener et ansikt utad. Mange av dem er stigmatisert, og kan risikere problemer med samfunnet og loven.

En ting å ha i bakhodet ved lesning av Oslos Underliv er at det ikke mer enn 25 år siden homoseksualitet var kriminelt dette landet, og en reportasje fra disse miljøene må nok ha fortonet seg ganske spesielt. Det er verdt å merke seg at mange av de stigmaene som i sin tid heftet ved homsene i dag er arvet av flere av miljøene som skildres her. I et lite land som Norge er prisen for avvik ekstra høy. Mye av problemet ligger i at de «progressive» menneskene som skulle sikre takhøyden i samfunnet ofte kommer fra besteborgerlige bakgrunner. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man har venner. Derfor kan angrepene komme fra uventet hold. Det er bare å minne om at Kvinnefronten nylig har tatt til orde for å kriminalisere sadomasochisme. For de av oss som er litt mer verdensvante enn Krf-ere og Kvinnefronten er det mye av det som skildres som forlengst har mistet sjokkverdien. For eksempel er piercing neppe særlig provoserende lenger, etter at lepperinger forlengst har blitt del av Hennes og Mauritz-motebildet. Det er vel snart bare Wenche Foss som ikke har ringer både her og der.

Ukritisk sans

Det bør også nevnes at en rekke av de trynene som dukker opp i Oslos Underliv er alt annet enn stigmatiserte. Flere av dem er endog så feterte at man kan lure på hvor lite som egentlig skal til for å bli kjendis i dette landet. Oslos underliv faller mellom to stoler. På den ene siden ønsker boken å drive folkeopplysning ved å presentere disse menneskene og miljøene deres. Samtidig brukes det tidvis sjargong man skal ha lest mange undergrunnsblader for å forstå. I tillegg er teksten såpass klønete skrevet at det kan være vanskelig å skjønne hva forfatterne mener.

En del andre momenter svekker også informasjonsverdien i boken. I en bok skrevet av to forfattere, hvor det ikke angis hvem som har skrevet hvert enkelt kapittel, er jeg-form uegnet. Hvem er det som er «jeg?» Bildene, bokens ryggrad, mangler også billedtekst. Skal man finne ut hvem som er hvem, må man kjenne fjesene deres fra før. Med andre ord nesten være med i miljøene selv. Og da er det jo ingen introduksjon.

Det kritiske perspektivet er også fraværende. Det må da være noe snusk her? Mennesker som lever på kanten av samfunnet eller i forkant av trender er ofte ekstra utsatt for tidens svøper: Hva med alt det dopet som flyter rundt i Oslo; det må da vel renne ned i underlivet? Kjønnssykdommer i partnerbytte-miljøer? Alt kan da ikke være fryd og gammen i Oslos underliv? Denne typen mangler gjør at Oslos underliv mislykkes i sine forsetter og står igjen som en rekke bilder av mennesker med en interessant overflate som leseren aldri kommer bak. Boken er allikevel interessant som fotobok, og burde nok være i stand til å selge bra på å pirre den folkelige nysgjerrighet.

Det glade underliv

Nils Johan Ringdal i Dagbladet 18.6.97

Aabel, Anders og Alstadheim, Brage Bragli: «Oslos underliv». Grøndahl Dreyer, 128 s. Kr 298

Gode bilder, men hjelpeløs tekst i ny reportasjebok om Oslos sexklubber.

Vest-Europas storbyer er fargerike, og kulturelt flerfoldige – ikke bare etnisk sett. Denne boka har til hensikt å beskrive 1990-årenes vestlige seksuelle subkulturer slik de utfolder seg i Oslo i 1997. Temaet er intellektuelt utfordrende og bør også kunne interessere mange qua tidssignal. Anders Aabel er en habil fotograf og nyter åpenbart tillit i de noe avvikende miljøer man her har forsøkt å beskrive. Den 128-siders boka må ha vært morsom å produsere: 82 fotografier er viet dragqueens, gummi- og lærfetisjister, strippersker og stylesurfende muskelmenn; nesten alle på helsider, ofte i farger, papiret er førsteklasses.

