Categories
Norsk Seksualpolitikk

Oslopride 2011

Fetish/SM/Leather pictures from The Christopher Street Day Parade in Oslo 2011

During the Christopher Street Day Parade in Oslo June 25, 2011, Gay and Straight fetish and BDSM organizations celebrated that fetishism and sadomasochism are no longer diseases in the Nordic countries.



Click on the pictures for bigger versions. All pictures by Svein Skeid

Etter den finske friskmeldingen 12. mai 2011, så har “hele Norden” nå friskmeldt fetisjister og sm-ere. Diagnosearbeidet har blitt en norsk suksesshistorie og internasjonal “eksportartikkel”. Diagnoseutvalget Revise F65 fortsetter å jobbe overfor Verdens helseorganisasjon for å oppnå tilsvarende endringer internasjonalt.


Se også bilder på Dagbladet.no

Paraden 2010

For andre år på rad gikk den årlige paraden under Skeive dager i Oslo fra Platous gate på Grønland. 30 blide deltagere fra SLM, SMil, SMia, Wish Oslo og Diagnoseutvalget Revise F65 gikk med “Sunn, sikker, samtykkende”-banneret og krav til Verdens Helseorganisasjon om å fjerne fetisj- og SM-diagnoser. Bilde til høyre fra Rådhustrappa: Stor glede over at hele Norden nå er friskmeldt.


Som i fjor, gikk SLM og “Mr Leather Norway” først i kink-seksjonen. Kjempefin stemning og bra vær. Hva mer kan man ønske seg. Se også bildet i høyre kolonne.




Klikk på bildene for å se større versjoner.

 

 

Én av tre deltagere i kink-seksjonen var maskert. Det sier vel noe om behovet for fortsatt arbeid for åpenhet og mot diskriminering slik at vår gruppe skal føle seg trygg i samfunnet.


Categories
English Norsk Seksualpolitikk Sexual politics

Oslopride 2010

Fetish/SM/Leather pictures from The Christopher Street Day Parade in Oslo 2010

Fra Rådhusplassen etter paradens avslutning. Utsnitt av de to bildene fra Rådhustrappa nederst til høyre på siden.

Gay and straight fetish and SM people celebrated that they have been taken off the sick list in Norway. Click on the pictures for bigger versions.
Still it is necessary for people to hide their SM and fetish identity in Norway.

Spent stemning i Platous gate på Grønland før avmarsj kl 13. Det er ikke alle yrkesgrupper det er mulig for å være åpen fetisjist eller SM-er. Foto: Bloodykiss. Klikk på bildene for større versjon.

For første gang var starten av paraden lagt over multikulturelle Grønland der det også bor mange homofile og lesbiske. Her er fetisj/sm-seksjonen nettopp kommet inn i Grønlandsleiret med masse tilskuere langsmed paraderuten.
Klikk på bildet for større versjon.

For the first time in history, the CSD parade in Oslo started in the multietnic urban area Grønland.

Click on the picture for bigger version.

Både fetisj og SM:
Det var en fin blanding av fetisjtøy og vanlige klær. Siste bilde tatt av bloodykiss. Klikk på bildene for å se større versjoner.

Her er fetisj/sm-seksjonen kommet til byens paradegate Karl Johan:

Arrangører av fetisj/sm-seksjonen var SMia, SMil, SLM og Diagnoseutvalget Revise F65. People were encouraged to hold hands to celebrate that fetish and sm diagnoses are removed in Norway by February 1, 2010.

Click on the pictures for bigger versions.

Arrangørene oppfordret folk til å holde hender for å feire den norske friskmeldingen 1.2.2010. Blå skjorte i midten av bildet er leder i Diagnoseutvalget Revise F65 Svein Skeid.


Flere bilder fra fetisj/sm-seksjonen.

Begge foto: bloodykiss

Bildene er klikkbare for å se større oppløsning.


 

Flere bilder fra fetisj/sm-seksjonen.

Begge foto: bloodykiss

Bildene er klikkbare for større oppløsning.


