Author Archive: salto

Portland ordføreren hedrer lærmiljøet

PORTLAND, OREGON:

Ordfører hedret lærmiljøet

Lær/SM-samfunnet i Portland, Oregon er blitt hedret av sin egen ordfører for sitt identitetsskapende arbeid for å sosialisere sine medlemmer til sikker, sunn og samtykkende SM-sex.

Hederen fra ordfører Vera Katz (bilde under),kom ved avslutningen av den ukeslange lærfestivalen Leather Pride Week 10. august 2002 og ble lest opp av organisator Don Hood.

– Det er en stor ære å motta heder av et slikt kaliber, sa Don Hood. Det er flott at ordføreren i en så mangfoldig by ikke bare anerkjenner homo-festivaler, men også verdsetter det panseksuelle lærmiljøet, sa han.

Kunngjøringen fra ordføreren roste lærmiljøets mange ikke-kommersielle tiltak i form av opplæring, fundraising og informasjon for et tryggere og mer mangfoldig samfunn.

Ordføreren oppfordret byens innbyggere til å sette pris på verdien av et mangfoldig og inkluderende samfunn.

Tidligere har lærmiljøet i San Fransisco flere ganger mottatt tilsvarende æresbevisning fra sin bys ledelse.

Mottoet som ordfører Vera Katz henviste til; “Sikker, sunn og samtykkende” (Safe, sane and consensual) har gjennom femten år vært en etisk rettesnor for det internasjonale lær/fetisj/SM-miljøet.

Mayor Vera Katz of Portland

Mayor Vera Katz of Portland (picture) proclamed during the Leather Pride Week in Portland, August 10, 2002, acknowledging and valuing the local leather community (picture below) as a part of the city’s diversity. – The leather community’s credo “Safe, sane and consensual” is essensial for mutual relationships between adults, she said. She also praised the leather community’s many non-commercial initiatives like safe sex education, fundraising and information to make society safer and more diverse.

Organizator Don Hood said, “It’s wonderful that the mayor of a city filled with such diversity not only recognizes the gay community for Gay Pride Week, but also recognizes the pansexual leather community.”
The action was swiftly attacked by Suzanne Brownlow, State Director in “Concerned Women for America of Oregon”. “The government’s duty is to protect citizens, not encourage violence,” she said.

Hetero – homo – sammen er vi sterke:

Selveste ordføreren i Portland, Oregon hedret stedets panseksuelle lær/SM-samfunn Portland Leather Alliance (PLA) 10. august 2002 ved avslutningen av den årlige Leather Pride-uken.

“Det er flott at ordføreren i en så mangfoldig by ikke bare anerkjenner homo-festivaler, men også verdsetter det panseksuelle lærmiljøet”.

– Lær-miljøets motto “Sikker, sunn og samtykkende” er vitalt for gjensidige forhold mellom voksne, sa ordføreren.

Økt smerteterskel kan forklare SM

Smerteterskelen øker med opptil 100 prosent før en orgasme. Dette kan være med på å forklare smertetoleransen hos masochister, viser ny forskning. Smia-info 31.3.2002.

Allerede i 1990 påpekte psykiater Birgit Johansen i sin bok “Smertens lyst”, hvordan de spesielle hormonene, endorfinene, virker med til å dempe smerte under sterke affekter, at at dette er en mulig forklaring på smertetoleransen hos masochister.

Enhver smerteelskende SM-er vet det av egen erfaring. Nå har også vitenskapen bekreftet det. Før og under en orgasme øker smerteterskelen din med opptil 100 prosent.

Forskningen er først og fremst gjort på kvinner. – Men det er sikkert at smerteterskelen forhøyes hos begge kjønn, sier Per Olov Lundberg, sexolog og professor i nevrologi ved Uppsala akademiska sjukhus til Aftonbladets nettutgave.

Ved seksuell opphisselse utsondres hormonet oxytocin som i sin tur øker nivået på endorfinene. Fordi begge er naturlige opiater (morfiner) øker smerteterskelen betydelig. Oxytocin har også en beroligende virkning. Her er effekten størst hos menn, og er med å forklare hvorfor de sovner så fort etter å ha hatt sex om natta.

Nivået på hormonene øker tre til fem ganger like før en orgasme. Dette er jo nettopp det som lager kicket hos masochisten.

Forskningsresultatene kan samtidig forklare hvordan lyst og smerte hos SM-ere er avhengig av situasjonen de oppstår i. Sadomasochister har ikke noe mer glede av å gå til tannlegen enn andre mennesker.

Sunt for kropp og sinn

Forøvrig viser samme forskning hvordan sex og onani styrker immunforsvaret og kondisjonen, forebygger depresjon og forbrenner kalorier. Det er ingen ting som tilsier at ikke SM-sex gir samme effekt som vanlig sex. Det stemmer med SM-eres egne opplevelser.

Vi minnes oppfordringen fra Hans Petter Stuberg, da han holdt foredrag om SM for Medisinerstudenters forening i Tromsø i 1996:

“SM kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere!”

