Categories
Forside Norsk Seksualpolitikk

Fra samfunnsfiende til friskmeldt (English summary at bottom)

FRA SAMFUNNSFIENDE TIL FRISKMELDT

Fjerning av norske fetisj- og sm-diagnoser er et sterkt signal om at vi er likeverdige samfunnsborgere og at færre mennesker etter hvert behøver å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Historien viser imidlertid at holdningsendringer tar tid.

Av Svein Skeid, leder i Diagnoseutvalget Revise F65.
Oppdatert versjon av et foredrag holdt ved Universitetet i Agder 13.11.2009.
Også publisert i Blikks februarnummer 2010 som kronikk av Svein Skeid og Andrès Lekanger.

I dag møtes lærhomsene på SLM i Rådhusgata, mens SMil og Oslo BDSM slår seg løs i Grønlandsleiret. SMia er undergruppe i LLH Oslo-Akershus og LLHs Diagnoseutvalg Revise F65 har nettopp lykkes i å fjerne sykdomsstempelet overfor alle gruppene.

Klimaet var annerledes på 1970-tallet. Avkriminalisering og fjerning av homofili som sykdomsdiagnose ga lesber og homser bedre levevilkår og i 1976 ble SLM stiftet som Norges første fetisj- og sm-forening for homofile.

Etableringen skapte debatt. Dagbladet og homogruppa Lambda advarte mot ”de sadomasochistiske lærgutta i SLM” og “en reaksjonær vind fra Amerika – en skummel subkkultur med sm, lær, uniformering og vold”.

Stort bedre var det ikke da SMil ble dannet i 1988. I følge norske psykiatere misjonerte vi for et sexliv der ”der vold inngår som en naturlig del” og vi ”kjennetegnes av manglende evne til å sette oss inn i andre menneskers følelser.” Sommeren 1991 var Dagbladets forside dekket av krigstypene ”Rå homosex i Oslo” og SLM-treff ble sammenlignet med ”gestapos julebord”. Sm-ere som stakk hodet fram opplevde trakassering, tap av jobb og utstøting fra familien. I et slikt klima var det ikke lett å oppnå friskmelding eller bedre levekår. Verdens helseorganisasjon hadde oppdatert sin sykdomsliste til versjon 10 (ICD-10). Og der sto transvestisme, fetisjisme, fetisjistisk transvestisme og sadomasochisme fremdeles oppført som diagnoser.

Men så begynte ting å skje. I 1994 ble den amerikanske diagnosemanualen DSM vesentlig forbedret og Danmark fjernet transvestisme og sadomasochisme fra sin sykdomsliste. LLH sendte flere brev til helsemyndighetene, men i en radiodebatt våren 1995 satte Statens Helsetilsyn ned foten for en slik menneskerettighetsreform. Da LLHs diagnoseutvalg formelt ble etablert et par år senere, var vi derfor innstilt på en langvarig kamp.

Diagnoseutvalgets vellykkede kamp er resultat av pionérarbeid på tvers av seksuell orientering der dusinvis av aktivister og fagfolk har bidratt i årenes løp. Vi har et bredt mandat fra nasjonale og internasjonale fetisj, homo- og sm-organisasjoner i tillegg til støtte fra fremtredende fagpersoner og deres organisasjoner.

Utvalget fikk etterhvert representanter for SLM og SMil i gruppen, samt psykolog og psykiatere. Det internasjonale arbeidet skjøt fart etter etablering av nettside i 2002. Vi reiste Norge og verden rundt med foredrag og presentasjoner der vi argumenterte for at diagnosene er overflødige, utdaterte, uvitenskapelige og stigmatiserende. Vi spilte inn filmen ”Lærhomsen” og bidro i boka ”Sadomasochism, Powerful Pleasures” (2006). Til tross for gjentatte henvendelser til departement og direktorat, fikk vi ikke noe svar tilbake.

Revise F65 hadde nå direkte kontakt med bestemmende myndigheter i Verdens helseorganisasjon som inviterte oss til å delta i WHOs forestående revisjon av ICD-10 til versjon 11.

Sverige opplevde samtidig en stille revolusjon. Inspirert av møter med representanter fra diagnoseutvalget, ble det etablert en arbeidsgruppe etter norsk mønster. RFSU vedtok å støtte saken og resultatet kjenner vi: Fra 1. januar 2009 fjernet Sverige de samme sm og fetisj-diagnosene som Revise F65 anbefaler.

Så var vi ikke samfunnsfiender lenger. ”Dere er ikke syke! Dere er ikke perverse! Dere er fullverdige samfunnsborgere”, erklærte generaldirektør Lars-Erik Holm i den svenske Socialstyrelsen. Norske helsemyndigheter fulgte opp med positive uttalelser og departementet påla Helsedirektoratet å utrede saken. Etter flere utsettelser, ble direktoratet på slutten av 2009 direkte instruert om å fjerne diagnosene.

Helsedirektoratets vedtak 1. februar 2010 er en viktig menneskerettighetsreform for en betydelig minoritet i samfunnet. Offisiell friskmelding blir en milepæl i en samfunnsutvikling i retning av større åpenhet overfor seksuelle minoriteter. Slik sett har formelle endringer i lover, regler og diagnoser alltid gått hånd i hånd med holdningsendringer i befolkningen.

Men fjerning av diagnoser kan også være viktig for å demme opp for motkrefter som roper på sensur og vil forby privat besittelse av sm-porno, slik vi ser i USA og Storbritannia. Samtidig som disse landene strammer til, så er det viktig at det kommer andre signaler fra de skandinaviske landene så folk ikke kveles av moralpolitiet.

Målrettet diagnosearbeid har gjennom 16 år gått hånd i hånd med generell folkeopplysning. Slik sett er Diagnoseutvalget blitt den mest aktive og synlige gruppa som jobber med seksualpolitikk og menneskerettigheter i forhold til sadomasochister og fetisjister i Norge.

Dette skjer i en tid da få eller ingen ledere i norske fetisj- og sm-organisasjoner står åpent fram og fronter medlemmenes interesser. Ledere som tidligere har vært åpne, har gått inn i sm-skapet igjen fordi de fikk problemer med kunder, klienter, elever, osv. Åpenhet var ikke forenlig med å fungere i jobb som lærer, arkitekt, osv.

Forhåpentlig kan fjerningen av fetisj- og sm-diagnosene bidra til at færre mennesker etterhvert trenger å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Dette er noe Helsedirektoratet også sterkt understreker i sin pressemelding om friskmeldingen.

På mange måter er vedtaket en naturlig oppfølging av myndighetenes mangeårige folkehelsearbeid for å bedre levekårene for seksuelle minoriteter. Direktoratet tar konsekvensen av sine egne strategi- og handlingsplaner om identitetsbyggende arbeid og økt selvrespekt som et viktig helseforebyggende virkemiddel også overfor fetisjister og sm-ere.

Nå ser vi at dominobrikkene faller i land etter land. Det gir inspirasjon til å gå videre overfor Verdens Helseorganisasjon som for tiden reviderer diagnoselisten ICD. Helsedirektoratet har uttalt at de ønsker å arbeide for at WHO gjør tilsvarende endringer i sitt kodeverk, dersom vedtaket gikk gjennom i Norge. Vi håper at direktoratet nå står ved sine lovnader.

This article describes the positive changes in the public opinion and changes of attitude of Norwegian health authorities the last 15 years regarding SM and fetishism.