English
summary


During the Christopher Street Day Parade in Oslo June 26, 2010, Gay and Straight fetish and BDSM organizations celebrated that fetishism and sadomasochism are no longer diseases in Norway.


“Taken off the sick list Feb 1, 2010”
Her passerer fetisj/sm-seksjonen Asylet på Grønland. I bakgrunnen øverst til høyre ser du høyblokkene på Enerhaugen, også kalt “Gay Towers” på homsemunne. Foto: Bloodykiss. Klikk på bildet for å se en større versjon.

Les mer om den norske friskmeldingen her.

Read how the fetish and SM diagnoses were deleted in Norway February 1, 2010.

Flere paradebilder fra Dagbladet, NRK, Aftenposten, Blikk, Gaysir og Tv2-nyhetene.
Klikk på minibildene for å se artikkel/bilder/video:


VGTV:
“Det var knyttet en viss spenning til at paraden av homofile, transseksuelle og sadomasochister skulle passere gjennom et strøk der det har forekommet angrep på homofile par de siste årene. Men noe muslimsk moralpoliti var ikke å se.”

Click on the small pictures above to see media pics and videoes from the CSD-parade in Oslo 2010.


En fargerik forsamling som jublet over friskmeldingen på Rådhustrappa etter paraden.

Colorful leather/fetish/SM people celebrating being taken off the sick list. Picture in front of the City Hall after the CSD parade in Oslo June 26, 2010.

Click on the picture for a bigger version.


Oppstilling på Rådhustrappa etter paraden. Jeg talte på et tidspunkt 34 deltagere i fetisj/sm-seksjonen. Det kan ha vært enda flere ettersom folk gikk ut og inn av seksjonen. I alt gikk 4-5000 tusen i paraden og 50.000 sto langs ruten og så på.

Klikk på bildet for større versjon.

Categories
Norsk

Slutt på Enkas lærbar-prosjekt

Slutt med lærcafé på Enka
På grunn av svakt besøkstall i desember, er det fra nyttår slutt på Enkas lærbar-prosjekt melder SLM-Oslos nettsider. Det blir dermed ingen “ren” lærbar på torsdager og søndager.

Etter en bra start i oktober gikk det noen uker med svak økning i besøket, fram til en topp i november, deretter dalte besøket kraftig i desember, og Enkas ledelse har nå besluttet å avslutte prosjektet med egen lærbar på torsdager og søndager. – Vi kunne ikke fortsette å drive med underskudd, sier daglig leder Ivar Berge til SLM-online, men presiserer at fredager og lørdager vil fortsette som før, og SLM-ere er spesielt velkommen de helgene det ikke er noe på SLM. Baren blir sannsynligvis fortsatt åpen torsdager og søndager, men da for et mer tekno/dance-rettet publikum (hvor også lærfolk er velkommen – men altså ingen “men-only” bar).
Reportasje om lærcaféen på Enka 23.10.2000
Det er foreløpig ikke dresscode, men de fleste som kommer er i lær, gummi eller combat. Bladene MP og Lenka blir lagt ut som lesestoff for de som vil vite mer om SLM. “Cella” er også åpen fredager/lørdager, men da fungerer det mer som et siderom til diskoteket – nesten som på “gamle” Enka i Møllergata. SLM-ere i lær eller gummi er lovet gratis entre også i helgene (ikkemedl.: kr. 60).

Lokalet er utstyrt med noe for en hver smak og behørig utsmykket av Øyvind (til venstre på bildet), selv medlem i SLM-styret. Scenograf Worm (til høyre på bildet) er mannen bak designen i lokalet.

Omkledningsrom

For de som ikke vil komme til Enka fullt oppkledd tilbys det eget omkledningsrom som kan avbenyttes etter behov.

Ingen skal føle seg for trygge på hva som kan foregå i lokalene utover kvelden. Hvis du ikke oppfører deg ordentlig må du sone tid i CELLA, bli buret inne i “bardisken” (se bildet under), spottet i gapestokken eller korsfestet i “bakevja”. Eller du kan bli tvunget til å strippe ved stålstanga på bardisken. Her finner du alt fra froskemannsdrakt til militære effekter, gassmasker og annet snacksy utstyr.

