Liv Nysted: Du var så vakker over meg (Roman 1995, Samlaget)
Artikkelen er samlet av Skeive Nyheter 1998 og oppdatert 2003
Det kan se ut som om tittelen er det vakreste ved Liv Nysteds bok “Du var så vakker over meg”, som handler om Eva som tenner på SM, men som føler at rollespillet går for langt. I allfall dersom man skal tro de dårlige anmeldelsene i Aftenposten og Kulturkanalen Morgenbladet. Liv Nysted som fikk Nynorsk litteraturpris 1991 og Sigmund Skard prisen 1997, har også skrevet novellen “Sprekkene i taket” 1984 der homofili skal være tema.
– Eg har utforska ulike posisjonar, men etterkvart funne meg ei nisje der eg ønsker å skrive inn nye erfaringar i den nynorske romantradisjonen, som f eks sadomasochisme, anorexi, stupfyll, psykomotorisk behandling og andre “randfenomen”, skriver forfatteren selv på Samlaget sine nettsider.
Forlaget Samlaget kaller “Du var så vakker over meg” for “ei sanseleg skildring av eit sadomasochistisk forhold med innkrøkte, utydelege bindingar og forvirrande kjensler.” “Første tida synest Eva det er spennande, men ho veit snart ikkje om ho verkeleg ønskjer å bli fornedra og pint slik av den nye elskaren. Likevel må ho stadig oppsøkje han. Men korleis er så denne vakre, vene, kjære, forferdelege mannen, som forteljaren seier ho er ferdig med, men som ho likevel dediserer alle sidene i boka til, og var det ikkje slik at ho sjølv gav seg over til desse mørke og smertsame lystene?”
Aftenpostens Knut Ødegård skriver 26.10.95 at boka “handler om en kvinne og hennes opplevelser av voldelig seksualitet, den beskriver et såkalt sadomasochistisk forhold. Bokens kvinnelige jeg-person blir slått og pisket til blods, bundet og lenket, og gjøres avhengig av en mann som er besatt av perverterte krefter i sjelens og begjærets mørkeste kjellerdyp.” “Romanen har ingen retning og ingen annen reisning enn den erigering som påstås i teksten.”
Morgenbladets Tone Velldal skriver at “Sex og vold kan faktisk være kjedelig. Liv Nysteds siste roman tar for seg et sado-masochistisk forhold hvor den ene parten, Eva, ikke har noen tidligere erfaring med denne formen for begjær. Hun er tiltrukket av, og tenner på, mannen som ydmyker henne, men opplever etterhvert at rollespillet går for langt, at hun må trekke seg ut. Løsrivelsesprosessen er vanskelig, men nødvendig. Tematikken er interessant nok, kjedsomheten, eller snarere oppgittheten, melder seg likevel tidlig, personene virker todimensjonale og er ikke i stand til å engasjere leseren utover at de provoserer frem en og annen nedlatende latter. Romanen er skrevet i første person, det er Eva selv som foreller om forholdet til en mann som stadig tøyde grensene mellom ren fornedrelse og lyst, som tok fra henne selvkontrollen.” “Samtlige aktører fremstår som overfladiske, selvopptatte inkarnasjoner av alt som var galt med jappetiden, det er svært vanskelig å engasjere seg i disse menneskenes problemer, og føle med dem.”
|
|
