Categories
Norsk Seksualpolitikk

Karine Haaland: Bryter ned stereotypier

Lærhomser er en del av mangfoldet i tegneseriene til prisbelønte Karine Haaland. Det samme gjelder hetero-SM-ere, fetisjister og sadomasochister i sin alminnelighet. Karine Haalands humor bryter ned stereotyper istedet for å sementere dem.

Denne artikkelen ble først lagt ut på Skeive Nyheter i 1998 og oppdatert i 2003. Kilder for sitatene er lenket opp i høyre kolonne.

Karine Haaland ønsker å bringe til torgs ting som ikke ellers er sett i offentligheten. Hennes striper og helsider behandler noen av de siste 20-25 års viktigste fenomen: Kvinnefrigjøringen, våre nye landsmenn og homofil frigjøring. Stillingen til minoriteter som lærhomser, fetisjister og sadomasochister har også en sentral plass.

Hos Karine Haaland snakker pakistanere sunnmørsdialekt, bergensk og nynorsk, mens SM-jenter snakker trøndersk. Haaland angriper alt og alle, uansett hudfarge, legning, politisk ståsted eller geografisk nedslagsfelt.

Seriene inneholder både politisk parodi og sosial satire, men det er kanskje det siste hun lykkes best med. – Når jeg tråkker på minoritetsgrupper, tar jeg for meg det jeg oppfatter som deres styrke, sier Karine Haaland. Det er kanskje grunnen til at hun får så positiv respons fra flere av gruppene. – Jeg får god tilbakemeldinger fra homofile når jeg hetser dem, sier Haaland. Det samme gjelder nok sadomasochister og fetisjister. Mange føler det nesten som en ære overhodet å bli omhandlet i en slik sammenheng. Eller som vi så på en fanside: “Karine Haalands humor bryter ned stereotyper istedet for å sementere dem.”

– Harselasen med svake grupper er ifølge Haaland nemlig ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem. Menn takler ikke like godt Haalands bitende satire. – Jentene synes stripene mine er kule, men hetero-gutta sender hatbrev. Menn er tydeligvis lite vant til å bli tingliggjort offentlig og av flere enn kjæresten sin, flirer Haaland.

Haalands nære kontakt med homomiljøet har kanskje også sammenheng med at to av mennene hun har vært sammen med, var homofile. – Det var et nederlag, kommenterer Haaland. Om det har noe å gjøre med hennes interesse for SM-miljøet, fetisjister, lærhomser og SM-jenter, skal være usagt.

Haalands prosjekt er å beskrive samtidens kollisjoner mellom kulturer, kjønn, alder og ideologi. For eksempel når den urbane kvinnen som omsider innser at ikke alle homoer har “kultivert smak og interesse for kunst og kultur” da hun møter en hårete lærhomse.

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet, sier Haaland. Jeg liker å fremstille hvordan ting lett kan gå galt. SM må være stilig og flott for å fungere, dermed er fallhøyden stor og den humoristiske kontrasten blir desto sterkere når tings skjærer seg. Samtidig er de jo egentlig ute etter at noe skal gå galt, men ikke på den måten som det gjør i mine serier.

Haalands striper har vært å lese i blant annet Larsons gale verden, Dagbladet, Dagsavisen, Spray nett, Blikk, Ny Tid, Universitas, magasinet Camilla, Det Nye, Bergens Tidende og NRKs internettsider. De to siste har også sensurert to av hennes politiske kommentarer. Bokdebuten «Våre venner menneskene» (1999) er kommet i tre opplag og solgt i 8000 eksemplar. Oppfølgeren “Streng, men urettferdig” kom i 2002. Karine Haaland ble den første vinneren av Dagbladets tegneseriepris i 1998. I 2000 vant hun Sproing-prisen, tegneseriens svar på Amanda-prisen.

egningene er hentet fra Karine Haalands bøker: “Våre venner menneskene” (1999) og “Streng, men urettferdig” (2002). Tegninger gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland. Klikk på bildene for fullstendig versjon.


Lærhomser -en del av mangfoldet
– De holdningene og fordommene jeg harselerer med, er også mine egne. Dagsavisen 27.4.2000

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. Morgenbladet 13.03.1998

Karine Haaland – humor som bryter ned stereotyper istedet for å sementere dem. LINK til stripene i Spray.no

– Jeg bruker av og til den klisjégreia med lærhomser, men det har jeg bare sett én gang her i byen. Dagbladet 27.11.1999

– Jeg får god tilbakemeldinger fra homofile når jeg hetser dem. Poenget er at jeg driver demokratisk hets. Dagbladet 18.9.1998

Karine Haaland synes det er en stor anerkjennelse å bli sensurert. Steffen S. Aagedal i Universitas 9/1998