Mangfold i dyreriket

Denne artikkelen er satt sammen av artikler fra Skeive Nyheter 1999/2000

SM, bondage og homosex i dyreriket

Det er ikke bare mennesker som har sex for nytelsens skyld. En gang for alle er det motbevist at homosex, bondage og SM er “mot naturen”. Den amerikanske biologen Bruce Bagemihls ti år lange studier publisert i boka «Biological Exuberance» konkluderer med at naturen dyrker og fremmer variasjon og adferdsmessig mangfold.

De fleste menneskelige sexaktiviteter finnes også i dyreriket, inkludert gruppesex, lettere grader av sadomasochisme, kjærlighetsbitt, bondage, som ses hos mer avanserte menneskeaper. Aper har også oralsex, hos begge kjønn og i alle kombinasjoner. De har analt samleie, vanlige samleie og onani, hver for seg og sammen. Sjimpansene er rene sexatleter. Noen stillinger er så avanserte at de skulle få tipsene i menneskelige sex-opplysningsbøker til å blekne.

Dyrene nyter også uten tanke på forplantning. Forut for et kull med løveunger kan det ha funnet sted opptil 1500 samleier. For hvert rede med egg kan de amerikanske tårnfalkene ha gjort det 700 ganger.

I motsetning til hva mange tror, reproduserer ikke alle dyr seg som har muligheten til det. Blant visse sjiraffer er det opptil 75 prosent som ikke deltar i reproduksjonen av rasen. Blant sjøløver så mange som 80 til 95 prosent, uten at dette fører til noen befolkningskrise. De fleste arter fostrer allikevel tilstrekkelig mange individer til voksen alder.

Såvel løver som en rekke andre dyrearter lever i hengivne, intense og langvarige samkjønnede forhold. I verket «Biologisk mangfold» eller «Biological Exuberance», beskriver Bruce Bagemihl langvarige homoseksuelle forhold hos 450 ulike arter av fugler og pattedyr.

Den siste halvdelen av Bagemihls bok, er en konkret artsbeskrivelse over observert adferd med omfattende register og fotnoter. I den første delen, argumenterer Bagemihl meget slagkraftig for sine teser med detaljerte eksempler.

Bagemihl avkrefter for eksempel teorien om at mannlig homoseksualitet skyldes mangel på hunner på linje med innsatte i fengsler. Mange arter utviser samkjønnet aktivitet selv om det motsatte kjønn er tilgjengelig. Forskerens mange observasjoner av langvarige lesbiske og homoseksuelle samliv hos dyr, torpederer også myten om at homoseksualitet skulle være et stadium som må gjennomgås på vei til «naturlig» heteroseksuelt samliv. Istedet konkluderer Bagemihl med at naturen dyrker og fremmer variasjon og adferdsmessig mangfold.

Biologen Bruce Bagemihls ti år lange studier avviser hypotesen om at heteroseksualitet skulle være det eneste «naturlige» blant dyr og mennesker. Blant de australske svarte svanene er for eksempel ti prosent av parene mannlige. Og de er flinkere foreldre enn tilsvarende heteroseksuelle par. De enkjønnede svaneparene lyktes i fostre opp «sitt» avkomme i 80 prosent av tilfellene, mens de ulikkjønnede svanene bare kunne vise til 30 prosent vellykket oppdragelse. Den kombinerte styrken hos to hanner gjør at de ofte lykkes i å skaffe seg et større og rikere revir. Også grizzlybjørner oppdrar, ifølge Bagemihls 750 sider uttømmende verk, sine barn sammen med en partner av samme kjønn.

Etter publiseringen av Bagemihls studier, strømmer nå observasjoner inn fra dyrehager over hele verden. Senest hørte vi at to mannlige gribber i Jerusalem Zoo som hadde blitt uvanlig vellykkede familiefedre. Gribbene Doshik and Yehuda, som tilhører en utrydningstruet fugleart, gjorde alt som foreldre skal gjøre – de sørget for kjærlighet, vann, mat og trygghet til adoptivbarna, som etter oppveksten med suksess ble ført tilbake til naturen. Og i en skotsk nasjonalpark meldes det om en hannoter som har mer hell med sine mannlige enn kvinnelige partnere.

Bagemihls dokumentasjon av dyrearter med partnere av samme kjønn er nesten uten grenser, alt fra langørete lesbiske piggsvin til sebraer og moskusokser. Også elefanter, delfiner, dvergsjimpanser og lesbiske pungdyr er utførlig beskrevet. Bagemihl observerte mannlige orangutanger og hvalrosser som hadde samleie og flørtet med hverandre.

Hannløver har ifølge Bagemihl kjærlige parforhold som til og med er mer intime og langvarige enn deres «heteroseksuelle» venner. Pingviner av samme kjønn hadde vært sammen i mer en seks år og homoseksuelle grågåser hadde femten års samliv bak seg. Blant dvergsjimpanser er lesbisk sex svært vanlig og lesbisk atferd er også dokumentert blant måker.

