Categories
Norsk Seksualpolitikk Uncategorized

Skeive Svein Skeid

 

Skeive Svein Skeid

Intervju med Svein Skeid i SMil-bladet nr 4 – 2002
 

Skeive Svein Skeid

Tekst: Trude
SMil-bladet gjør en vri på det denne gangen, og portretterer en som ikke er SMil-medlem. For han er like fullt en av “oss” og det i større grad enn noen i våre egne rekker!

Jeg virrer rundt i oppgangen i blokken på den adressen jeg har fått oppgitt. Fjerde etasje, sto det på den lille ringeklokken nede … men stemmen i den lille porttelefonen sa da granngivelig at det bare var én trapp å gå opp? Og der ser jeg ikke tegn til noen som åpner døren, så jeg begir meg møysommelig videre opp trappene – til jeg hører en stemme to etasjer lenger nede. – Trude? Forvirret og temmelig nervøs begir jeg meg nedover igjen.

Han virker helt normal og totalt ufarlig. Vanligvis pleier jeg ikke å dra hjem til menn jeg ikke kjenner, og særlig ikke ukjente sadister. Riktig nok er jeg selv masochist, men jeg er verken blond eller dum av den grunn. Denne sadisten kan jeg imidlertid være trygg på, tror jeg. Han er gudskjelov homo.

Leiligheten virker også helt alminnelig. Her er det ingen lenker i taket, ingen gapestokker i stuen, ingen torturredskaper i krokene. Antagelig har han gjemt det på soverommet, konkluderer jeg. For selv om han ikke er medlem i SMil, er han faktisk like mye SM-er som jeg. Ryktet vil ha det til at det visstnok finnes noen sånne, og nå står jeg overfor en lys levende én. Da var altså mytene sanne likevel! Skjønt det varer ikke lenge før en del andre myter står for fall. Lærhomse er han på sin hals, men urban er han bare en del av uka – de andre dagene tilbringer han på hjemgården i Sørskogbygda, sammen med sin kjære Tore. Bonde og SM-er, liksom? Hva er det? Kan høygafler brukes til tortur? tenker jeg i mitt stille sinn.

Fanklubben på plass

Å sitte i sofaen til Svein Skeid er litt som å sitte overfor en rockeartist man lenge har beundret. Jeg kjenner ham nemlig – om enn bare av omtale. Jeg har vært i fanklubben lenge. Svein Skeid er opphavsmann og primus motor i Smia.

– Fortell litt om Smia da, oppfordrer jeg. For selv vet jeg skammelig lite. De deler lokaler med oss, og er en forening for homofile SM-ere … det er alt jeg har på det rene.

– Smia brøt ut fra SLM (Scandinavian Leather Men), forteller Svein. – Det lå nok et lite opprør bak. SLM er et fint miljø. Nå har de vokst ganske mye, og i dag fungerer det veldig bra sosialt, men mye har forandret seg i løpet av de siste årene.

Smia ble stiftet fordi jeg og flere andre var skuffet over innsatsen på det seksualpolitiske området. Før i tiden var dessuten SLM mye mer lukket enn hva det er i dag. Det var antagelig aldri nedfelt i vedtektene, men det hersket en uskreven regel om at vi ikke skulle bli for mange. Dermed var det naturligvis mange som falt utenfor. Jeg var aktiv i SLM, blant annet som redaktør av bladet Lenka, der jeg hadde fast ansvar for spalten “På den annen side”. Smia hadde en forløper i en forening som het ‘Lesber i lær’, men det var bare tre stykker som stilte opp, og det var ikke nok til å holde det gående. Smia, derimot, er et tilbud for lesber, homser, transer og bifile. Vi er ikke noen stor forening, men vi har et levende engasjement.

Svein har på ingen måte vendt SLM ryggen. Han er fremdeles med der, og forteller – uten å legge skjul på at han er stolt av det – at han for en tid siden ble kåret til “Æreslærhomse”.

Undertegnede har lenge sett på Smia som noe av et ideal. SMil kunne ha en hel del å lære av denne foreningen. Skjønt når jeg sitter der og drikker Sveins kaffe, må jeg innrømme for meg selv at jeg fremdeles vet alt for lite. – Fortell litt om hva som skiller SMil og Smia, ber jeg. – Sånn bortsett fra det helt innlysende, altså – at det stort sett er heterofile som finner sammen hos oss. Kanskje jeg kan få noen tips til ting vi kunne gjøre annerledes, ikke sant? Det er det jeg tenker, der jeg sitter.

– Jeg kjenner SMil først og fremst gjennom mailinglisten og personlige kontakter, forteller Svein. – Samt bladet, naturligvis. (Her skyter han inn noen linjer skamros, som vi rødmende tar imot men utelater å gjengi på trykk.) – Med andre ord, fortsetter han. – Jeg har ikke førstehånds kjennskap til SMil. Men mitt inntrykk er jo at det også hos dere er mange som ønsker sterkere innsats på det seksualpolitiske feltet. Skjønt dere ligger jo milevis foran SLM! I SMil er det jo en hel del som brenner for seksualpolitikk! Arrangementene deres er nok ganske forskjellige fra de vi har, men man kan antagelig si at SMil og Smia startet med helt forskjellige utgangspunkt, for å nærme seg hverandre over tid. Den største forskjellen er størrelsen, samt det at Smia først og fremst er en seksualpolitisk forening. Smia er dessuten en undergruppe av LLH (Landsforeningen for lesbiske og homofile.)

– Er seksualpolitikk i seg selv så usexy og lite erotisk at det ikke lar seg gjøre å dekke begge deler innenfor samme forening?

