Categories
Fagartikler Norsk

Prisbelønnet sexolog bryter ned fordommer om SM

Hentet fra Skeive nyheter 15.4.97

Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough har latt seg intervjue om ulike seksuelle vern_bulloughorienteringer av Levi Fragell i bladet til Human-Etisk Forbund i Norge. Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU.

Bullough påpeker i intervjuet at sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold: – Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.

Vi sakser fra “Fri Tanke”, bladet til Human-Etisk Forbund:

Humanister må ta ansvaret for den seksuelle revolusjon

Blant flere temaer, uttaler visepresidenten i humanistenes verdensforbund, Vern Bullough seg om sadomasochisme i intervju med Levi Fragell:

“Grenser

– Sadomasochisme?

– Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene også her” (liksom homoseksualitet).

“De fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv. Du vil ikke kunne plukke dem ut verken på gata eller på arbeidsplassen.

Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold.

– Det går en grense mot det inhumane, sier humanistlederen Vern Bullough, som føyer til at de fleste forgrunnsfigurer under den seksuelle revolusjon har vært humanister, selv om de ikke uttrykkelig har henvist til humanismen i sitt virke.”



I følge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), ble SM eller sadomasochisme verken betraktet som sykdom eller en synd før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte sin bok Psychopathia sexualis i 1886. Krafft-Ebing introduserte etterhvert begrepene Sadisme og Masochisme etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. (Bullough & Bullough 1977).

Blant mange priser, har Bullough mottatt Kinseyprisen for sitt banebrytende arbeid innen faget sexologi.

Categories
English Norsk Seksualpolitikk Sexual politics

Intimsfæren truet

Hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Intimsfæren truet

Av Didrik Søderlind Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Et lynkurs: I 1990 fikk femten homoseksuelle menn fire og et halvt års fengsel for sadomasochistiske handlinger. Dommen ble senere nedsatt til to og et halvt år, siden ingen av de tiltalte ante at de hadde gjort noe ulovlig. Tre av de dømte appellerte til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I forrige uke ga domstolene den engelske regjeringen rett på alle punkter. Alle handlingene var utført med fullt samtykke – det viktige skillet mellom S/M og seksuell vold – fra alle de involverte. Alle aktiviteter foregikk i private hjem. Alle var over den seksuelle lavalderen, som i England er to år høyere for homoseksuelle. Ingen penger skiftet hender. Ingen hadde anmeldt noen. Medisinske undersøkelser viste at ingen av de siktede var blitt skadet. Det var ingen ytre omstendigheter som gjorde akten rettsstridig.

Spanner-dommen handler om langt mer enn retten til å påføre sin egen kropp smerte, og om mer enn retten til å ha et seksualliv utenfor det alment aksepterte. Den berører såpass grunnleggende ting som råderett over egen kropp, hvorvidt voksne mennesker skal anses som myndige og ikke minst retten til privatliv.

Er det som foregår på ditt soverom et politianliggende? Hvis dominobrikkene begynner å falle, kan det bli riktig morsomt. Blir det forbudt å påføre kroppen sin smerte i nytelses hensikt, kan det i ytterste konsekvens bli forbudt å ta hull i ørene, hvis du “får noe ut av det”. Og hvordan skal politiet kunne finne ut dét?

England, landet der parlamentsmedlemmer blir funnet døde med appelsiner i munnen, har en lang tradisjon på denne typen tenkning. Særlig har homoseksuelle— fått føle jernhælen. Clause 28 tok ikke bare sikte på å stigmatisere homoseksuelle, men å utrydde homoseksualitet som begrep: Positive skildringer av homoseksualitet skulle renskes ut av skolebøker og kulturliv.

I Norge slutter nå Kvinnegruppa Ottar seg til samme tradisjon ved å ville forby S/M. Ottar er en marginal gruppe uten særlig innflytelse. Mer betenkelig er det derfor at Kvinnefronten nå følger opp. Riktignok i mer moderat form; kvinnefronten vil “ideologien”, hva nå dette måtte bety, til livs. Resonnementet er påfallende likt kirkens absurde skille mellom homofil legning og praksis. Å ville forby en seksualitet på denne måten plasserer Kvinnefronten i leir med konservative kirkelige krefter. Det er forsåvidt ikke noe nytt i dette; disse to fløyene har tidligere bevist at selv om de er “strange bedfellows”, kan de ha det riktig hyggelig under halmen. Menneskelig seksualitet er mangslungne saker. At det finnes mange som synes at alle skal være heteroseksuelle, er ikke noe nytt. Det er allikevel provoserende når trangsynte seiler under progressivt flagg. Politiet har andre ting å drive med enn å legge seg opp i voksne menneskers samtykkende seksualliv. For eksempel etterforske saker der mennesker har blitt utsatt for seksuelle handlinger mot sin vilje.

 



English
text


It is provoking when narrow-minded sail under the progressive flag”, Didrik Søderlind write about the Norwegian women group Kvinnefronten in Morgenbladet March 7, 1997.

The Spanner campain in Norway
From 1993 to 1997 Smia-Oslo campaigned and set about fund-raising (picture) in favour of the defendants in the British Spanner Case, which started in Manchester 1987. As part of an international campain, Smia gained support from several dozen Norwegian political organisations with many hundreds of thousands of members from both the political left and right, including women‘s rights groups and trade unions, not to mention the unanimous backing of the Lesbian and Gay movement. This was a broad mobilisation of people for important principles such as freedom from harassment and not being allowed to work in the public sector, the right to free expression and adult individuals’ right to take their own decisions regarding their bodies and sexuality.

