Veien videre etter friskmeldingen
Kunngjøringen mer enn bare en friskmelding!
Friskmeldingen av fetisjister og sm-ere som ble kunngjort av Helsedirektoratet 1. februar 2010, inneholder en godt skjult ”bonus”, et par tilleggsgevinster som ikke umiddelbart er så lett å oppdage, men som SMia og Diagnoseutvalget har lobbet myndighetene gjennom mange år for å få til.
Av Svein Skeid
Nå som vi er offisielt friskmeldt i Norge etter 16 års kamp, fikk jeg spørsmål av journalister og SMil-medlemmer: “Hva skal du kjempe for nå da?” “Hva skal Diagnoseutvalget gjøre nå som vi er friskmeldte?”
Nye muligheter åpner seg
Etter å ha tenkt meg litt om, svarte jeg: Friskmeldingen åpner nye muligheter. Det er nå jobben begynner! Dessuten har vi et internasjonalt mandat. Vi har allerede levert omfattende dokumentasjontil Verdens helseorganisasjon i Geneve med det mål at de også på sikt skal endre sine diagnoser.
Seksuell minoritet
Ved friskmeldingen 1. februar, slo Helsedirektoratet samtidig for første gang fast at fetisjister og sm-ere er “seksuelle minoriteter” på linje med lesbiske, homofile, bifile og transepersoner. De seksuelle minoritetene som handler om samtykke mellom voksne mennesker.
Seksuell identitet
Dessuten benyttet Helsedirektoratet for første gang begrepet “seksuelle identiteter” på lik linje med “seksuelle preferanser” som betegnelse på sm/fetisj-gruppen.
Disse to endringene ser SMia og Diagnoseutvalget på som vesentlige fremtidsrettede fremskritt og en viktig “bonus”, noe vi har oppnått i tillegg til selve friskmeldingen.
Ved offentlig å introdusere begrepet “seksuell identitet”, tar direktoratet høyde for at sm og fetisj for mange handler om noe dypt personlig som verken kan behandles eller velges bort. SM handler kanskje like mye om hvem vi er, som hva vi gjør.
Den massive pressedekningen i forbindelse med friskmeldingen illustrerer dette. Mens nyhetsmeldingen fra NTB var nøktern, saklig og avstigmatiserende, så signaliserte de redaksjonelle bildene noe sensasjonelt, spektakulært, for ikke å si vulgærpornografisk. Her har både SMil og Diagnoseutvalget en stor utfordring i å vektlegge respekt, tillit, kjærlighet, osv. også billedmessig. Fokusere menneskene i hver ende av pisken og mennesket bak fetisjen.
Som ”offentlig anerkjent seksuell minoritet” kan det etter friskmeldingen være lettere også for SMil Norge å bli inkludert i levekårsundersøkelser, forskning og offentlige tiltak mot stigmatisering og diskriminering, problemer som kan tilta ettersom flere velger å leve åpent i kjølvannet av friskmeldingen.
Friskmeldingen gjør det mulig å jobbe for at lærebøker og oppslagsverk fremstiller ulike seksuelle identiteter som likeverdige normalvarianter, slik at ikke det første ungdom ser når de oppdager sin legning eller interesse, er at fetisj og sm dreier seg om sykelige avvik.
Dessuten kan fjerningen av diagnosene etter min oppfatning forebygge et backlash og demme opp for seksualfiendtlige krefter ved å danne en motvekt overfor motkrefter som roper på sensur og for eksempel vil forby privat besittelse av sm-bilder, slik vi ser i USA og Storbritannia.
Sist, men ikke minst, så må vi hindre at diagnosene blir gjeninnført! Det er en potensiell fare for at diagnosene som Helsedirektoratet fjernet 1. februar 2010 blir gjeninnført når Norge en gang i fremtiden skal oversette ny internasjonal ICD-11 til norsk. Det er ikke sikkert at internasjonal ICD-11 vil gå like langt som Norge, Sverige og Danmark har gjort. En direkte oversettelse av ICD-11 til norsk kan derfor bli et tilbakeskritt i forhold den reformen som Norge nå har gjennomført.
Se også:
Fra samfunnsfiende til friskmeldt
Leder i SMia og Diagnoseutvalget Svein Skeid (bildet) oppsummerer de store holdningsendringene som har skjedd fra norske helseautoriteters side i løpet av de femten årene som diagnoseutvalget har drevet informasjonsarbeid.
Her finner du kronologisk oversiktover arbeidet gjennom 15 år (engelsk tekst).
Se også:
Friskmeldingen fra Helsedirektoratet 1.2.2010.
Compiled by Kathrin Passig (picture left).