Svein Skeid rynker pannen og tenker seg om. – Det der har jeg spurt meg selv om, mange ganger, sier han. – Jeg har vel ikke noe svar å gi deg. Vi har kanskje en fordel fremfor dere, siden vi har to foreninger vi kan bruke. SLM er flinke til å satse på det erotiske. Dermed står Smia fritt til å ta seg av den andre biten.

Vil ikke bli tråkka på

– Du har kjempet for SM-ernes sak i over tjue år. Hva er det som driver deg?

– Jeg finner meg rett og slett ikke i å bli tråkka på! svarer Svein med ettertrykk. Han forteller om tiden da engasjementet våknet, da han arbeidet i Tromsø og tilhørte en SV-orientert homogruppe som var seksualpolitisk korrekt og intellektuell. – Der kjempet man for homokampa, sier han med et skjevt smil. – På ett av møtene ble det holdt to flammende innlegg der man tok skarp avstand fra den kapitalistisk styrte lær- og SM-kulturen fra Statene. Det provoserte meg fryktelig, og førte til at jeg satte meg ned og skrev et tresiders brev der jeg fortalte om SM. Jeg var veldig inspirert av det danske bladet ‘Seksualpolitikk’ og et svensk homseblad som het Revolt.

Brevet ble sendt til Gruppe Lambda, og jeg passet på å sende kopier til flere, slik at det ikke skulle ende opp nederst i en eller annen skuff … og det, i sin tur, førte til at jeg ble invitert til å holde foredrag på temamøte. Jeg la veldig vekt på at SM er fullt mulig å praktisere, uten at man nødvendigvis må være i lomma på kapitalismen. Jeg demonstrerte hvordan man kan bruke skinnbelter, eller enkle kjøkkenredskaper for å oppnå ønsket effekt. Og jeg understreket at dette med grenser og respekt. Det morsomme er at av de som stilte opp på møtet, vet jeg at minst to eller tre etter hvert dukket opp i miljøet rundt lærhomsene.

– Arbeidet med å få aksept for sadomasochistisk legning har nærmest blitt en heltidsjobb for deg. Hva skal til for at du føler du kan “pensjonere” deg?

Jeg vet naturligvis at det blir mange, mange år til. Han er jo bare tidlig i førtiårene, legger jeg til.

Svein flirer og rister på hodet. – Jeg er femtito, forteller han, og ser at skribenten er temmelig himmelfallen. – Nei .. pensjonere meg? sier han og smatter på ordet som om det er helt nytt. – Nå har vi jobbet aktivt i fire år for å få fjernet diagnosene. Vi begynner å innse at det er et langt lerret å bleke. Men hvis jeg får leve til jeg er åtti, og vi er friskmeldt innen den tid, skal jeg være ganske fornøyd. Man kan godt sammenligne det med homokampen. Det tok mange år før homofile ble friskmeldt også. Det krever at vi har karismatiske personer som våger å stå frem, slik som Kim Friele gjorde for de homofile og Esben Esther Pirelli Benestad gjør det for transene.

Gummi i Grimstad

SMil og Smia kunne antagelig ha vurdert å inngå partnerskap. I det siste har de to foreningene arbeidet sammen på flere felter. – Vi var på nytelsesfestival i Grimstad, forteller Svein med en latter. – Midt i tjukkeste bibelbeltet, ikke sant? Klart det vakte oppsikt når jeg gikk i full dresscode, og det ble demonstrert spanking på torget, midt på lyse dagen. Men reaksjonene var overveldende positive.

Svein føler at man har kommet langt i løpet av de årene han har vært aktiv, åpen lærhomse og SM-er. Han forteller begeistret om støtten i hjembygda, der man på nittitallet til og med drev godmodig harsellas med ham og kjæresten i russetoget. Og for ikke lenge siden opplevde han og Tore å bli stoppet av en gjeng heterofile gutter, som bare ønsket å gi uttrykk for flott de syntes det var å se at man kunne være seg selv så helt og fullt som disse to. – Det har ikke alltid vært like lett, sier han og forteller at han i flere år mistet all kontakt med moren på grunn av sitt offentlige engasjement. – Jeg har holdt på retten til å være meg selv og kle meg som jeg vil siden jeg var 23 år gammel. Sånn sett er jeg nok atypsik, for lærhomser pleier vanligvis å ligge lavere i terrenget enn de fleste andre.

Svein er glad for at han aldri har vært redd for å være seg selv. Det var slik han traff sin livsledsager for mange år siden på Enka. – Antrekket er jo et signal, ikke sant? sier han. – Jeg gikk i dresscode da jeg traff Tore. Hadde jeg gått kledd som alle andre, er det ikke sikkert han ville ha lagt merke til meg i det hele tatt.

– Er homser og lesber rett og slett flinkere til å klatre opp på barrikadene og kjempe for det de står for?

– Både ja og nei. Slett ikke alle gjør det. Vi har et chattested og egen diskusjonsgruppe som heter Gaysir, og der går det tydelig frem at 90% bare er der for å ha det gøy. Men homomiljøet har vært en fin støtte og en inngangsportal for fetisjister og SM-ere, der de har lært viktigheten av å ha takhøyde, selv om homiljøet har nok glidd mer fra hverandre i løpet av de siste årene. Før i tiden sto lesber og homser mer samlet.. Men jo … homofile har kanskje mer trening i å engasjere seg. De har mye lengre historie og er bedre organisert. I dag finner man jo homofile overalt, og ingen reagerer på det. Kim Friele står ikke lenger alene.

Så spørs det da … om vi har flere enn en liten håndfull modige sjeler, som tør ta utfordringen og gå i kjempens fotspor – være seg selv og stå åpent frem. For det er kanskje nettopp det som må til, om Svein Skeid noensinne skal kunne pensjonere seg. Enn så lenge får vi være glade for at vi har sånne tøffinger som ham.