About the Spanner process
A hundred years after the case against Oscar Wilde, England has been the only land in Europe to criminalise safe, sane and consenting SM-sex between equal gay partners. Heterosexual sadomasochists have been found not guilty for similar activities. In the European Commission of Human Rights, seven lands voted to free the Spanner gay men, while 11 wanted to convict them. Subsequently the court unanimously followed the majority vote in 1997. The tragedy here is that the Nordic lands would have counted in the balance of votes. If they had supported the Spanner defendants (picture), then the opposite outcome would have been achieved. The Norwegian representative didn’t even turn up to vote. In the English highest court of appeal (1993), the Spanner men were sentenced by three votes to one.

The Law Commission: SM is legal!
An official appointed British Law Commission in 1995 came to the conclusion that SM or sadomasochism, short of causing serious or permanently disabling injury, should be no crime between consenting adults. – Under the Law Commission’s new proposals, the Spanner men would never have been prosecuted, according to the director of the civil rights group Liberty, John Wadham (Pink Paper December 22, 1995).

Categories
Norsk

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Hilde lot seg presse av sin advokat til å gi fra seg omsorgsretten til sine barn fordi SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Eksmann avslørte hennes SM-liv:

Ved samlivsbrudd oppstår vanligvis både bitre følelser og sorg. Noen ganger er bitterheten så sterk at hevntanker, trakassering og ekstreme voldshandlinger er en følge. Med barn inne i bildet blir konsekvensene store. “Hilde” opplevde mange SM-eres mareritt: – bli presset til å oppgi omsorgsretten for sine barn.

– Jeg visste at han var såret da vi ble separart, men vi var liksom ikke uvenner. Vi skiftet på å bo i huset med barna, ble ikke enige om hvem som skulle ha daglig omsorg, hvem som skulle flytte ut. Jeg tror han regnet med at vi ville finne tilbake til hverandre. Men i stedet traff jeg en ny mann, en jeg attpåtil kunne leve ut mine SM-drømmer sammen med, forteller “Hilde”. I dag lever hun nesten 40 mil unna sine to døtre, men har gjenoppnådd kontakt med barna etter flere år uten. Hun er bitter, men mest på seg selv og advokaten som rådet henne i den vanskelige prosessen.

– Min eksmann fikk tak i brev og bilder fra en ferietur. Bildene viste meg og andre i SM-lek. Han ble selvsagt sint og provosert, skjønte nok først da at jeg aldri kom til å fortsette ekteskapet. Han tok med bildene til advokat, og ville kreve omsorgsretten for begge jentene.

Han visste at dommere ofte ennå gir en mor omsorg for såpass unge barn, men sa rett ut at disse bildene og bevisene på mitt “syke” sexliv ville gi ham det han trengte i retten.

I ettertid angrer jeg på at jeg lot meg presse. Alle sier at slikt ikke skal telle i en omsorgsrettsak, at jeg ikke hadde noe å skamme meg over, og så videre. Men jeg var for redd, og skamfull.

Min advokat, som jo faktisk skulle kjempet min sak, ble veldig ille berørt av bildene og brevene min eksmann la frem.

Han rådet meg til å forlike meg med barnefaren, gi ham omsorgsretten i alle fall for noen år. Advokaten mente at en rettssak ville bli for belastende for både meg og ungene, hvis mitt SM-liv ble brettet ut.

Han mente også at jeg lå tynt an rent juridisk, og fortalte meg at SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Men du angrer?

– Ja, nå angrer jeg! Nå vet jeg at advokaten ikke gjorde jobben sin riktig. Han burde heller oppmuntret meg til å kjempe! Hvem vet, kanskje ville dommeren faktisk avvist at mitt sexliv hadde noe med mine evner som mor å gjøre, undrer “Heidi”.

Hvordan ble det for barna?

– Det var nesten noe av det verste. De fikk høre at jeg var en hore, faren viste dem også noen av bildene. De reagerte med avsky. De orket ikke prate om det med meg, de ble innesluttede og nervøse. Det var helt forferdelig å se dem lide. Selv om ting er mer normalisert nå, vet jeg at det er blitt en slags brist i nærheten mellom meg og dem. Jeg forstår dem på mange vis – ikke noe barn liker å bli informert om sine foreldres sexliv. Uansett.

“Heidi” vurderer å flytte tilbake til den lille byen på vestlandet, der barna fremdeles bor sammen med sin far. Hun vurderer også å ta kontakt med advokaten som rådet henne den gangen, og konfrontere ham med det hun opplevde som et svik.

– Hadde jeg vært medlem av SMil ennå, ville jeg kjempet for å opprette en slags juridisk rådgiving for medlemmer i slike situasjoner. Jeg mener også at det er veldig viktig å avdramatisere SM, gjøre det mindre “farlig” i folks øyne. Det var på grunn av samfunnets fordommer jeg ikke våget stå for mitt SM-liv. Med litt mer hjelp, oppmuntring og støtte kunne jeg og ungene mine kanskje hatt et helt annet liv.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

SLM Oslo ved 20 års jubiléet i 1996

Artikkelen er opprinnelig trykket i Blikk

Av Svein Skeid

Marki de Sade var den første homopioneren, skrev Jan Olav Gatland i Løvetann nr 6 1995. Mange av våre homoledere var også “sånn”; over hele landet som spydspisser og arbeidsmaur i kampen for alle homoers rettigheter. Men sine innerste “hemmeligheter” delte de bare med noen få likesinnede…helt til SLM kom på banen 7. mai 1976.

Lærmannen var i opposisjon til det etablerte homosamfunnet. Men bak den tøffe Tom of Finland-masken visste han at uten kvinne-, homo- og borgerrettsbevegelsen hadde han ikke hatt verken røtter eller livbetingelser. Ironisk nok skulle det gå nesten 20 år før lærlesber dukket opp på scenen med SLM som fødselshjelp.

SLM, eller Scandinavian Leather Men, var som de andre lærklubbene en “motorsykkelklubb”, ikke et ord var nevnt om homoseksualitet. Da vi i 1982 leiet lokaler til den tradisjonelle mai-festen på Tåsen idrettslag presenterte vi oss som en fallskjermklubb. Idrettslaget skulle sett “fallskjermjegerne” på scenen med Peter Berg som miss Piggy og undertegnede med piskemerker på baken.