Skoleavis

Det uheldige er at fotografiene har blitt supplert med tekst – både forlag og fotograf taper mye på det. For teksten er en hybrid mellom reklamebrosjyre og skoleavis, en impresjonistisk blanding av sitater, namedropping og slang, uten grammatikk, pedagogikk eller fortelling. Brage Bragli Alstadheim og en diffust bestemt Anya er ansvarlige.

«Revolusjonen er under oppmarsj,» kan vi lese. Vi lærer at «gotisk musikk (er) selve grunnmuren til subkulturen». Vi får høre at «pyramiden», Mary Shelley og «film» samt religion, magi og VM i individualisme preger vår samtid; slikt kaller jeg kulturanalyse! Jeg skulle gjerne fått forklart hva transseksuelle tjueåringer, sadomasochistiske trettiåringer og teknointeresserte tenåringer har til felles utover det at de forekommer ved tretida om natta i vesteuropeiske storbyer anno 1997 – og villig stiller opp i Anders Aabels fotoatelier.

Denne teksten gir få svar til nysgjerrige: «Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli.» Så sant, så sant. So what? Drillo Forlaget har underlig nok akseptert å la Tomm Berntzen og Egil «Drillo» Olsen figurere i teksten på et vis neppe én juridisk konsulent i Norge kan ha godkjent. Bokens informasjonsverdi vibrerer mellom forvirring og desinformasjon: «Riktignok eksisterte The Soda Club på boafronten og Colorful People for de lakk- og lærkledde, men de var ikke tilstrekkelig glamorøse, ei heller trashy nok for å tilfredsstille suget etter virkelig å «ta av».» Et konsept som heter «Neon» er skapt av Torun og Tom, men misforstått i media; en klubb ved navn «Grønn Mann» har aktive medlemmer fra tyve til åtti, flest homoseksuelle. Ja vel. Men kan virkelig en sexsubkulturell organisasjon ved navn FPE-NE ha vært i sammenhengende aktivitet i Oslo siden 1966? Neppe. Det er mange påstander i denne boka, få argumenter, ingen dokumentasjon ut over de i og for seg gode bildene fra 1996- 1997.

Categories
Norsk

Prisbelønnet sexolog bryter ned sm-fordommer

Hentet fra Skeive nyheter 15.4.97

Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough har latt seg intervjue om ulike seksuelle orienteringer av Levi Fragell i bladet til Human-Etisk Forbund i Norge. Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU.

Categories
Norsk

Prisbelønnet sexolog bryter ned fordommer om SM

Hentet fra Skeive nyheter 15.4.97

Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough har latt seg intervjue om ulike seksuelle orienteringer av Levi Fragell i bladet til Human-Etisk Forbund i Norge. Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU.

Bullough påpeker i intervjuet at sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold: – Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.

Vi sakser fra “Fri Tanke”, bladet til Human-Etisk Forbund:

Humanister må ta ansvaret for den seksuelle revolusjon

Blant flere temaer, uttaler visepresidenten i humanistenes verdensforbund, Vern Bullough seg om sadomasochisme i intervju med Levi Fragell:

“Grenser
– Sadomasochisme?
– Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene også her” (liksom homoseksualitet).

“De fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv. Du vil ikke kunne plukke dem ut verken på gata eller på arbeidsplassen.

Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold.

– Det går en grense mot det inhumane, sier humanistlederen Vern Bullough, som føyer til at de fleste forgrunnsfigurer under den seksuelle revolusjon har vært humanister, selv om de ikke uttrykkelig har henvist til humanismen i sitt virke.”


I følge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), ble SM eller sadomasochisme verken betraktet som sykdom eller en synd før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte sin bok Psychopathia sexualis i 1886. Krafft-Ebing introduserte etterhvert begrepene Sadisme og Masochisme etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. (Bullough & Bullough 1977).

Blant mange priser, har Bullough mottatt Kinseyprisen for sitt banebrytende arbeid innen faget sexologi.