Overnevnte er muligens bare toppen av et isfjell ettersom ethologi eller studet av dyr i deres naturlige omgivelser, er en relativt ny vitenskap, melder avisa The Telegraph.

Kilder: Blant annet The Advocate og Dagens nyheter

Tidligere publisert i Skeive Nyheter:

Guidet omvisning til homodyr
I Amsterdams zoologiske hage kan folk få en guidet omvisning til dyrehagens homoseksuelle dyr. På turen ser man aper og gjess som er homser, en lesbisk sjimpanse og flamingoer som dyrker homo-gruppesex. Skeive Nyheter 12.10.00.

Hannstrutser i partnerskap oppdrar barn
Et par mannlige strutser som har stiftet hjem sammen oppdrar syv fugleunger som sine egne i et naturreservat, hvilket har ført til spekulasjoner om at fuglene er homofile. Skeive nyheter 20.9.1999

Homosex ikke “mot naturen”
Det er ikke lenger noe hold i myten om at homoseksualitet er unaturlig, viser biologen Bruce Bagemihls siste bok. Skeive nyheter 22.8.99

Langvarige homoforhold i dyreriket
I sitt verk «Biologisk mangfold» beskriver forskeren Bruce Bagemihl langvarige homoseksuelle forhold hos 450 ulike arter av fugler og pattedyr. Skeive nyheter 21.7.99

Homoseksualitet blant dyr
Forskeren Bruce Bagemihl har kommet til at 450 dyrearter har partnere av samme kjønn, blant annet sjiraffer, elefanter, delfiner en type dvergsjimpanser. Skeive nyheter 8.6.99

Hannstrutser i parnerskap oppdrar barn

Et par mannlige strutser som har stiftet hjem sammen oppdrar syv fugleunger som sine egne i et naturreservat, hvilket har ført til spekulasjoner om at fuglene er homofile.

Skeive nyheter 20.9.1999

Et par mannlige strutser som har stiftet hjem sammen, forundrer ifølge Agence Press France, australske vitenskapsfolk. Hannstrutsene oppdrar syv fugleunger som sine egne i et naturreservat, hvilket har ført til spekulasjoner om at fuglene er homofile.

– Det er uvanlig at hannfugler adopterer unger som ikke er sine egne, men de to hannene har etablert partnerskap og fungerer veldig bra sammen, fortalte villmarksoffiser Geoff Underwood. Vanligvis ville hannstrutsen jage vekk andre hannstrutser fra ungene. Mannlige strutser oppdrar vanligvis barna etter at hunnstrutsen har lagt eggene, men det er første gang Underwood har sett to hannfugler som bygger og bor sammen. «Dette er en ultramoderne familie, men jeg tror ikke de er homoseksuelle», sa Underwood. Jeg tror bare den andre hannen er forvirret, mener han.

Tidligere har blant annet den amerikanske biologen Bruce Bagemihl etter studier gjennom ti år, påvist at samkjønnede fugle- og dyrepar har langvarige og hengivne samboerforhold og at dyr som lever i homoseksuelle partnerskap er vel så dyktige som andre foreldre til å oppdra barn. Endog avanserte sexformer som anal, oralsex, onani, gruppesex, bondage og former av sadomasochisme finnes i dyreriket liksom hos menneskene. Det blir dermed etterhvert vanskeligere å påberope seg én sexform som mer naturlig og Gudegitt enn en annen, viser forskningen.

AMSTERDAM DYREHAGE

Guidet omvisning til homodyr

I Amsterdams zoologiske hage Artis Zoo, kan folk få en guidet omvisning til dyrehagens homoseksuelle dyr. På turen ser man aper og gjess som er homser, en lesbisk sjimpanse og flamingoer som dyrker homo-gruppesex.

– Homoseksualitet er et naturlig fenomen, sier dyrehagens direktør Maarten Frankenhuis. “Mange besøkende blir overrasket når de ser at de selv eller deres barn slett ikke er underlige fordi de er homoseksuelle – de tilhører bare en minoritet”, sier han.

Skeive Nyheter har tidligere omtalt den amerikanske forskeren Bruce Bagemihls ti år lange studier av homoseksuelle dyr publisert i boka “Biological Exuberance: Animal Homosexuality and Natural Diversity”.

Bagemihl påpeker at de fleste menneskelige sexaktiviteter også finnes i dyreriket, inkludert grader av sadomasochisme, kjærlighetsbitt og bondage, som ses hos mer avanserte menneskeaper.

Aper har også oralsex, hos begge kjønn og i alle kombinasjoner. De har analt samleie, vanlige samleie og onani, hver for seg og sammen. Bagemihl avkrefter også teorien om at mannlig homoseksualitet skyldes mangel på hunner. Mange arter utviser samkjønnet aktivitet selv om det motsatte kjønn er tilgjengelig.

Det är kul att försöka leva upp till fördomarna

Jeg er min egen homo (del 1) Facundo Unia

Lærhomsen Facundo Unia (23) frykter de “vanlige” skaprasistene. De åpne nynazistene er ingen stor fare, ettersom åpenhet gir mulighet til å påvirke. Homoplaneten 22.12.1999

Facundo Unia,23: Frilansjournalist, gaydebattör, bohem, läderbög, blatte, “gereast”

Om framtiden: Queertanken kommer att backa.