Etter et års avbrekk, var tiden i 1988 moden for SLM Oslo, en lærklubb for homoseksuelle og biseksuelle menn, i pakt med tidens åpnere klima. Nå var vi endelig homser svart på hvitt i vedtekts form, og kunne markere vår identitet som del av en mangfoldig homobevegelse. Endringen bar mange frukter: Åpne fester, homomarsj og skeive dager i lær. Og vi glemmer aldri den varme støtten fra DNF-48s Siri Kvalheim under den hete “agurk”-sommeren 1991.

Siden da har vi hvert år paradert opp Karl Johan med lær, uniformer, håndjern og pisker som symbol på tenning, seksualitet og kjærlighet mellom menn, i motsetning til hat, overgrep og krigføring, slik Olav André Manum så treffende uttrykker det i Løvetann nr 5-95.

Fremdeles stemples åpne lærhomoer som ekshibisjonister, mens normalhomoers synliggjøring er “positiv og verdifull”. I tjue år har SLM med sin homokultur tatt støyten av homohets både i og utenfor egne rekker. Retten til å være synlig forskjellig er blitt forsvart – ikke med resolusjoner og store ord, men med praktisk synliggjøring.

Lærhomser med sin store reisevirksomhet ble i begynnelsen hardt rammet av aidsepidemien, men vi tok den også svært tidlig på alvor. Allerede i 1982 skrev medlemsbladet “SLM-info” om en merkelig sykdom som rammet kroppens evne til å forsvare seg. Senere har klubben fulgt opp med hiv-informasjon og kampanjer. Lenkas temanummer “Sikrere sex for lærhomser” fra 1991 var den første av sitt slag i Norden. Foreløpige kroner på verket er fetisj/sm-seminaret på Raufoss og kveldsskolen på SLM-huset i samarbeid med Helseutvalget og Statens Helsetilsyn.

Vi vet idag at én av fire unge homofile har prøvd å ta sitt eget liv. Ut i fra egne erfaringer er det grunn til å anta at andelen sm-homser og lesber er enda større. Homofile og lesbiske har ikke nådd sine mål så lenge deler av bevegelsen fremdeles lever i angst. Det har LLHs landsmøte nå tatt konsekvensen av ved å inkludere sm- og fetisj-rettigheter i LLHs arbeidsprogram.

Kameratmiljøet i SLM har fungert som en ressursbank for bevisstgjøring og nettverksskaping i det norske homomiljøet. Flere og flere sm/fetisj-lesber og homser oppfatter sin erotiske preferanse som en seksuell orientering og integrert del av personligheten. Dette gjelder forfatteren Pat Califia, samt medlem av den tyske forbundsdagen Christina Schenk som begge er kommet ut som sadomasochister i tillegg til at de tidligere har stått fram som lesbiske. Hver fjerde lesbe sier nå at de tenner på bondage og sm i en omfattende amerikansk rapport over 8000 lesbers seksualliv. Tallene bekreftes av en norsk pilotundersøkelse fra høsten 1995. Så sent som i 1989 hang fortidens selvundertrykkelse igjen i SLMs vegger. Liksom Kim Friele førti år tidligere kruset på Karl Johan og forgjeves banket på Forbundets dør, kunne medlemssøkere i SLM tilbringe opp til et halvt år sittende foran kjettingene i lærbaren på Enka før de slapp inn i varmen.

Det måtte et generasjonsskifte til for å få luftet ut gamle spøkelser. Vi ser den samme utvikling over hele Europa. Den engelske spannersaken fra 1990 politiserte fetisjmiljøet. Kampanjen for å omstøte spannerdommen fikk støtte fra menneskerettighetsgrupper, politiske partier, fagforeninger, lesbe-, homo- og kvinneorganisasjoner både nasjonalt og internasjonalt.

Categories
Norsk

Skummel sex i annerledeslandet

Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke sm, sier “Ivar” i SMil Norge som også omtaler den såkalte Spanner-saken i England.

Hentet fra studentavisa Under Dusken nr 6 1996

I religionens kjølvann har ånd blitt opphøyet og kropp nedvurdert. Særlig har seksualitet blitt stemplet som noe skittent. Dette har ført til at all vestlig ideologi/politikk bevisst eller ubevisst trekker på tankegods som bygger på angst for kroppslig utfoldelse og seksuell mangfoldighet. Likevel er det gryende glasnoststemning blant f.eks. homofile og sadomasochister (S/M).

Av Torolf E. Kroglund

Kropp og seksualitet har helt siden kristendommens inntog i den vestlige verden vært et ikke-tema. I dag liker vi å tro at vi er opplyste og åpne. Den nakne sannheten kan være speilet hvor vi får erfare vår naivitet. Den amerikanske litteratur- og kulturprofessoren Camille Paglia er en av de som får mye kjeft fordi hun prøver seg på å bryte ned det illusoriske sannhetsbildet til selvutnevnte intellektuelle og radikale feminister. Paglia ser i sin provoserende mursteinsbok «Sexual personae» på seksualitetens rolle i den vestlige kulturen.

Først med bibelens og kristendommens komme ble seksualiteten farliggjort og gjemt under ektefellenes sengeteppe. Sex skulle fra nå av være forbeholdt ekteskapet. Slik ble, i følge Paglia, den unaturlige motsetningen mellom fornuft og sex skapt. Camille Paglia er mest interessert i seksualiteten som den primitive urnaturen i mennesket. Hun hevder at seksualiteten er et behov vi som mennesker er underlagt, og at vi ikke kan styre den med fornuften. Altså at fornuften er underlagt kroppen, og ikke omvendt som de naive kristne og vår tids radikale feminister har hatt for vane å tro.

Videre hevder hun at vi ikke kommer videre i kulturen før vi kan godta kroppen vår og dens primitive behov. Vi må lære oss å leve med vår seksualitet, og det finnes ingen fasitsvar eller noen allmengyldig norm for den. Det er tross alt det mangfoldige og uforståelige som er interessant og spennende.

Spannersaken

Det klareste eksempelet på den vest-europeiske holdningen til seksuell åpenhet er den såkalte Spannersaken fra det postviktorianske England. I 1991 ble 15 homofile menn arrestert og fengslet i London. Grunnen var at de hadde utøvd S/M-sex med hverandre. Dette pinlige justismordet laget bølger langt ut i EU-systemet, men etterhvert ble saken dysset ned. I år vil den sannsynligvis likevel bli tatt opp i menneskerettighetsdomstolen i Strassbourg. De femten dømte har fremdeles i rullebladet sitt at de har utført «kriminelle perversiteter», hvilket jo er helt hårreisende da dette gjaldt voksne, samtykkende mennesker. Ved å kriminalisere S/M-sex får rettsvesenet et betydelig problem med å opprettholde loven. Spørsmålet blir da nemlig hvor grensen egentlig skal gå. Skal man bøtelegge et par som riser hverandre på rompa og får seksuell glede ut av det blir spørsmålet; hva skal man da gjøre med piercing, og par som liker å bindes fast når de elsker? Hvis dette skal være loven vil det jo faktisk bety at det å påføre kjæresten et sugemerke i elskovens hete er kriminellt og vil straffes med bøter. Det det hele koker ned til er at det ikke skal gå an å eksperimentere med sex, og at sex skal underordnes «fornuften».

Makthaverne har funnet ut at alt annet enn misjonærstillingen er farlig og skadelig for den mentale helsa. Det er for eksempel et stort propagandamaskineri som har blitt satt i gang for å vektlegge betydningen av safe sex i disse «AIDS-tider». Kan denne enorme overdimensjoneringen av «farlig sex» være et tegn på makthavernes ønske om å kontrollere vår seksualitet, våre liv?

SMil til verden…

Som andre forfulgte minoriteter har S/M-ere måttet søke seg innover i små grupper og foreninger for å minske følelsen av å være utenfor og for å kunne være seg selv. I Skandinavia eksisterer det tre foreninger for S/M-ere; i Sverige, Danmark og Norge fins det én hver. Foreningen i Danmark ble startet i 1979 i København. Foreningen ble kalt «SMil» for å uttrykke humoren og gleden ved det seksuelt frigjorte. Foreningen i Norge oppsto i 1988 som en avdeling av SMil i Danmark. De ble naturligvis kalt SMil-Norge. I 1992 ble imidlertid SMil-Norge en selvstendig organisasjon med blant annet et eget medlemsblad. De to foreningene og foreningen «Club sunrise» i Sverige har et godt samarbeid, og tar gjerne et par fester sammen. SMil-Norge har ca. 300 medlemmer i dag. «Ivar» er en av grunnleggerne av SMil i Norge. I dag er han styremedlem og leder for foreningens rådgivingsgruppe. Han forteller oss at det fremdeles er veldig mange fordommer mot S/M-ere.

– Vi anbefaler normalt ikke SM-interesserte å stå fram med dette. Det kan føre til problemer på arbeidsplass, problemer med naboer, den nærmeste vennekretsen og med den nærmeste familien. Og da er det vel ikke så mange holdepunkter vi mennesker har igjen i vår tilværelse. Så S/M er ikke bare lek, det er en god porsjon alvor med også. Situasjonen kan på mange måter sammenlignes med kampen som de homofile har gjennomført. Det var jo faktisk forbudt å utøve homofili helt fram til 1972, og de homofiles kamp er ikke forbi. Fordommene er fremdeles mange, ta for eksempel diskusjonen om homofile prester. Vi beundrer de homofiles mot i deres kamp. Det er ingen tvil om at det er mange av dem som har mistet jobben, fått sagt opp leiekontrakter eller hatt liknende opplevelser fordi de har hatt mot til å stå fram. I dag har vi en lov mot diskriminering på seksuelt grunnlag. Homofile slipper unna de mest iøyenfallende reaksjonene. Sadomasochisme er dog adskillig mer belastende. Særlig fordi S/M henger igjen som en gammel sykdomsdiagnose i psykiatrien. Vi håper dette blir fjernet innen kort tid. Det er en sovende diagnose i dag. Den er forresten fjernet både i Danmark og i USA. Men det er jo klart at det letteste når du møter på noe som er annerledes og uforståelig er å si «det er sykt!».

Vi forsøker å få bukt med disse fordommene ved å spre informasjon. Men prisen for å stå fram er det få av oss som er villig til å betale. Når dette er sagt så er det ikke noe problem å holde dette hemmelig for den enkelte. Det er jo ikke nødvendig å fortelle alle om sin seksualitet.

Hanky panky, please spank me

Hva er typisk S/M? Ivar forteller at bakgrunnen for det meste av SM-sex er det seksuelle rollespillet. Det er altså leken med roller og masker som står sterkest.