Algernon Charles Swinburne (1837-1909). Den homoseksuelle engelske dikteren erkjente åpent sin masochisme, savnet piskebenken på Eton hele sitt liv og skrev mange dikt om flagellasjonens gleder. SM-porno fikk han av Frederick Hankey (1823-1882). Pisking fikk han av homodikteren Simeon Solomon hjemme hos dikteren Rossetti. Swinburne skal også ha vært redaktør for overklassemagasinet ”The Pearl” med flagellasjon som tema.
Anne Linnet (født 1953). Dansk biseksuell rockemusiker, komponist og protestsanger hvis privatliv og sexliv er en integrert del av musikken, mens hun kjemper for kjærligheten og seksuelle minoriteters rettigheter. Allerede i ”Marquis de Sade” (1983) sang hun om sadomasochisme mens hun i fetisj-antrekk herset rundt med en halvnaken fyr i lenker på danske provinsscener. 
Bob Flanagan (1952-1996). Amerikansk performance artist, stand-up komiker, poet, masochist og cystisk fibrose pasient. Han fant ut at han kunne bruke sin BDSM-legning for å gjøre smerten om til lyst i en meditativ prosess. Filmskaperen Sheree Rose ble hans perfekte kone og domina. Den prisbelønte dokumentaren “SICK: The Life & Death of Bob Flanagan, Supermasochist”, følger den unike kunstneren i hans siste leveår. Filmen er dypt rørende, sinnsykt morsom og lar oss oppleve Flanagan’s varme, mot og særlig, hans gode humoristiske sans. 
Charles Baudelaire (1821—1867). Fransk dikter, oversetter og kunstkritiker. Hans innflytelse over moderne litteratur kan neppe overdrives, og han fremstår fremdeles som en av verdenslitteraturens største forfattere. Baudelaires dikt kretser ofte om det morbide og makabre, men rommer samtidig en streben mot det skjønne og en søken mot det fullkomne. I Baudelaires diktning forenes derfor idealisme og destruktivitet. Han mente at kunsten måtte skape skjønnhet selv fra de mest moralsk fordervede og “ikke-poetiske” situasjoner. 
Christian Schenk (Christina Schenk født 8.7.1952). Tysk diplomfysiker og parlamentsmedlem 1990-2002. Kom i 1992 åpent ut som sadomasochist i tillegg til at hun tidligere har stått fram som lesbisk. Begynte kjønnsskifteprosess i 2002, og byttet i 2006 navn fra Christina til Christian.
Dag Hammarskjöld (1905-1961). Svensk diplomat, sosialøkonom, politiker, FNs annen generalsekretær (1953 til sin død) og post mortem Nobelprisvinner. Selverklært homse ifølge egne notater utgitt som “Markings” i 1964. Hammarskjöld beskrev i sine dagbøker også fantasier og handlinger som bare kan forstås dersom vi aksepterer at han var masochist. Under et forsøk på å få i stand våpenhvile i Kongo, styrtet Hammarskjöld med et fly i Nord-Rhodesia (Zambia) 17.-18. september 1961. I følge den sør-afrikanske Sannhetskommisjonen i 1988, ble Hammarskjöld myrdet før flyet styrtet.
Dagny Juell (Dagny Juell Przybyzewska 1867-1901). Mye tyder på at den norske forfatterinnen, pianistinnen og bohemdronningen var masochist og at hennes elsker Gustav Vigeland (1869-1943) hadde et “eierforhold” til henne. Juell er, sammen med Oda Krogh og kanskje Ragnhild Jølsen, den mest fascinerende kvinneskikkelse fra denne epoken. Andre av Juells elskere var Henrik Ibsen, August Strindberg og Edvard Munch. I 1901 ble Dagny Juell skutt, 32 år gammel, i Georgias hovedstad Tblisi av sin unge elsker. 
Ernest Hemingway (Ernest Miller Hemingway 1899-1961). Amerikansk forfatter, krigshelt, nobelprisvinner, kvinnejeger, fetisjist, masochist og mulig skaphomse.
Feodor Dostoeovski (1821-1881). Russisk forfatter som er blitt verdenskjent gjennom et stort antall filmatiseringer og teateroppsetninger. Både som dikter og tenker har han hatt kolossal innflytelse, ikke minst på 1900-tallet. Ivan Sergejevitsj Turgenjev (1818-83) kalte ham “den russiske Marquis de Sade”. Dostoeovskis erotiske fantasier inkluderte både simulert og reell kroppsavstraffelse. Forfatterens brev til sin elskede Anna er krydret med direkte referanser til hans fetisj for hennes føtter.