Yes, sir! burde bli det nye kodeordet for å slippe inn i lærbaren på søndager.

Enka håper å kunne innfri noen av forventningene SLM’ere har til lærbaren, men føler seg i trygge hender ettersom både Øyvind, Worm og flere fra miljøet har bistått med råd og vink om interiør og miljø.

Categories
Norsk

Anmeldelser av boka “Oslos Underliv” 1997

“Hemmelige” rom i Oslos uteliv

Cupido nr 8/1997

Lille Oslo i Annerledeslandet, hovedstaden i provinsielle lille Norge, har et særdeles mangfoldig og spektakulært uteliv og undergrunnsliv. Bak denne flora av mangfold skjuler det seg mye fetisjistisk seksualitet, mye androgyn pyntesjuke og store, ekshibisjonistiske behov for å vekke oppmerksomhet og nyte sin «avvikende» seksualitet. Fetisj- og klubbmiljøet er nå dokumentert i boka Oslos Underliv, hvor fotografen Anders Abel har tatt bildene og forfatterne Anya og Brage Bragli Alstadheim har stått for teksten. Boka viser en livsglede og en blomstrende variasjon i individuelle og kreative uttrykk.

Alt er tillatt, det gjelder bare å finne det miljøet du føler du hører hjemme i, eller rettere sagt, det gjelder å være så fleksibel og tilpasningsdyktig at du kan nyte forskjellige former for rollespill.

Lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller

For det er rollespill og livsglede det handler om. Mye av dette er en lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller som er milevidt fra den seksuelle undertrykkelsen vi er vant til å høre om og som vi ofte tror holder dette landet i et jerngrep. Oslos Underliv antyder at folk i klubbmiljøet nyter livet, seg selv, sine muligheter og ikke minst sin seksualitet, uten angst for fordømmelse og uten angst for å vekke oppmerksomhet. Tvert i mot, det å vekke oppmerksomhet er i høyeste grad en del av poenget. Visst er det forskjell på folk! Vi vet jo at det finnes massevis med folk med avvikende seksualitet rundt omkring i dette landet som stadig vekk er ensomme, som frykter avsløring og som skammer seg over sin seksualitet? Men boka når vel neppe fram til dem! Her er det nemlig ikke alminnelige mennesker som portretteres, men de outrerte. De som tar på seg roller og dyrker sine fetisjer for nettopp å slippe unna det alminnelige. For de ensomme og de mer forsiktige avvikerne kan nok denne outrerte seksualiteten virke både skremmende og frastøtende. Men Klubb-Oslo vil svare: – Sin ensomhet og sin redsel må folk ta ansvar for selv. De er velkommen til å dele selskap med oss, men ansvaret for å våge seg ut i verden kan de bare ta selv. Gjør de det, lokker et spennende «underliv» i Oslo.

Abel, Alstadheim, Anya: Oslos Underliv, Grøndahl Dreyer, Oslo 1997. Stort format, 125 sider, tekst og foto.

Det underlige underlivet

Av Didrik Søderlind

Hentet fra Kulturkanalen | Morgenbladet 18.07.97

Anders Aabel, Brage Bragli Alstadheim, Anya: Oslos underliv

128 sider Grøndahl Dreyer

Tigerstaden: «…utviklingen i Oslo er eksplosiv. Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli,» forteller omslaget på Oslos underliv. Dermed er tonen satt. Oslos underliv tar sikte på dokumentere det som skjer utenfor allfarvei i Oslos uteliv, lukkede klubber og motebransje. Fokus er på det seksuelle, og da helst av det mildt sagt annerledes slaget.