I Karine Haalands satiriske striper får alt fra politikere til sadomasochister gjennomgå. Ingrid Sande Larsen i Dagbladet15.4.2000

“Karine Haaland viser oss et annet Norge enn det landet vi er blitt vant med gjennom fjernsyn og aviser. Torbjørns tegneserieguide

Hos Haaland snakker pakistanerne bergensk, SM-jenter trøndersk (de tar ikke P-piller, men Paralgin!). Jón Sveinbjørn Jónsson i Dagbladet 22.12.1999

– Dessuten ville jeg bringe til torgs ting jeg ikke har sett ellers i offentligheten. Seriefokus 2001

Tematikken er som i Våre venner menneskene, der Jagland, hverdagsrasister, bygdeidioter og sadomasochister fikk sine pass påskrevet. Tonje T. Larsen i Universitas 18.9.2002

I “Streng, men urettferdig!” er det igjen innvandrerne hun stikker pennen i. Og selvsagt trønderne, sadomasochistene, fjortisene, homsene, vektløfterne, drosjesjåførene, de gamle sure kjerringene og de urbane 30-åringene på jakt etter menn. Hallgeir Opedal i Dagbladet 19.10.2002

Haaland angriper alt og alle, uansett hudfarge, legning, politisk ståsted eller geografisk nedslagsfelt. Mode Steinkjer i Dagsavisen 27.11.1999

I hennes satire får alle gjennomgå, fra arrogante politikere á la Carl I. Hagen til minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister. Kulturkanalen Morgenbladet 13.03.1998

.. den urbane kvinnen som omsider innser at ikke alle homoer har “kultivert smak og interesse for kunst og kultur” da hun møter en hårete lærhomse. Øyvind Holen i Bergens Tidende 12.09.2002

I Karine Haalands verden møter du levende imamer ved høylys dag, trehendte sadomasochister og bramfrie mødre som fôrer sine små med truede dyrearter. www.karinehaaland.com

Og hun byr oss lærhomser, appelsinhudfruer, turbanbøller, RBK-neandertaler, frekke snåttunger, kåte 70-80 år gamle damer, forvirrede singlemennesker og rabiate fyllefolk. Kjetil Wold i
Stavanger Aftenblad 3.12.2002

Alt fra småbarn til fetisjister er tegnet på en måte som er så beskrivende at tekst nesten er overflødig. Morten Abrahamsen i VG 9.10.2002

 

Karine Haaland loves to joke with minority groups, included gay leathermen, fetishists and sadomasochists. She does it in a way that reduces prejudices instead of building them up. Click on the pictures for bigger versions. Karine Haaland has given her permission to publish the pictures on Revise F65.org.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Tøffeste jenta i klassen

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. I Karine Haaland tegneseriesatire “Larsons gale verden” får alle gjennomgå, inkludert minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

Av Morten Harper

Denne artikkelen er hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 13.3.1998

Satirikeren Karine Haalands kontroversielle stil har medført oppsigelse i Bergens Tidende og stripebeslag hos NRK. Nå oppsummeres seriene hennes i en egen utstilling.

– Jentehumoren er mye styggere enn du skulle tro. Når jenter er morsomme, snakker de nedsettende om menn – kjærester, ekskjærester og andre – det er en måte å overleve på. Det påstår serieskaperen Karine Haaland. Samtaler mellom jenter er kjennemerke ved hennes tegneserier. Haaland har – selv om hun debuterte som serieskaper for få år siden – fått plass for sine humorstriper blant internasjonale storheter i bladet Larsons gale verden. Gjennombruddet som serietegner fikk hun høsten 1995 med en fast stripe i Universitas. Året etter begynte hun å lage en ukentlig politisk kommenterende stripe i Bergens Tidende, og hun laget også politisk satire i tegneserieform for NRKs valgdekning på internett. Foruten seriene i Larsons gale verden, lager hun nå en serie for magasinet Det Nye.

 Haaland er blant de få kvinnelige serieskaperne i Norge, og er dessuten en av de mest kompromissløse satirikerne – uansett medium. Eksempler fra seriene hennes er nå samlet i en utstilling ved Tronsmos tegneseriegalleri i Oslo. Jentene i Haalands striper er livsglade, lystne og velformulerte. De snakker om den uromantiske, plumpe gutten på stevnemøtet, om mannen som gir så fine komplimenter og som viser seg å være nesten blind, eller det er jenta som vil bytte kontor fordi hun ikke holder ut å sitte og se på arbeiderne i bar overkropp på utsiden. Det er guttene/mennene som humoren rettes imot, men replikkene viser – mer eller mindre underforstått – også jentenes usikkerhet, forfengelighet og desperasjon.