– Rollespill med tema dominans og undertrykkelse er typisk. Det være seg lærer/elev, herskap/tjener, befal/menig eller hersker /slave. Bondage og lettere ris på rompa (spanking) går ofte igjen. Klesfetisjisme er også en slager. Det bør vel nevnes at de færreste tenner på sterk smerte. Dette forbeholdes ofte et fantasi-stadie og ikke i virkeligheten. Det finnes dog noen herdede og erfarne S/M-ere som tenner på det også. Det sterkeste av S/M-leker kan være slikt som fistfucking (hele hånden inn i anus), eller bruk av smeltet stearin som helles over kjønnsorganene. Noen bruker også strøm 9V (bør ikke gjøres på hjertepasienter!). Men egentlig så utøves sterk S/M-sex for de fleste kun på fantasiplanet. S/M er en humoristisk lek med sterke følelser. Smerten skal ikke være sterkere enn at den glir over i lystfølelse. Kunsten er å begynne forsiktig og etterhvert som lystfølelsen stiger kan smerten økes noe og fremdeles føles som erotisk stimulans. Medisinsk/kjemisk utvikler kroppen noe som heter endorfiner. Disse gir lystfølelser og gjør deg istand til å tåle mer. Samtidig vil jo en masochist bli kåt og med den seksuelle opphisselsen øker også ønsket om sterkere saker. «Sado-parten» har alltid et innebygget ønske om å gi masochisten det denne vil ha. På denne måten er det paradoksalt nok masochisten som er den som egentlig bestemmer og setter grenser. Dessuten har man passord for å hindre misforståelser. Dette kan stoppe leken når som helst, kodeordet blir alltid respektert.

Mange har problemer med det de oppfatter som forholdet mellom vold og sex i S/M. Ivar blir oppgitt av en slik naivitet. – Spørsmålsstillingen er egentlig fullstendig urelevant, ettersom disse to tingene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det finnes ingen elementer av vold i S/M. Det finnes aldri noen form for aggressivitet, ingen er sinte. Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke S/M på samme måte som man ikke har sex rett etter en opprivende krangel.

S/M skjer mellom mennesker som liker hverandre. Moten er for tiden veldig opptatt av S/M-effekter. Ivar har merket at flørting med S/M er «in».

– Vel, moten er jo morsom. Men når det kommer til stykket fører den vel til mange misforståelser. Det er slett ikke noe signal om SM-interesse dersom en ungdom går i skinnklær, har piercinger en masse steder og flørter med S/M-motiver. Det kan godt hende at vedkommende ikke vet hva S/M er. De fleste artister som bruker S/M-symbolikk har heller ingen S/M-interesse. Madonna med sin «Hanky panky, please spank me» er vel et unntak i så måte. Som en fleip har vi tenkt på å utnevne henne til æresmedlem i SMil-Norge og så invitere henne på vår internasjonale fest (vi har en slik hvert år). Men tenk om hun kom, da hadde vi fått sjokk. Men vi skulle nok ordnet den spankingen! Mer informasjon om SMil finner du her.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Ottars hersketeknikker

Kronikk i Klassekampen 17. og 18. juni 1996

Av Svein Skeid, leder i Verkstedet Smia Oslo
Ruth Almedal, Verkstedet Smia Stavanger
Gro Lindstad, leder i LLH, Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

I motsetning til respekt, benytter kvinnegruppa Ottar seg av klassiske undertrykkelsesmekanismer som latterliggjøring, sjikane, splitt og hersk, sykeliggjøring og kriminalisering i sin kamp mot lovlige seksuelle minoriteter.

Med sin udokumenterte og innholdsløse retorikk drives Ottar fra skanse til skanse i sm-debatten.

Vi noterer at Ottar allerede har tatt selvkritikk på sitt pedofili-utspill. Pedofili har ingen ting med samtykkende og likestilt seksualitet å gjøre. Ottar avslører sin uvitenhet om det enorme arbeid LLH har lagt ned for å fjerne pedofile organisasjoner fra internasjonale homonettverk, hvilket vi til slutt lyktes med. Her gikk norsk homobevegelse i bresjen og fikk med oss de andre nordiske homoorganisasjonene, hvilket resulterte i klare vedtak med 214 mot 30 stemmer på ILGAs verdenskonferanse i 1990 og 1994 om at “alle barn har rett til beskyttelse mot seksuelle overgrep og misbruk” og videre at den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen “må bidra til å eliminere samfunnsforhold som gjør slikt misbruk mulig”.

Ikke-vold, antirasisme, antisexisme og anti-nazisme er grunnpillarer i Smias og LLHs arbeid. På ny er Ottar på bærtur når de påstår at vi ikke tar ansvar mot vold og overgrep. Dersom Ottar faktisk mener noe med utsagnet i Klassekampen 11/6 om at “dere viser oss respekt” må dere akseptere at vi står skulder ved skulder med Ottar i kampen for elementære menneskerettigheter mot offentlig og privat vold, overgrep, pedofili, incest, voldtekt og pornoindustriens undertrykking av kvinner. Vi skiller liksom Ottar heller ikke mellom psykisk og fysisk vold. Og vi vil ikke tas til inntekt for noen av delene. Det er heller ingen uenighet om påtalemyndighetens plikt til å ta ut offentlig tiltale ved anmeldelse av mishandling. Ettersom vi lever i en rettsstat har begge parter da krav på elementær rettssikkerhet uten uthengning eller forhåndsdømming i media.

“Alle antipatier er ikke fordommer”, skriver Ottar. Fordommer er forutinntatte holdninger bygget på systematisk feilinformasjon og siling av kunnskaper ved å opprettholde avstand til de personene som en har fordommer mot. Ottar er et godt eksempel på dette. Kjente Ottar en eneste sm-er før dere 28. mai begynte å svinge pisken over mennesker med en annerledes seksuell orientering?

1. Latterliggjøring er en av de mest benyttede undertrykkelsesmetoder overfor seksuelle minoriteter og en hersketeknikk som de fleste lesber og homser har kjent på kroppen. Vi vet idag at tre av ti unge som tar livet av seg er homofile og lesbiske. Når Smia ut i fra egne erfaringer antar at tallet på sm-homser og lesber er enda større, stempler Ottar dette som “sutring”. Det vitner om grov ansvarsløshet og forakt for seksuelle minoriteters liv og helse når Ottar med sin maktarroganse nører opp under selvmordsstatistikken for lærlesber og lærhomser.