Georges Bataille (1897-1962). Den franske forfatteren, antropologen og filosofen var en selverklært disippel av Marki de Sade. Han så en egenverdi i kinky sex, ikke fordi den er frigjørende, men for å utfordre sosiale tabuer. Han publiserte flere utgivelser under pseudonym og ble mye oversett mens han levde. Men etter sin død hadde han betydelig innflytelse på forfattere som Michel Foucault, Philippe Sollers, Jacques Derrida and Jean Baudrillard.
Henry Havelock Ellis (1859-1939). Den biseksuelle britiske psykologen, forfatteren og legen giftet seg med en lesbe og gjorde en betydelig innsats for forståelsen av sadomasochisme som et gjensidig og frivillig rollespill. Han var selv en ivrig onanist og fant kvinnelig urinering svært stimulerende. I sin selvbiografi forteller han hvordan hans egne erfaringer gjorde det mulig å forstå perversjonenes natur. Ellis ble sitert av forsvarer Lawrence Lershen i den engelske spannersaken 1993.
Ian Fleming (Ian Lancaster Fleming 1908–1964). Den engelske journalisten og James Bond-forfatteren avslører SM-interesse allerede i brev til sin fremtidige kone. “Jeg er det utvalgte instrument for Vår Herre til å piske noe av djevelen ut av deg, og jeg må gjøre min plikt uansett hvor mye smerte det volder meg. Så vær beredt til å drikke dine coctails stående noen dager fremover.” I følge forfatteren John Lanchester drev Ian og Ann Fleming med spanking. Forleggeren Simon Winder sier rett ut at Flemming var sadomasochist. SM gjennomsyrer også Flemmings bøker. For eksempel i boken “Casino Royal”, der James Bond sitter på en stol med et hull der testiklene blir slått med en teppebanker. 
James Dean (James Byron Dean 1931-1955). Tidenes største filmikon gjorde ingenting for å benekte ryktene om at han var masochist. Det blir sagt at han foretrakk å bli brent med sigaretter, sparket og tråkket på. At han som bifil sadomasochist i visse kretser skal ha gått under tilnavnet “the human ashtray” tilhører derimot sladderens og ryktenes sfære etter at legenden døde i en bilulykke 30 september 1955.
James Joyce (1882-1941). Den irske forfatteren og Ibsen-beundreren beskrev i sine kjærlighetbrev til Nora Barnacle eksplisitt SM, våtsex og fetisj-interesse. Selv om vi ikke har Noras svarbrev, går det fram at Joyce brukte brevvekslingen som sex-fantasi mens de to var fra hverandre. James var 27 år da han skrev dette til sin fremtidige kone. Selv om de hadde vært sammen i fem år, var åpenbart den erotiske ild fremdeles sterk.
Janet Jackson (Janet Damita Jo Jackson født 16.5.1966). Den amerikanske popartisten innrømmer overfor Dagbladet at hun liker å bli bundet til senga og ha bind for øynene, samtidig som hun poserer i full gummidrakt og piercing i brystvorta. Hun har utgitt den sterkt SM-inspirerte plata ”The Velvet Rope”. I låta ”Rope Burn” synger hun om gledene ved å bli bundet mens glovarm stearin renner nedover ryggraden. 
Jean-Paul Gaultier (født 24.4.1952). Den åpent homofile franske motedesigneren er tydelig påvirket av SM-scenen, ulike fetisjistiske ytringer og dragverdenen. – Alt som berører meg interesserer meg. Det behøver ikke bety at jeg utøver det, men det er sant at det fins ting jeg selv liker og som jeg kan gjøre, sier han til den franske homoavisa Rebel. Svenske Reporter nr 8-1993, s. 19.
Leopold von Sacher-Masoch (1836-1895*) formidlet sosialistiske og humanistiske idéer i sitt forfatterskap. Sacher-Masoch brakte avtalen eller kontrakten mellom voksne mennesker inn i sadomasochismen. Hans roman, ”Venus i pels”, som ble en bestselger, beskriver et avtalt forhold mellom den dominerende kvinnen Wanda og den underkastende Severin. Etter dette dannes den første spiren til en sadomasochistisk subkultur av folk som søker etter likesinnede med henvisning til Sacher-Masochs forfatterskap. Ved sin død hadde Sacher-Masoch publisert 80 romaner og mer enn 100 noveller og skuespill. I sin levetid ble han en anerkjent forfatter, ikke minst elsket i Frankrike som æret ham med medaljer og gode kritikker. Først da Krafft Ebing i 1890 koblet hans navn med ”perversjoner”, ble Venus i pels redusert fra et kritikerrost mesterverk til en tabubelagt giftskapsroman. I 1905 utga Wanda von Sacher-Masoch sin selvbiografi “Meine Lebensbeichte” (My life’s confession) der hun distanserer seg fra SM og sier at hun ble forledet til det av Leopold von Sacher-Masoch. Wandas påstander ble imøtegått av Sacher-Masochs utgiver Schlichtegroll i den påfølgende offentlige debatt.