Gaykulturen återvänder och börjar om från början.

Fruktar: Det osynliga hatet, kristdemokrater som inte visar sina rätta ansikten. De “vanliga” smygrasisterna. De öppna nynazisterna är ingen stor fara, eftersom öppenhet ger möjlighet att påverka.

Facundo Unia kallar sig bög. “Homosexuell” betecknar för honom en person som reducerar sig till en handling som utförs i sängen. Dessa homosexuella är beklagansvärda, menar Facundo, som har svårt att respektera folk som inte står för vad de är.

– Man kan bara sitta på krökta ryggar. Smygisar gör livet miserabelt för oss andra, och skadar sig själva också, och det är nog det värsta. För mig är att vara gay en viktig del av min personlighet. För de så kallade “normalerna” har han inget till övers. Han vill inte att homoklubbarna förvandlas till “heteroheaven för 15-åringar”. – Om våra ställen överfylls av normalerna, har vi inte längre kvar något genuint. I Sverige har det blivit så att heterosexuella konsumerar homokulturen. Heterokillar strävar efter att se ut som bögar, gå på bögställen och kallar det trendighet. Hur särarten skall behållas utan att skapa främlingsskap och homofobi, illustrerar Facundo med en jämförelse med debatten kring invandrare. – Alla vill att invandrarna i Rinkeby skall integreras i det svenska samhället. Men människorna där bor i hus som liknar dem på Södra station. Väldigt flotta, funktionella lägenheter som befolkas av fattiga, arbetslösa och utslagna. Om man rev ner allt och lät alla somalier, araber, latinos bygga sina egna stadsdelar utifrån sin kultur, då skulle området bli så attraktivt att alla skulle vilja komma dit. Integration genom segregation alltså. Precis så vill jag att det skall vara i gaykulturen. Normalerna får komma till oss som gäster, men låt dem inte bestämma hur vi skall leva.

Facundos andra hem är läderkulturens SLM. Han beskriver sig som övervägande dominant, men framför allt tänder han på män som är betydligt äldre än han själv.

– Det skall vara “björnar”. Stora skäggiga håriga. Jag tänder på personlighet. Yngre saknar ofta personlighet. Jag tycker inte om pretentiösa klubbmänniskor, som vill vara något de inte är. Jag har dessutom lättare att identifiera mig med äldre personer som är klara med sig själva, än med 20-åringar som nyss kommit ut.

– Jag brukar påstå att jag är en slampa, det är kul. Allt som bryter heteronormalismen är eftersträvansvärt. Men i verkligheten är jag inte så promiskuös som jag skulle vilja vara. – Jag tycker att fördomarna om bögars sexliv är bra, och det är kul att försöka leva upp till dem. Men jag klarar inte av det själv, vilket beror på min uppfostran. Min biologiska far var promiskuös och min mor lärde mig att det var fel, eftersom man sårade andra. När jag är tillsammans med någon är jag trogen. Man brukar säga att homosexuella väljer sina egna familjer, vilket Facundo har satt i system. Bortsett från sin biologiska mamma, en homokämpe, har han helt valt bort sin biologiska familj, eftersom han menar att de inte kan stå för sin homofobi. Istället har han adopterat en bög som pappa. – När min pappa första gången berättade att han gick på SLM, tyckte jag att det var vidrigt. Nu efter fem år är jag en del av detta. Visst finns det bitterfittor där också. Men stämningen är härlig. Jag går dit på julafton och nyårsafton och är då tillsammans med min familj. I Facundos valda familj ingår förutom pappa Nicke ett helt galleri av släktingar: medpappan Tommy, faster Maria, farbror Jon m fl.

Anne Linnet i lateks

Anne Linnet har hatt en rekke fremadskuende produksjoner som “Marquis de Sade” fra 1983, der hun iført lateks og pisk sang om sadomasochisme og sex, mens hun herset rundt med en halvnaken fyr i lenker på danske provinsscener. Og det var vel å merke på et tidspunkt da Madonna fremdeles løp rundt og lekte “Like a Virgin” og ennå ikke hadde skjønt hva det hele dreide seg om. Aktuelt 22.10.1999

Den flagrende søgen

Anne Linnet har gennem sine 30 år i dansk musikliv afsløret en stadig søgen efter fodfæste. Det er der kommet meget ligegyldigt bras ud af, men også en række musikalsk skelsættende plader, der holder for evigt.