2. Sjikane. Skjellsord som “sm-vold” og “uhørt dekadanse” gjennomsyrer Ottars tre kronikker når de skal beskrive vår seksuelle orientering. Det første kommer vi tilbake til dobbeltkronikkens del to. Men begrepet dekadanse vil vi knytte et par kommentarer til. All kamp for menneskelig frigjøring og rettigheter er blitt forsøkt skandalisert, stemplet som moralsk forfall eller dekadanse av samfunnets maktelite. Det gjalt forrige århundres kvinnekamp, 70-tallets homokamp var “borgerskapets dekadanse”, nå er det sm-ernes tur i Ottars tirsdagskronikk. Det illustrerer hvordan Ottar i denne saken er havnet på (plasserer seg selv) undertrykkernes side i kampen for minoriteters borgerrettigheter og menneskeverd.

3. Splitt og hersk-teknikker. Med skjellsord som “sm-lobby” prøver Ottar i to av tre kronikker å sette LLHs nyeste undergruppe opp i mot resten av homobevegelen med splitt og hersk-teknikker. Ottars budskap om at noen lesber og homser er bedre enn andre homoer smaker av ren rasisme. I motsetning til Ottars “sm-lobby” står et enstemmig LLH-landsmøte og en enstemmig homobevegelse bak støtten til de engelske spannerofrene, samt arbeidet med å fjerne sm og fetisjisme som diagnoser. Smia og andre “sm-lobbyister” tvang seg på ingen måte “udemokratisk” inn i 8. mars-toget i Oslo. Smia deltok som en fullt legal del av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring med en sak som det var svært viktig å sette søkelyset på (Spannersaken).

4. Sykeliggjøring. Sykeliggjøring er en avskyelig debatt-teknikk med det mål å underminere et hvert argument fra motdebattantens side. Homofile har som kjent vært utsatt for denne umyndiggjøring inntil for få år siden. Uansett hva du sier, faller det verdiløst til jorden, “for du er jo syk” og vet ikke ditt eget beste.

Men bingo: her er det mor Ottar kommer inn i bildet. En av kvinnebevegelsens hovedparoler har alltid vært kvinners rett til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Men nå vet ikke kvinnen lenger sitt eget beste og da er det godt vi har Ottar til å fortelle oss hva som er politisk riktig seksualitet. Akkurat som abortsøkende har vært prisgitt nemnders premisser og makt for å avgjøre hva som er hennes eget beste, kommer Ottars sentralkomité oss til unnsetning som moralsk veileder og fantasipoliti.

Den konvensjonelle, ritualiserte og grå misjonærstillingen godt gjemt under dynen med lyset slokket passer ikke for alle (for de færreste?).

“Det private er politisk”, skriver Ottar som et påskudd for å grafse i seksuelle minoriteters privatliv. Engelsk sex-politi er gjentatte ganger blitt dømt nettopp for brudd på privatlivets fred. Det samme sier vi til våre norske barnepiker: Vi vil ha oss frabedt Ottars grafsing i våre soverom! Hva to likestilte parter gjør i senga (eller på kjøkkenet?) har Ottar ingen ting med! Likeverdig seksuelt samspill mellom voksne mennesker er en privatsak, voldtekt, incest og brudd på fetisjisters menneskerettigheter er det ikke!

Ottars formyndermentalitet bygger på angst for frie, selvstendige og ansvarlige mennesker som selv klarer å sette grenser og ta vare på hverandres liv, helse og integritet. (Dokumentasjon i artikkel II). Nivået på hva Ottar kan kan godta framgår av et innlegg i Månedsavisa Blikk: “Hva har redskaper i vagina å gjøre?”, spør Ottar. De tidligst kjente dildoer av leire er funnet i gravkamre fra antikkens Egypt. Så dette er slett intet nymotens påfunn Ottar.

Ottar må igjen bite i gresset stilt overfor amerikanske helsemyndigheters friskmelding av sunn, gjensidig og frodig sm-sex. Beviset finner Ottar i biblioteket på samtlige norske psykiatriske sykehus der den innflytelsesrike læreboka DSM IV har fjernet sm og fetisjisme som sykdomsdiagnoser. Som første EU-land er Danmark også i ferd med å fravike den den internasjonale sykdomsklassifiseringen ICD-10.

5. Kriminalisering. Den femte og groveste av Ottars hersketeknikker er det dårlig kamuflerte forsøket på å nykriminalisere deler av homobevegelsen tiår etter at homoseksualitet ble lovlig i Norge i 1972.

Omfattende undersøkelser viser at hver fjerde lesbe tenner på fetisjisme og sm. Kanskje er fetisjister og sadomasochister en større gruppe enn homoseksuelle. En “fare av verdensdimensjoner” Ottar? Mener Ottar at hver fjerde homofil skader hverandre fysisk og psykisk?

Kvinnegruppa Ottar har en lang vei å gå. Allerede legen Richard von Krafft-Ebing som for over hundre år siden introduserte begrepene sadisme og masochisme, innså forskjellen på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av, og de skrekkelige forbrytelser som han fikk med å gjøre i sitt yrke.

Kronikken 11. juni viser igjen Ottars mangelende evne og vilje til å skille mellom fysisk, psykisk og sosial undertrykkelse på den ene siden og samtykkende seksuelt rollespill på den andre siden. “Sm er vold”, sier Ottar. Men er det ikke da underlig at engelsk sex-politi etter to års etterforskning av flere hundre homofile sadomasochister ikke klarte å påvise et eneste tilfelle av behandlingstrengende skade!

Dette bekrefter menneskerettighets?kommisjonens rapport om at ofrene for den offentlige engelske spannervolden var erfarne og ansvarlige homofile menn som tok ansvar for egen og andres helse. Men frie mangfoldige mennesker som selv setter grenser er en trussel mot kvinnebevegelsens selvoppnevnte maktelite.

