Categories
Norsk

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Hilde lot seg presse av sin advokat til å gi fra seg omsorgsretten til sine barn fordi SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Eksmann avslørte hennes SM-liv:

Ved samlivsbrudd oppstår vanligvis både bitre følelser og sorg. Noen ganger er bitterheten så sterk at hevntanker, trakassering og ekstreme voldshandlinger er en følge. Med barn inne i bildet blir konsekvensene store. “Hilde” opplevde mange SM-eres mareritt: – bli presset til å oppgi omsorgsretten for sine barn.

– Jeg visste at han var såret da vi ble separart, men vi var liksom ikke uvenner. Vi skiftet på å bo i huset med barna, ble ikke enige om hvem som skulle ha daglig omsorg, hvem som skulle flytte ut. Jeg tror han regnet med at vi ville finne tilbake til hverandre. Men i stedet traff jeg en ny mann, en jeg attpåtil kunne leve ut mine SM-drømmer sammen med, forteller “Hilde”. I dag lever hun nesten 40 mil unna sine to døtre, men har gjenoppnådd kontakt med barna etter flere år uten. Hun er bitter, men mest på seg selv og advokaten som rådet henne i den vanskelige prosessen.

– Min eksmann fikk tak i brev og bilder fra en ferietur. Bildene viste meg og andre i SM-lek. Han ble selvsagt sint og provosert, skjønte nok først da at jeg aldri kom til å fortsette ekteskapet. Han tok med bildene til advokat, og ville kreve omsorgsretten for begge jentene.

Han visste at dommere ofte ennå gir en mor omsorg for såpass unge barn, men sa rett ut at disse bildene og bevisene på mitt “syke” sexliv ville gi ham det han trengte i retten.

I ettertid angrer jeg på at jeg lot meg presse. Alle sier at slikt ikke skal telle i en omsorgsrettsak, at jeg ikke hadde noe å skamme meg over, og så videre. Men jeg var for redd, og skamfull.

Min advokat, som jo faktisk skulle kjempet min sak, ble veldig ille berørt av bildene og brevene min eksmann la frem.

Han rådet meg til å forlike meg med barnefaren, gi ham omsorgsretten i alle fall for noen år. Advokaten mente at en rettssak ville bli for belastende for både meg og ungene, hvis mitt SM-liv ble brettet ut.

Han mente også at jeg lå tynt an rent juridisk, og fortalte meg at SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Men du angrer?

– Ja, nå angrer jeg! Nå vet jeg at advokaten ikke gjorde jobben sin riktig. Han burde heller oppmuntret meg til å kjempe! Hvem vet, kanskje ville dommeren faktisk avvist at mitt sexliv hadde noe med mine evner som mor å gjøre, undrer “Heidi”.

Hvordan ble det for barna?

– Det var nesten noe av det verste. De fikk høre at jeg var en hore, faren viste dem også noen av bildene. De reagerte med avsky. De orket ikke prate om det med meg, de ble innesluttede og nervøse. Det var helt forferdelig å se dem lide. Selv om ting er mer normalisert nå, vet jeg at det er blitt en slags brist i nærheten mellom meg og dem. Jeg forstår dem på mange vis – ikke noe barn liker å bli informert om sine foreldres sexliv. Uansett.

“Heidi” vurderer å flytte tilbake til den lille byen på vestlandet, der barna fremdeles bor sammen med sin far. Hun vurderer også å ta kontakt med advokaten som rådet henne den gangen, og konfrontere ham med det hun opplevde som et svik.

– Hadde jeg vært medlem av SMil ennå, ville jeg kjempet for å opprette en slags juridisk rådgiving for medlemmer i slike situasjoner. Jeg mener også at det er veldig viktig å avdramatisere SM, gjøre det mindre “farlig” i folks øyne. Det var på grunn av samfunnets fordommer jeg ikke våget stå for mitt SM-liv. Med litt mer hjelp, oppmuntring og støtte kunne jeg og ungene mine kanskje hatt et helt annet liv.