Af Lars Rix, Aktuelt.dk 22.10.1999

Jeg har en ven, der engang havde det som et erklæret mål her i livet at opkøbe alle gamle Anne Linnet-plader, proppe dem ind i diskoteket Crazy Daisy og sætte ild til det hele. Og han er sikkert ikke den eneste, for Anne Linnet har altid lavet musik, som mange elsker at hade. Og når alt kommer til alt, er dette hendes store styrke. Lige siden dagene med gruppen Tears har Linnet sat sit aldrig ligegyldige præg på den musikalske udvikling herhjemme. Fra tiden med det dagordensættende 70’er-band Shit & Chanel – der om noget var og blev et produkt af tiden – over bearbejdelsen af Tove Ditlevsens digte på ‘Kvindesind’ og senere ‘Barndommes Gade’ til stilistiske og fremadskuende produktioner som ‘Marquis de Sade’, ‘Det’ Så Dansk’ og ‘Bitch Boys’. Linnet har altid været den af de kvindelige sangerinder af den gamle skole, der har været sværest at sætte i bås. Aldrig helt så folkelig og midtersøgende som Sanne Salomonsen og Lis Sørensen og knapt så grænseoverskridende som Hanne Boel. Linnet har vaklet et eller andet sted midt imellem og det er der kommet meget ligegyldigt ud af, men også en række sange, der har været med til at kaste en frisk kuling ind over den hjemlige andedam. Til tider har hendes private og forretningsmæssige meritter overskygget de kunstneriske, men helt forsvundet er hun aldrig, og Linnet har altid haft en ukuelig evne til at tage udgangspunkt i sig selv, når endnu et kapitel skulle skrives.

I dag vil mange sikkert kalde det patetisk og form uden indhold, men det var et skridt af dimensioner, da Linnet efter ophold i New York og Berlin vendte hjem og gav sit bløde singer/songwriter-image og hele skolelærer-fanskaren et ordentligt og velfortjent skud for boven med Marquis de Sade. Det var i 1983, hvor det hele herhjemme emmede af hygge og vattet poprock og så kom en af vor egne iført latex og pisk og sang om sadomasochisme og sex, mens hun hundsede rundt med en halvnøgen fyr i lænker på landets mange provinsscener. Og det var vel at mærke på et tidspunkt, hvor Madonna stadig løb rundt og legede ‘Lika A Virgin’ og endnu ikke havde fattet, hvad det hele drejede sig om. Til gengæld kan man så sige, at siden Linnet med albummet ‘Det’ så Dansk’ i 1991 gav os alle en opsang, så har hun fjernet sig støt og roligt fra det spektakulære og over imod det, der i sin tid startede det hele. Albums som ‘Tal til Mig’ og ‘Pige Træd Varsomt’ ligger skuer mere bagud end fremad og afslører Linnet som en mangefacetteret kunstner, der vil det hele, men et eller andet sted altid har manglet fodfæste. Da hun sammen de kvindelige musikerkollegaer Berit Fridahl, Jette Schandorf og Rikke Veth dannede Bitch Boys og i 1996 udgav et album af samme navn med en række rock-numre skåret hårdt og stramt ,var det ikke noget tidens stilbevidste og fordomsfrie unge pladekøbere bed på. Anne Linnet behøver dog ikke at bekymre sig om at følge 90’er-ungdommens mange strømninger, men bør i stedet gøre som altid – følge sin egen intuition. Der har hun gjort og derfor vil hun altid gøre en forskel .

Hentet fra http://www.olsnerne.dk

Anne Linnet

Anne Linnet har om nogen personificeret den frigjorte skandinaviske kvindetype, hun har sunget om seksuelle udfoldelser og har samtidigt forstået at anbringe sig så bredt i publikums bevidsthed, at hun blev en af de største navne i 1980’erne og de tidldige 1990’eres danske rock. På samme måde som mange udenlandske forskere synes, at Kim Larsen lyder for dansk til den transnationale smag, synes der ikke megen tvivl om, af Anne Linnet skulle finde noget andet at synge om og sælge sin person med, hvis hun skulle slå igennem på det transnationale marked (som en anden dansk sangerinde, Sanne Salomonsen, uden videre held, så ihærdigt har forsøgt).

Til gengæld har Anne Linnet formået, at konkretisere en ganske udbredt og velkendt dansk kvindetype i sit karriereforløb, og hendes arbejde med kendte danske digtere, så som Tove Ditlevsen og digterpræsten Johannes Møllehave, har skabt en respekt som hun ikke havde kunnet fastholde ene på sine ofte ret tyndbenede nærgående kærlighedssange og erotisk antydende tekster, som på ingen måde indeholder egentligt finlitterære kvaliteter.

Linnet medvirker blot som een i en hel kreds af danske rocksangerinder, der har arbejdet sammen på hinandens projekter over årene, blandt andet Lis Sørensen og nævnte Sanne Salomonsen, men Linnet har markeret den mest fremtrædende og selvstændigt producerende af disse og har derfor retfærdigvis i længere perioder (under 1980’erne især) opnået det største publikum. Hendes sang “Hver dag” gengiver med stor præcision den frigjorte selvstændige nordiske type, som danner et så populært billede af Danmark i den internationale sammenhæng:

Hver dag

Hver dag ska’ man finde sig i noget
hver dag
hver dag ska’ man finde sig i noget
hver dag.