Randi Mobæk avslører igjen sin uvitenhet når hun prøver å innbille norske ukeslutt-lyttere at “sm langt ifra er lovlig i Norge”. Amanuensis Hans Kristian Bjerke ved Juridisk fakultet, Universitetet i Oslo bekrefter i følge VG at norsk lovverk er klart i forhold til sadomasochisme. Dersom en person gir sitt samtykke til gjensidig sm-spill, er dette ikke straffbart. Forutsetningen er selvfølgelig at det hele holdes innenfor rammene for det som er avtalt.

I den mest omfattende offentlige utredning som noensinne er foretatt av temaet sadomasochisme, konkluderer en engelsk lovkommisjon også med at sm er likestilt samspill og ikke vold. Samme slutning finner vi hos amerikanske og danske helsemyndigheter, samt i en foreløpig uttalelse fra menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg.

Ottar fokuserer en pågående rettsak i Trondheim der en kvinne har anmeldt sin tidligere samboer for mishandling. Saken har en dansk parallell der en kvinnelig masochist anmeldte sin partner for voldtekt. Mannen ble frifunnet med den begrunnelse at kvinnen var masochist. Dette er fullstendig uakseptabelt! Forholdet handler ikke om to likeverdige parter! Men saken sier ganske mye om kvinners, og for den saks skyld også masochisters manglende rettssikkerhet i dagens samfunn.

Gruppen fetisjister og sm-ere opplever en reell mangel på rettsvern dersom de våger å synliggjøre sin identitet. Fetisjister som tar i bruk sin lovfestede ytringsfrihet opplever sanksjoner i form av trusler, yrkesforbud, mobbing og utfrysing slik homser og lesber opplevde for ti-tjue år siden. Mange anmelder heller ikke overgrep på grunn av dårlig erfaring og tidligere sjikanering fra politiets side.

Ottars konsekvente sammenblanding av porno og menneskers sadomasochistiske orientering tjener dem til liten ære. En kan nesten få inntrykk av at Ottar bruker porno som brekkstang for å knekke sm-eres menneskerettigheter.

Det er mye helse i å akseptere sin natur slik den er. Allerede i 1700-tallets londonklubber pisket medlemmene hverandre under stor munterhet og hevdet at det var sunt. I dag vet vi at smerte og nytelse ligger nær hverandre i nervesystemet. I sm tas hele kroppen i bruk som erogen sone og helsebringende endorfiner stimulerer den spennende balansen mellom lyst og smerte.

Mange opplever sin sadomasochistiske orientering som en integrert del av personligheten, for noen viktigere enn den homo- eller heteroseksuelle identitet. Den lesbiske forfatteren Pat Califia er kanskje eksempel på det sistnevnte: Hun erklærer seg åpent som kvinnelig sadist, og mer sadist enn lesbisk. Hun beskriver i intense ordelag det nære samspillet med sine masochistiske partnere, og at hun ikke kunne være utøver overfor noen hun ikke har aktelse og beundring for.

Lærlesber og sm-homser forelsker seg og danner kjærlighetsbånd som andre, og mange lever i etablerte økonomiske og følelsesmessige forhold, ikke minst etter lovreformene og holdningsendringene til homoseksualitet de siste tjue årene.

Mange finner ikke bare en ny seksuell sanseevne, men også en kjærlighetsevne. Den homoseksuelle kanadiske forfatteren Ian Young uttrykker kjærlighetens rolle i sm slik: “Som så mange naive mennesker har jeg en tendens til å utvikle omsorgs- eller beskyttelsesfølelser for dem jeg setter pris på. Det er antagelig en viktigere ingrediens i sadistens forhold til sin partner, enn de herre/slave-fantasier som vi også opplever. Innslaget av kjærlighet og hengivenhet er sentralt i sm, og ofte meget dype følelser, men naturligvis like vanskelig å forstå for utenforstående, som den homoseksuelle kjærligheten er for mange heteroseksuelle”.

Det ligger mye omsorg og ansvar i sadist- eller S-rollen. Hun må i høyeste grad ha følehornene ute for å registrere masochistens signaler og grenser. På mange måter er det masochisten eller M-en som er den bestemmende og nytende parten.

En kanadisk studie viser at lav selvfølelse fører til farlig sex. Dette bekreftes av norske Annick Prieurs undersøkelse fra 1988. Åpne homoseksuelle som aksepterer sin seksuelle orientering har mindre risikofyllt sex enn skjulte homser med dårlig sosialt nettverk. Og nettopp sosialt fellesskap og trygge nettverk er viktig i en tid med nysmitte av hiv-virus både blant homo- og heteroseksuelle. Derfor ser norsk lærbevegelse det i sitt 20-års-jubileumsår som en av sine viktigste oppgaver å gjøre terskelen minst mulig for “unge ubefestede homofile” som søker sin seksuelle identitet. Det er viktig at de får trygge nettverk og solide kunnskaper både i forhold til smittevern og sikrere sm-teknikker. Også her tar Verkstedet Smia ansvar for liv og helse.

Ottar er imot polititrakassering og diskriminering av homofile. Ved sine hersketeknikker og tomme fraser om at sm er vold, går Ottar allikevel den engelske undertrykkelsesstatens ærend. Dette bekreftes av at Ottar ikke er villig til å støtte de spannerdømtes ankesak innfor menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. Tvertimot har Ottar startet en motkampanje mot Smias støtteaksjon! Med sin argumentasjon bekrefter Ottar at de vil kriminalisere og straffe samtykkende sm-sex mellom likestilte parter også i Norge. I en situasjon der lærhomser og lærlesber står overfor en av sine største trusler noensinne, velger Ottar å stille seg på undertrykkernes side.

Ottar ønsker å kle av andre. Da er det ugreit når de selv blir stående nakne og æresløse tilbake. I anstendighetens navn bør Ottar be Smia og LLH om unnskyldning for sine løgner og skitne hersketeknikker. Det er seksuelle minoriteter som må ta støyten for Ottars ansvarsløse spill på fordommer.