I Oslos underliv bretter transvestitter, gummifetisjister, sadomasochister og folk med hang til isenkram festet til ansiktet ut sine skjulte liv. Boken er forfattet av Klassekampen-journalist Brage Bragli Alstadheim og Anya. Sistnevnte ser ut til å ha tatt den moderne trenden med å være på fornavn med alle til sin logiske konklusjon. Forfatterne spiller dog annenfiolin. Det bærende elementet i boken er Anders Aabels fotografier. Visualiteten avgjør Teksten blir litt underordnet, og det virker som om utvalget av miljøer som dekkes er bestemt ut fra hvor visuelle de er – det vil si hvor lett Aabel kan ta bilder av dem.

Fotograferingen må ha vært en takknemlig jobb, siden så mange av fotoobjektene i boka lever for (og i noen tilfeller av) å posere. Med dette sagt er utvalget så avgjort bredt: Fra de ovennevnte seksuelle avvikerne til glamorøse houseklubber og sortkledde Gothic-rockere. Det er åpenbart at forfatterne har hatt kontakter fra før av. Noe som egentlig ikke er så rart i en by som er så liten at alle med en eller annen merkelig interesse før eller senere vil støte på hverandre.

De innledende kapitlene i Oslos underliv tar for seg den delen av Oslos uteliv som ikke er eksplisitt seksuell, hvis man ser bort fra Gothic-bertenes forkjærlighet for BH-er med ekstra mye push-up. På det beste klarer Aables linse å fange inn den magien (i mangel av bedre ord) som oppstår når man trer ut av hverdagen og inn i natten. Nattelivet er på mange måter litt større enn livet utenfor. Fra designeren Baron von Bulldogs helsestudio-muskler, til silikonpuppene på stripperne – det skal være «larger than life.»

Stigmatiserte miljøer

Deretter begynner man på det mer uttrykt seksuelle; strippeklubber, sadomasochister, fetisjdyrkere. Man kan spørre hvorfor dette på død og liv skal skrives om. Kan ikke disse menneskene holde seg i skapet og på kammerset med gummimaskene og oksepiskene sine? Oslos Underliv har berettigelse som prosjekt fordi en rekke av disse miljøene fortjener et ansikt utad. Mange av dem er stigmatisert, og kan risikere problemer med samfunnet og loven.

En ting å ha i bakhodet ved lesning av Oslos Underliv er at det ikke mer enn 25 år siden homoseksualitet var kriminelt dette landet, og en reportasje fra disse miljøene må nok ha fortonet seg ganske spesielt. Det er verdt å merke seg at mange av de stigmaene som i sin tid heftet ved homsene i dag er arvet av flere av miljøene som skildres her. I et lite land som Norge er prisen for avvik ekstra høy. Mye av problemet ligger i at de «progressive» menneskene som skulle sikre takhøyden i samfunnet ofte kommer fra besteborgerlige bakgrunner. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man har venner. Derfor kan angrepene komme fra uventet hold. Det er bare å minne om at Kvinnefronten nylig har tatt til orde for å kriminalisere sadomasochisme. For de av oss som er litt mer verdensvante enn Krf-ere og Kvinnefronten er det mye av det som skildres som forlengst har mistet sjokkverdien. For eksempel er piercing neppe særlig provoserende lenger, etter at lepperinger forlengst har blitt del av Hennes og Mauritz-motebildet. Det er vel snart bare Wenche Foss som ikke har ringer både her og der.

Ukritisk sans

Det bør også nevnes at en rekke av de trynene som dukker opp i Oslos Underliv er alt annet enn stigmatiserte. Flere av dem er endog så feterte at man kan lure på hvor lite som egentlig skal til for å bli kjendis i dette landet. Oslos underliv faller mellom to stoler. På den ene siden ønsker boken å drive folkeopplysning ved å presentere disse menneskene og miljøene deres. Samtidig brukes det tidvis sjargong man skal ha lest mange undergrunnsblader for å forstå. I tillegg er teksten såpass klønete skrevet at det kan være vanskelig å skjønne hva forfatterne mener.

En del andre momenter svekker også informasjonsverdien i boken. I en bok skrevet av to forfattere, hvor det ikke angis hvem som har skrevet hvert enkelt kapittel, er jeg-form uegnet. Hvem er det som er «jeg?» Bildene, bokens ryggrad, mangler også billedtekst. Skal man finne ut hvem som er hvem, må man kjenne fjesene deres fra før. Med andre ord nesten være med i miljøene selv. Og da er det jo ingen introduksjon.