Jeg gik ned ad Strøget
jeg købte en avis
der stod det sædvanlige gamle pis
og det var spalte op
og det var spalte ned
altid om krig
og aldrig om fred

hver dag ska’ man finde sig i noget
hver dag

Jeg mødte en stodder
der havde det svært
og han havde læst jeg er til lidt af hvert
jeg er egentlig ikke
meget for mænd
og når jeg endelig er
så bestemmer jeg hvem

hver dag ska’ man finde sig i noget
hver dag

Jeg mødte en pige
der havde fyret en fed
hun så det hele klart
og ville lægge mig ned

hej søster ta’ din …..
i hånden og gå
jeg bestemmer sku’ selv
hva’ jeg vil …. på

hver dag ska’ jeg finde mig i noget
hver dag
hver dag ska’ man finde sig i noget
hver dag
der er grænser for
hva’ jeg har tænkt mig at finde mig i.
Anne Linnet for Marquis de Sade. “Hvid Magi” 1985

Linets sang virker som en protestsang fra minoriteterne vendt mod flertallet. I første vers vises der en god gammel protestholdning, når hun kritiserer aviserne for aldrig at skrive om fred, men evindeligt at melde om krig og “det sædvanlige gamle pis”. Hun anslår i denne sang en sprogtone, som ligger langt under den passende for god poesi, og opnår derved at styrke det rockrebelske image, vel konsolideret af tekstens senere mere kontroversielle a indhold.

I andet vers møder sangerinden så en mand der “havde det svært”, med hvilket hun formentlig antyder; at han har haft seksuel lyst til hende. Også denne mand karakteriseres ved en lavstaussprogkode “stodder”, og han har åbenbart læst i avisen at hun “er til lidt af hvert”. Det sangerinden skal finde sig i synes altså end engang det transportable spejlbillede, som hun har fremstillet af sit objektive privatarbejde, hendes image som den seksuelt avancerede og lettere outrerede b person, spiller tilbage til de menneskelige relationer i hendes hverdag.

Hun formulerer således den dobbelthed, som de seksuelle protestgrupper har måttet slås med lige siden de første spæde pip om frigørelse: konflikten mellem udsigelsens åbenhed og lettelsen i at stå fast ved hvad man føler som sig selv, overfor de udenforståendes tætte blikke og unuancerede grove opfattelse af “de afvigende”.

Sangerinden, som i første vers har udtalt sig ret kategorisk om den manglende kærlighed i massemedierne, går altså i andet vers videre til at stemple den opfattelse massemedierne har fremsat af hende, som endnu et led i den kærlighedsløse verden, -: hun vil selv bestemme, og vil kun udfolde sin seksuelle personlighed med selvvalgte partnere, et eller andet sted – bag hendes offentlige leg med sadomasochisme, lesbianisme og andre avancerede eller i hvert fald specielle seksuelle udfoldelsesmåder, – har hun fastholdt et ideal om ægte menneskevarm kærlighed, ikke blot maskinel sansetilfredsstillelse.

I tredje og sidste vers beskrives en pige, som lægger an på sangerinden, også fordi hun ved fra massemedierne; at Anne Linnet har homoseksuelle tilbøjeligheder. Ligesom i sangen om “Inga og Katinka og Smukke Charlie” beskrives “en fed”, altså en dosis hash, som gør denne pige i stand til at “se det hele klart”, og igen fremhæver sangeren, i strid med det billede medierne har skabt af hendes promiskuøse seksualitet (jævnfør fodnoten p. XXX), at hun selv vil vælge sine partnere og ikke vil finde sig i at blive manipuleret af overfladiske mennesker.

I hvor høj grad denne sang repræsenterer luksusproblemer, som rockproducenten selv har skabt, eller om man kan anskue sangen som led i de seksuelle befrielsesbevægelsers erfaringsdannelse, må vel ligge op til den enkelte. Det kendes som en typisk konflikt, at rockproducenten på et tidspunkt begynder at gøre oprør mod det billede “the starmakers” har skabt af vedkommende, ofte uden held, men gerne med den effekt at de får endnu en tur i massemediernes vridemaskine inden de overlades til hel eller halv glemsel, et problem Linnet aktivt bearbejdede i slutningen af 1990´erne med sit kvindeband og efter mange offentlige nedture.

Anne Linnets periode med seksuelt betonede sange gjorde hende kær for disse miljøer, mens hendes mere traditionelle kærlighedssange og protestorienterede tekster holdt hende fast i midten af den danske rockkultur, således opnåede hun at tale om ømfindige emner og alligevel fremstå som en ansvarlig og stor rockproducent med mange tilhængere i alle lag af befolkningen, også selv om forskningen med rette kan spørge; om hun mon nogensinde fandt frem til de varemarkedsmæssige mekanismer, som skaber den fetichisme hun legede med? Altså om hun selv mon nogensinde begreb den socialisationspsykologiske modningsproces hun afstedkom i latent homoseksuelle mennesker og om hun mon nogensinde blev herskerinde over de stjernekarakteristika, som hun så letsindigt og hårdtslående gjorde sig til talskvinde for.