Madonna (Madonna Louise Veronica Ciccone født 16.8.1958). Madonna har flere ganger uttalt at hun ikke finner bedre sex enn når hun kan legge hele kontrollen i hendene på en dominant mann og at hun liker smerten ved straff. Boken «Sex» (1992) består av erotiske bilder av Madonna selv med lesbiske og sadomasochistiske innslag, med både pisker, masker og motorsykler.
Marki de Sade (Donatien-Alphonse-Francois de Sade 1740-1814). Den franske adelsmannen tilbrakte sammenlagt halve livet i fengsel og på sinnsykehus. Han regnes i dag som en av opplysningstidens mest betydelige personligheter. De Sades forfatterskap fremstår som pornografisk fordi hans filosofiske tankegods ble fjernet før utgivelse. De Sade var sterk motstander av dødsstraff i en tid der kirkens menn, som fordømte hans usedelighet, selv var ansvarlig for femti millioner lemlestede, torturerte, levende brendte menn, kvinner og barn. De Sade var også første europeer som i 1795 informerte om og forsvarte homoseksualitet. Sammen med forfatteren Leopold von Sacher-Masoch har de Sade ufrivillig gitt navn til begrepet sadomasochisme.
Michel Foucault (1926-1984). Den franske filosofen gjorde ingen hemmelighet av sin SM-interesse. I et langt intervju med homotidsskriftet The Advocate fortalte han om sine homoseksuelle erfaringer, og sin fascinasjon for sadomasochisme. ”SM er de sanne oppfinnelsen av nye muligheter til nytelse. Man har til nå ikke hatt den fjerneste idé om hva dette innebærer”, uttalte han ifølge Karsten Alnæs i Dagbladet 20.6.93.
Percy Grainger (George Aldridge Grainger 1882–1961). Australsk-amerikansk pianist, komponist og selvdokumentert sadomasochist. Venn av Edvard Grieg og fremragende tolker av den norske komponistens musikk. Grainger og kona Ella praktiserte spanking som daglig rutine, hvilket er dokumentert i Grainger-museet i Melbourne, Australia, der Graingers piskesamling også kan beskues. 
Rob Halford (Robert John Arthur Halford, født 25.8.1951). Den lærkledte britiske Judas Priest-vokalisten, også kalt “metal guden”, kom i 1998 ut av skapet som homofil i et intervju på MTV. Halford avviser at hans sceneantrekk med nagler, lær og pisk, har noe med hans seksuelle legning å gjøre. Halford er imidlertid påtruffet av den svenske homoavisa Reporters medarbeider på en av de homoseksuelle lærklubbene i Amsterdam. 
Robert Mapplethorpe (1946-1989). Amerikansk fotograf og homoseksuell sadomasochist. Hans temaer er blomster, portretter av kjente mennesker og homoerotisk sadomasochisme. Mapplethorpe skildret SM-miljøet som han selv var en del av, inkludert sadomasochistiske selvportretter. Han viste alltid følelsene og mennesket bak læret, naglene og kjettingene. For Mapplethorpe handler SM-kulturen om tillit og intimitet, ikke om vold. Eller som han selv uttrykte det: “For meg betyr S&M “sex og magi” (sex and magic), ikke sadomasochisme. På grunn av stadig sensur av hans bilder, ble Mapplethorpe også et symbol på kampen for ytringsfrihet. Han ble en kunstaktivist for et mer mangfoldig samfunn.
Sting (Gordon Sumner født 1951). Den britiske sangeren, komponisten og filmskuespilleren har stått offentlig fram som masochist. Sting er også engasjert i Amnesty International, kampen for regnskogen, indisk hinduistisk religion og ulike yogaformer. 
Theodor Reik (1888-1969). Den østerrikske psykoanalytikeren og masochisten var en av Freuds første studenter. I 1940 publiserte Reik sitt hovedverk “Durch Leiden Freuden“ (Lykke gjennom lidelse). Etters hans oppfatning er masochisme en utviklingsfase i alles menneskers liv som holder aggressive og antisosiale krefter under kontroll.
William Ewart Gladstone (1809-1898). Britisk reformpolitiker, selvdokumentert flagellant og statsminister fire ganger for det liberale partiet. Han pisket seg selv både som straff og for erotisk glede, hvilket er behørig dokumentert i hans dagbøker. 
– Harselasen med svake grupper er ifølge Haaland nemlig ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem. Menn takler ikke like godt Haalands bitende satire. – Jentene synes stripene mine er kule, men hetero-gutta sender hatbrev. Menn er tydeligvis lite vant til å bli tingliggjort offentlig og av flere enn kjæresten sin, flirer Haaland.