Haalands serier preges av en urban mentalitet. Utenfor byen hersker tilsynelatende uforstand og fordommer. – Jeg tar utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner. Den er urban, forklarer Haaland. Det som skildres i stripene er ikke så mye noe jeg har opplevd selv, men hendelser som jeg er blitt fortalt eller observert. Byfokuseringen kan skape uforutsette problemer. I en stripe – trykt i Larsons gale verden – bygde poenget på hvor vanskelig det er å spise Kebab. Da fikk bladet undrende leserbrev fra distriktene; ke – hvafornoe? Foruten smarte jenter kommer utfallene i Haalands striper fra biske gamle damer. Eldre folk er i seriene hennes uvanlig aggressive og kommer med rabiate uttalelser, det være seg vitsing om pacemakere eller utskjelling av en vennlig servitrise.

 – Alle figurene er sider av meg selv. Det er mye av meg selv også i den gamle røya. Det er utrolig mange gamle mennesker som er usympatiske. Mange tror de er søte, men de kan si hårreisende ting. Gamle mennesker har slik sett en særlig frihet, mener Haaland.

Idiotisering

Haalands satire er rettet mot fordommer og mot – det hun ser som – dumskap hos fremstående politikere. Det vanligste fortellergrepet i Haalands politiske striper er en intervjuer som konfronterer politikerne. Politikerne skildres som uintelligente, snarere enn karikering foretar hun en idiotisering. – Politikerne har seg selv å takke. De er inkonsekvente, de er fjernt fra den virkeligheten de griper inn i med sine beslutninger. Haaland har fått merke at det er grenser for hva politisk satire kan inneholde, også i Norge. Engasjementet for Bergens Tidende ble brått avsluttet etter at hun i en stripe la ordet «pakkis» i justisminister Gerd-Liv Vallas snakkeboble. Dette var for Haaland en måte å ta de svakes side på i Golan-saken. Dagen etter at serien sto på trykk fikk hun en ubegrunnet oppsigelse, etter ett år i avisen.

 Likeledes fikk hun problemer da hun for NRKs valgdekning på internett laget en stripe om et FrP-forslag om fellingstillatelse på muslimer som hadde revet i hjel flere sauer i Vegårdshei, et krast bilde på ubegrunnet fremmedfrykt. Stripen ble ikke bare redigert vekk, den ble også nektet tilbakelevert da Haaland ønsket å trykke den et annet sted. Hun avviser at serien er et politisk redskap:

 – Jeg står utenfor partipolitikken. Det er så liten forskjell mellom partiene når vi ser på innholdet deres.

Når det går galt

 – Jeg tar tak i hva det enn er jeg føler for. Jeg er ikke som statskirken, jeg har intet yrkesforbud for homofile, forklarer Haaland.

I hennes satire får alle gjennomgå, fra arrogante politikere á la Carl I. Hagen til minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. Jeg liker å fremstille hvordan ting lett kan gå galt. SM må være stilig og flott for å fungere, dermed er fallhøyden stor og den humoristiske kontrasten blir desto sterkere når tings skjærer seg. Samtidig er de jo egentlig ute etter at noe skal gå galt, men ikke på den måten som det gjør i mine serier.

Forholdet mellom innfødte og innflyttede nordmenn er et sentralt tema i stripene. Haaland skildrer både innvandrermiljøet og et tradisjonelt norsk miljøs reaksjon på innvandrerne. Stripene viser meningsløsheten i fordommer og budskapet er klart antirasistisk, samtidig unngår Haaland å bli forutsigbar poli
tisk korrekt ved også å karikere minoritetene – som at de snakker gebrokkent – og å harselere med deres selvbilde. I en av sine sinteste striper viser Haaland noen nordmenn og innvandrere som hører på radioen, som forteller at øyenvitner ikke grep inn i en voldtekt fordi de trodde kvinnen var i familie med mennene. – Stripen ble til som en reaksjon på medias dekning av vold blant innvandrere. Tendensen var å fremstille det som om det å utøve vold mot familiemedlemmer var en del av muslimenes kultur.

Men selv den tøffeste jenta i klassen setter grenser for satiren: – Når jeg får en intuitiv følelse av at jeg er ondskapsfull mot noen som er svake, lager jeg ikke noen serie på det.

Når jeg tråkker på minoritetsgrupper, tar jeg for meg det jeg oppfatter som deres styrke.

Dessuten er harselasen med svake grupper ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem.

Dessuten: Når jeg hetser en pakistaner er det ikke fordi han er pakistaner, men fordi han er en fyr som gjør teite ting. Utstillingen ved Tronsmos tegneseriegalleri vises frem til 29.april

Hentet fra Karine Haalands bok: “Våre venner menneskene” utgitt på Bladkompaniet AS 1999. Gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland.