En seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn.
“Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at [den ekstremradikale kvinnebevegelsen] bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.”
Kronikk i Dagbladet 29.9.2003
Det er umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide, skriver forfatteren Willy Ustad i Dagbladet 29.9.2003.
I DAGBLADET 16.9.03 beklager Ragna Birkemo og Bjørg Bjørsvik at Kvinnefronten måtte betale tilbake kr 66 307, etter at John Alvheim stilte spørsmål ved Kvinnefrontens hefte «Porno, kvinneforakt og løgn». Jeg mener helseministeren gjorde rett i å kreve pengene tilbake.
For det første var pengene bevilget som «tilskudd til abortforebyggende tiltak – studiesirkel og selvforsvarskurs». Hvor et anti- pornohefte kommer inn i denne sammenhengen, kreves det nok litt spesielle briller for å se.
For det andre er det umulig å godta heftet «Porno, kvinneforakt og løgn» som et seriøst forskningsarbeide. Fordi jeg selv jobbet med research om pornobransjen i anledning av et bokprosjekt, studerte jeg heftet, og fant grunn til å se nærmere på de omtalte bladene. Min konklusjon er at man har plukket løse deler, for å bevise det man mente før «forskningen».
«FORSKNINGSARBEIDET» har bestått i å kjøpe en bunke pornoblader i en Narvesenkiosk. I en undersøkelse av norsk kioskporno ville jeg forventet en oppstilling av den prosentvise fordelingen mellom typer innhold så som bildestoff, kontaktannonser, telesexannonser, noveller, leserbrev etc. Jeg ville også ventet en redegjørelse for eierforhold, opplag og så videre, samt en vurdering av innholdet i henhold til norsk lov, ved en jurist. Spesielt ville jeg ventet at man hadde undersøkt flere nummer av hvert blad, for å påvise en helhet. Uten fakta kan man jo vanskelig trekke konklusjoner? At jeg også forventet edruelighet og sannferdighet i det som foregir å være en forskningsrapport, er en selvfølge.
Den såkalte rapporten oppfyller ikke noen av disse enkle kravene til selv den mest elementære forskermetode. Derimot fremmes det uriktige påstander om innholdet i de to bladene som utpekes særskilt; LEK og nå henfarne DUO.
I en artikkel om sprukne kondomer i Sør-Afrika skriver LEKs redaktør uttrykkelig at dette er alvorlig i et land der 9 prosent av befolkningen er HIVsmittet. Kvinnefronten fortier denne klargjøringen, siterer bare det som passer egne hensikter av artikkelen, og skriver at «de dårlige kondomene burde heller fått tankene over på Sør-Afrikas store og økende antall aids-smittede». Dette er fusk, og sverting av redaktøren i LEK.
I samme nummer av LEK hevder heftet at det finnes en artikkel på mange sider om «hvordan man kjøper kvinner» på et sted i Syden. I realiteten var dette en foto-reportasje der teksten neppe utgjorde mer enn en side tilsammen, og avsnittet om de prostituerte var kanskje en sjettedels side. Dette er en tvilsom tallmagi.
OM BLADET DUO skrives det i heftet at «novellene handler om uskikkelige skolebarn som får ris og innføring i samleie av overordnede på skolen». Dette er en klar påstand om at DUO var et blad for pedofile. Angivelig skulle det undersøkte nummeret være DUO Special nr 1-1999. Annet stoff fra DUO som nevnes i heftet finnes imidlertid i nr 4-2000, som ikke er listet opp som «undersøkt». Fordi påstanden var så sterk, sjekket jeg fire hele årganger av DUO uten å finne en eneste slik novelle. En novelleserie av psevdonymet Bad Girl handler om hvordan hun selv brukes som modell i seksualundervisning, men elevene er uttrykkelig seksten (dvs over den seksuelle lavalder), ingen samleier eller «innføring» i sådant forekommer, og den eneste som får rapp i enden er jeg-personen selv – som beskriver seg som noenogtretti. Dette er klart innenfor lovene ramme. Langt tilbake i årgangene fant jeg et leserbrev der en mann fortalte at han fikk ris av en kvinnelig kateket under konfirmasjonsforberedelsen – trolig en gang på femtitallet. Men noen «innføring i samleie» fikk han såvisst ikke. Her prøver man urettmessig å henge ut DUO som et blad for pedofile. Heftet gir seg ut på en privat tolkning av straffelovens uttrykk angående porno om «barn eller noen som framstilles som barn». Her later Kvinnefronten til å mene at en engelsk skoleuniform godtgjør at en pornoaktør er framstilt som barn.