Ok å være annerledes?

Av Siri E. Kvalheim

Homobevegelsens historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem, skriver skriver Siri E. Kvalheim i denne kronikken som er gjengitt i april-utgaven av månedsavisa Blikk. Hun mener LLH må må påvirke den moralske debatten om minoritetsproblematikk, ikke minst i lys av genteknologiens skremmende muligheter. Kvalheim er tidligere leder i Oslo-laget av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Vi gjør oppmerksom på at Siris orginalmanus er brukt som utgangspunkt for denne artikkelen, ikke Blikks noe kortere versjon.

Homobevegelsen trenger en grundig og bevisstgjørende debatt på hva selvaksept innebærer – både for vår egen del og fordi vi som minoritet må være med å prege hvilke menneskesyn vårt samfunn skal ha i fremtiden. Debatten er viktigere enn noen gang, særlig ut fra genteknologiens skremmende muligheter. Ønsker vi å normalisere homofili, graver vi vår egen grav. Å alminneliggjøre annerledeshet er det motsatte, og den eneste vei til et bedre samfunn for alle annerledesheter og minoriteter.

Med “annerledes” tenker jeg på minoritetsgrupper slik Ole.F. Einarsen definerer dem i Blikks februarnummer. Utifra sosial status og makt, med egen kultur og historie og hvor enkeltpersonene generelt sett identifiserer seg med gruppen som helhet (f.eks. svarte, samer, døve, homofile). Hvem som oppleves annerledes, avhenger av hvor man er og hvilken kultur som råder – til dels også kulturens menneskesyn. Toril Araldsen (Blikk nr 11/98) kan like det eller ikke: majoriteten i Norge er heterofil, minoriteten homofil!

Normalitetsbegrepet kommer fra ordet norm, og settes av flertallet/majoriteten ut fra hva som er normalt for dem – hva de synes er rett, riktig og dermed verdifullt. Motsatt er minoritetene unormal, feil, galt og mindreverdig.

I vårt samfunn er man normal dersom man er hvit, heterofil, hører og ser – og ikke har andre lyter. Begreper forenkler virkeligheten og beskriver fenomener, osv. Dette er ok. Utfordringen er å endre holdningene til en del av begrepene, holdninger som springer ut fra kunnskapsløshet mer enn menneskesyn. Se på endringene overfor homofile de siste 20 årene.

Å tro at holdningene endres bare man fjerner båsene, er naivt. Det er som å si at døve får bedre hørsel av å kalle seg tunghørte eller audionull! Jeg vil påstå at homoer må akseptere seg selv som annerledes for å få en fullgod livskvalitet. Ellers vil livet være en kamp for å bli så normal som mulig, en kamp man alltid vil tape. Å akseptere seg selv som “annerledes”, er slett ikke “passivt å godta” slik Tor Levin Hofgaard fremstiller det i februarutgaven av Blikk. Tvert imot krever det både stor aktivitet og bevissthet fra den det gjelder.

Skal holdninger endres, må vi se på hvordan samfunnet verdsetter mennesker, og arbeide derfra. Å benytte begreper som normalt og unormalt, er greit nok fordi det bare gir noen opplysninger om folk. Det som ikke er greit, er at menneskers egenverdi blir mål opp mot normalen. Altså jo mer normal du er eller ser ut, jo mer tror en selv og andre at du er verdt. Derfor går vi ofte via bifili før vi tør si homo, fordi bifili er litt mer normalt enn homofili Man tror man er litt mer normal og litt mer verdt enn en homo.

Ofte opplever man å falle mellom to stoler. Man ikke hører helt hjemme verken her eller der. Døve ser det samme: Tunghørte tror de er litt mer normale enn døve, lyver på seg litt ekstra hørsel og tror de blir enda mer normal – litt mer verdt. Resultat: de hører ikke hva hørende sier og forstår ikke hva døve sier (kan ikke tegnspråk). Makthierarkiet er klart, og eksemplene er mange.

Verst er det når homomiljøet bruker graderingen internt. Ser du til forveksling hetero ut og føler deg litt bedre enn de andre – vil man ofte ikke settes i samme “bås”. Man er litt mer normal, litt mer verdifull enn alle skrullene, butschene og sm-erne. Jo viktigere det er for deg å se “hetero” ut, jo større grunn til å stoppe opp. Det er helt ok å se “hetero” ut, å ha heterovenner eller ikke å like alle i miljøet. Men motivasjonen og begrunnelsen er viktig. Hvis det er fordi du føler deg litt bedre, litt mer verdifull, litt mer normal – da bør du ta deg noen runder i tankeboksen!

Menneskeverdet kommer verken fra klærne, boligen, paljettene, barna eller via heterovennene våre. Menneskeverdet kommer innenfra! Utfordringen er å få fram dette. Og der er litt av en jobb – det ser vi i vårt eget miljø.

Vår historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem. Er du homo – så er du faktisk annerledes ! Det er vel greit det? Vi vet at for heterofile så er vi annerledes – uansett hvor “normale” vi ser ut.