Ottar trodde de skulle få en lett match med å knekke en liten tabuisert undergruppe i LLH-Oslo. I stedet er det Smia som sympatien strømmer foran homofiles internasjonale solidaritetsdag 27. juni. Kanskje er det håp også for Ottar! Fobi mot sm-følelser kan kureres med nærkontakt, synliggjøring og kunnskap. Ottar og andre interesserte kan få mer informasjon ved henvendelse til Smia/LLH.

Categories
Norsk

Pisk og håndjern som terapi

Denne artikkelen er sakset fra studenttidsskriftet Utropia i Tromsø nr 3 1996

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag på UiTø. Store auditorium på MH er halvfullt, halvmørkt og pyntet med levende lys. Foran tilhørerne står en mann i bar overkropp bøyd over en stol. Han har tatoveringer på armene, er påsatt håndjern og klyper på brystvortene. Bak ham står en jente og pisker ham på ryggen.

Av Rune Sævik

Men nei, det er nok ikke hjerteprofessoren som har kommet ut av skapet. Det er «skrå aften» på MH; Medisinerstudentenes seksualopplysning (MSO) og Norske Medisinerstudenters forening (NMF), arrangerer temakveld om S/M sex, kropp og kjærlighet. Foredragsholder er Hans Petter Stuberg, en 41 år gammel billedkunstner fra Oslo. Han doserer over temaer som: Hva er egentlig sado-machocisme (S/M), og hvordan utøver man slike lyster? Stuberg er en varm og helhjertet tilhenger av S/M sex, og prøver med sitt foredrag å avmystifisere og forklare fenomenet for blivende helsepersonell. Samleie er formering, altså natur, alt utover det er kultur og skiller oss fra dyrene, hevder dosenten. I tillegg til kjærtegn har mennesket mulighet til å oppleve seksuell beruselse på andre måter. S/M kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere! Hans Petter Stuberg er ivrig og hemningsløs i sitt språk og sin form, men det blir likevel ikke vulgært. Legespirene i salen finner tydeligvis det noe kontroversielle temaet spennende, og lattersalvene sitter løst.

S/M er kunst

Stuberg forklarer hva sado-machocisme faktisk er for noe: Det er egentlig ganske uskyldig. Jeg tror de fleste mennesker over 20 har tenkt tanken på å bli bundet, for så gi seg helt hen – det tror jeg er helt normalt. Det leder ofte inn på eksperimentering med «bondage», dvs. å binde partneren sin for å kunne ha total kontroll over situasjonen. Derfra kan man bruke fantasien: erte litt, klype og pirre – det er bare fantasien som setter grensene. Forøvrig er S/M ofte bare forspillet – det tradisjonelle samleiet er vanligvis med. Bondage skaper tillit, fordi man tvinges til å stole helt på sin partner. Sex blir mer enn bare samleie; man får lengre forspill, man snakker mer sammen og så videre. Det kan være ren yoga-meditasjon og kunst. Den som binder er kunstneren, og den bundne er kunsten.

Gutta er mer visuelle

Billedkunstneren Hans Petter Stuberg mener at S/M er visuelt vakkert, og kaster også inn noen argumenter i pornodebatten: – Vi gutta er mer visuelle enn jentene, som er mer fiksert på dialog og handlinger i forbindelse med sex. Gutta må komme mer på banen, og få aksept for at vi ikke nødvendigvis er sjåvinister – selv om vi ganske enkelt liker å se på kvinnen. Porno i kombinasjon med onani, er sunt for å holde seksualiteten vedlike, mener Stuberg, som bedyrer at han har et positivt kvinnesyn. Han ser opp til kvinnen, fordi hun er mer ettertenksom enn mannen, men understreker også viktigheten av at menn ikke undertrykker med porno.

S/M er kvinnefrigjørende

Bisarr sex er kvinnefrigjørende, postulerer Hans Petter Stuberg. Gjennom bondage får man mer dialog inn i sexlivet, og man må forholde seg til tanken. Vi må balansere på grensen; hvor langt kan vi egentlig gå, og fortsatt ha det godt med hverandre. Fordi det blir mer tanker, og mer dialog, liker mange jenter S/M. Det kan være en voldsom aha-opplevelse for kvinnen å få binde typen sin, for så å styre initiativet i sexlivet.

Fordommer for fall

Stuberg har lang erfaring fra S/M miljøet i Norge, og er med i utøvernes egen landsforening: SMIL. Tidligere ble S/M sett på som usunt avvik, men han har inntrykk av at aksepten i samfunnet øker. Skepsisen som råder, skyldes liten kjennskap og fordommer. Hans subjektive erfaringsgrunnlag tilsier at få i S/M-miljøet går over streken, og begår overgrep mot partneren sin. Dop er visstnok heller ikke svært utbredt. Forøvrig tror han bevisste S/Mere har minst like mye «vanlig sex» som alle andre. Utforskningen av S/M er en tosidig sak, som er fint for et forhold, tror han.

Mange spørrelystne

Høydepunktet i foredraget, sett fra salen, er nok når foreleseren demonstrerer redskaper og utførelse i praksis. Lettere sjokkerte, kan studentene rette ut bakoversveisen og stille spørsmål til slutt – og mange spør. Her er det mange myter som skal avkreftes og bekreftes: «Nja, pekestokken må man være forsiktig med, den kan nok bli et litt voldsomt redskap. Nei, jeg har enda til gode å få orgasme bare ved å være bundet, men det må jo være det ultimate.» Så er alle fornøyde, og foredraget er over. Hans Petter Stuberg har fått markedsført seg selv, sin kunst, sine meninger og sine lyster. Fremtidens helsepersonell har fått utvidet sin horisont, mistet noen fordommer, og kanskje til og med lært noe. Vi vandrer alle hjem til vårt privatliv, og minnes foreleserens sluttord: Sado-machocisme – da trenger man nesten ikke gå på teater – det er kroppen på sitt vakreste.