Det kritiske perspektivet er også fraværende. Det må da være noe snusk her? Mennesker som lever på kanten av samfunnet eller i forkant av trender er ofte ekstra utsatt for tidens svøper: Hva med alt det dopet som flyter rundt i Oslo; det må da vel renne ned i underlivet? Kjønnssykdommer i partnerbytte-miljøer? Alt kan da ikke være fryd og gammen i Oslos underliv? Denne typen mangler gjør at Oslos underliv mislykkes i sine forsetter og står igjen som en rekke bilder av mennesker med en interessant overflate som leseren aldri kommer bak. Boken er allikevel interessant som fotobok, og burde nok være i stand til å selge bra på å pirre den folkelige nysgjerrighet.

Det glade underliv

Nils Johan Ringdal i Dagbladet 18.6.97

Aabel, Anders og Alstadheim, Brage Bragli: «Oslos underliv». Grøndahl Dreyer, 128 s. Kr 298

Gode bilder, men hjelpeløs tekst i ny reportasjebok om Oslos sexklubber.

Vest-Europas storbyer er fargerike, og kulturelt flerfoldige – ikke bare etnisk sett. Denne boka har til hensikt å beskrive 1990-årenes vestlige seksuelle subkulturer slik de utfolder seg i Oslo i 1997. Temaet er intellektuelt utfordrende og bør også kunne interessere mange qua tidssignal. Anders Aabel er en habil fotograf og nyter åpenbart tillit i de noe avvikende miljøer man her har forsøkt å beskrive. Den 128-siders boka må ha vært morsom å produsere: 82 fotografier er viet dragqueens, gummi- og lærfetisjister, strippersker og stylesurfende muskelmenn; nesten alle på helsider, ofte i farger, papiret er førsteklasses.

Skoleavis

Det uheldige er at fotografiene har blitt supplert med tekst – både forlag og fotograf taper mye på det. For teksten er en hybrid mellom reklamebrosjyre og skoleavis, en impresjonistisk blanding av sitater, namedropping og slang, uten grammatikk, pedagogikk eller fortelling. Brage Bragli Alstadheim og en diffust bestemt Anya er ansvarlige.

«Revolusjonen er under oppmarsj,» kan vi lese. Vi lærer at «gotisk musikk (er) selve grunnmuren til subkulturen». Vi får høre at «pyramiden», Mary Shelley og «film» samt religion, magi og VM i individualisme preger vår samtid; slikt kaller jeg kulturanalyse! Jeg skulle gjerne fått forklart hva transseksuelle tjueåringer, sadomasochistiske trettiåringer og teknointeresserte tenåringer har til felles utover det at de forekommer ved tretida om natta i vesteuropeiske storbyer anno 1997 – og villig stiller opp i Anders Aabels fotoatelier.

Denne teksten gir få svar til nysgjerrige: «Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli.» Så sant, så sant. So what? Drillo Forlaget har underlig nok akseptert å la Tomm Berntzen og Egil «Drillo» Olsen figurere i teksten på et vis neppe én juridisk konsulent i Norge kan ha godkjent. Bokens informasjonsverdi vibrerer mellom forvirring og desinformasjon: «Riktignok eksisterte The Soda Club på boafronten og Colorful People for de lakk- og lærkledde, men de var ikke tilstrekkelig glamorøse, ei heller trashy nok for å tilfredsstille suget etter virkelig å «ta av».» Et konsept som heter «Neon» er skapt av Torun og Tom, men misforstått i media; en klubb ved navn «Grønn Mann» har aktive medlemmer fra tyve til åtti, flest homoseksuelle. Ja vel. Men kan virkelig en sexsubkulturell organisasjon ved navn FPE-NE ha vært i sammenhengende aktivitet i Oslo siden 1966? Neppe. Det er mange påstander i denne boka, få argumenter, ingen dokumentasjon ut over de i og for seg gode bildene fra 1996- 1997.