Så enkel er ikke verden: I de fleste land må en pornoaktør minst være atten år. Men hun eller han kan framstille en rollefigur som er – juridisk talt – én dag over den seksuelle lavalder i det landet filmen vises. Hun/han kan altså lovlig framstille en sekstenåring, på en norsk TVskjerm.
Med Kvinnefrontens måte å vurdere dette på, ville faktisk et bilde av en femtiårig infantilist i bleie også være en person som er «framstilt som barn».
I HEFTET brukes det mye energi på å få trafficking, prostitusjon, barneporno, vold mot kvinner og pomografi til å bli en enhet – et slags over-onde. Dette er en tvilsom sak: Trafficking forsyner prostitusjonsmarkedet, og i noen grad et illegalt, slaverilignende arbeidsmarked uten papirer eller rettigheter.
Barneporno er en forbrytersk virksomhet som opererer via private nettverk, og den vanlige pornobransjen i USA har faktisk både utlovt og utbetalt dusører for tips som fører til pågripelse av distributører av barneporno.
På syttitallet hendte det at prostituerte spilte inn pornofilmer, men dette tok en brå slutt da AIDS ble en faktor. I dag kreves det ferske hivtester, og den som har et utsvevende sexliv utenfor jobben risikerer at ingen vil jobbe med dem.
Og ennå har ingen seriøs forskning sagt at porno avler voldtekter. Lederen av Dixie – landsforeningen for voldtatte – opplyste tvert i mot til sosiolog Kjetil Rolness at gjennom de 12-15 år hun har arbeidet med å hjelpe voldtatte, har ikke en eneste av dem nevnt pornobruk som noen faktor i sammenheng med voldtekten.
Sveriges Brottsförebyggande Råd (BRÅ) advarte i år 2000 mot «en volds- og pornodebatt der likt log ulikt sauses sammen til en eneste stor grøt». Jeg vil til min dødsdag hevde Kvinnefrontens rett til å mene at virkeligheten er en slik grøt, men jeg kan ikke se at slike konklusjoner kan komme ut av – eller ha den minste sammenheng med – en ytterst lettvint gjennomgang av en tynn bunke norske pomoblader.
DET KLEBER en del ubehagelige ting ved heftet «Porno, kvinneforakt og løgn»: De to heftene LEK og DUO får gjennomgå mest, men er det tilfeldig?
• LEK er det norske pornobladet som antas å ha den største andelen av kvinnelige lesere, og er dermed en ubehagelig påminnelse for Kvinnefronten om at et stadig økende antall kvinner faktisk leser porno.
• DUO var sadomasochistenes blad, og den ekstremradikale kvinnebevegelsen har brukt nettopp sadomasochistenes filmer og seksuelle praksis som skremmebilder i antiporno-korstogene siden slutten av syttitallet. For å beholde dette skremmebildet intakt, ble faktisk tre kvinnelige medlemmer av S/M-foreningen SMil i Danmark kastet ut fra et antipornoseminar i Danmark i 1984, da de gikk i rette med den framstillingen som ble gitt. Og nettopp DUO var bladet med artikler der blant annet denne saken ble dratt fram. Bladet hevdet – ikke uten rett – at en seksuell minoritet ble trakassert i antipornokampens navn. Når vi studerer ordlyden i loven mot diskriminering på grunnlag av seksuell legning, finner vi at denne seksuelle minoriteten er falt utenfor ordlyden. Jeg vil ikke hevde at man bevisst går løs på akkurat den gruppen man antar ikke har noen lovbeskyttelse mot trakassering på seksuelt grunnlag, men jeg må ærlig si at det kan se slik ut.
USANNHETENE og de langsøkte konklusjonene i heftet gjør at det ikke kan kalles forskning. Det er en pamflett, beregnet på å samle tilhengere blant dem som ikke hadde sett disse bladene, eller ikke orket å kontrollere.
Det er bra at Staten støtter forskning. Men da har også Staten krav på at det virkelig gjøres forskning som fortjener betegnelsen. Heftet «Porno, kvinneforakt og løgn», var bare et ikke altfor saklig eller velfundert debattinnlegg. Og slike er det god folkeskikk å betale selv.