Som homoer burde vi vite mye om aksept. Vi har en kunnskap som heterofile aldri vil kunne tilegne seg – vårt møte med verden er annerledes. Dette gjør noe med oss – enten vi innrømmer det eller ikke. Vi føler det og lærer noe av det – på godt og vondt. Det er en grunn til at vi er forsiktige med å si det, eller ta med kjæresten på firmafester. Kyss og kjærtegn venter til vi er hjemme. Vi er redde for å bli stemplet som mindreverdige. Det er her kampen for holdningsendring ligger.

Det er faktisk naturlig at verden har annerledesheter. Slik er den sannsynligvis skapt for at vi skal lære av hverandres erfaringer og opplevelser av og i verden. Hva skal vi ellers lære av? Annerledeshetenes kunnskap er faktisk viktig for å drive verden videre.
Genteknologien er i full utvikling. Spørsmålet er: Skal vi akseptere eller eliminere annerledeshet? Hvem skal bestemme hvor grensene går? Skal dette alvorlige spørsmålet overlates til medisinerne? Skal vi være med å styre debatten? Genteknologi har mange positive sider, men den har også mange etiske sider hvor avgjørelsene og grensene blir svært alvorlige for fremtiden. Mongoloide er en utdøende rase – eliminert av ny teknologi via fostervannsprøver, aborter og vanskelige avveininger for foreldre. Noen påstår at homo-genet er funnet! Hvor mange foreldre ville juble over nyheten? Hvem skal få leve/bli eliminert – utfra hvilket grunnlag? Kanskje de finner ut at det er et skrullegen, et butschgen, et sm-gen og et gen som viser at “denne homoen ser nesten hetero ut”. Hva vil de “mer verdifulle homsene og lesbene” si til det? Hvor er solidariteten deres? Hvis elimineringen av mennesker som er annerledes gjennomføres, er det på bakgrunn av et nazistisk menneskesyn fordekt i barmhjertighet. Det vil neppe ta lang tid før man finner andre annerledesheter.

Dette fører ikke verden videre i en positiv retning. Tyskland og England revurderer nå trygdelovene i lys av genteknologi. Føder du et barn med lyter av noe slag, må du selv betale all behandling. Ingenting med oss å gjøre? Vær ikke sikker. Minoritetspolitikken kan som Einarsen sier, ikke løsrives fra homopolitikken fordi det er det samme menneskesyn som ligger bak.

Homobevegelsen har i alle år kjempet for retten til at homser og lesber skal kunne være seg selv. Ikke for at vi skal normaliseres og bli lik heterofile, men for å få de samme plikter, rettigheter og likeverd som dem. Det betyr ikke at man må skille seg ut, men at vi skal akseptere hverandre slik vi er! Homomiljøet består av ulikheter og rariteter – og takk for det! Men selv homoer diskriminerer hverandre – og det er ille! LLHs oppgave er å ivareta alle ulikhetenes interesser. Alle er vi en del av gruppa og blir rammet av det samme forkvaklete synes på annerledeshet. Verdsetting av mennesker hvor “normalen” er målestokk skjer pga av uvitenhet og egne behov for å være bedre – mer normal – enn andre.

Derfor Helen Vogt; LLH er ikke “vinglete og ufokusert” og sakene ikke tilfeldig valgt. Også i 1981 sa man “de store sakene er over”, men det har da skjedd noe siden den gang også! Generalforsamlingene vedtar sakene utfra generelle/spesielle behov – avhengig av hva som er aktuelt. Tror noen at antall medlemmer vil øke drastisk hvis LLH arbeider ut fra et “fundament av felles interesser som alle er enige om”? Det blir en organisasjon uten engasjement og debatt, fordi mangfoldet krever at vi lærer av hverandre, åpner øynene og ørene for andres ønsker/behov som kanskje er helt annerledes enn våre egne. Det kalles solidaritet. Personlig ønsker jeg verken å inngå partnerskap, adoptere barn, bli sm-er eller prest. Uten solidaritet kan jeg således altså melde meg ut idag. Det er helhetssynet som teller – der alle er en del av helheten.

LLH må være radikal og provosere fram debatter som heterofile ikke tør ta. La oss være viktige aktører i samfunnsdebatter om annerledeshet og minoritetsproblematikk, og gjerne utvide vårt engasjement i slike saker. Å si at “alle er vi jo forskjellige fra hverandre”, er å pulverisere reelle forskjeller. Da neglisjerer man viktige deler av virkeligheten og erfaringer fra våre liv. Våre gode, spesielle og viktige kunnskaper kan bidra til en bedre verden for alle – la oss få dem mer fram i lyset!

Som leder i LLH Oslo, sto Siri Kvalheim sommeren 1991 på barrikadene for de aller mest uglesette minoritetene innen minoriteten på alle lesber og homsers vegne. Foto: Svein Skeid

Vibratorfeminisme

Av Bente Kalsnes, Bergens Tidende 25.9.1999

Den amerikanske fittstimen seier nei til politisk korrekt sex, vil la seg opphisse av porno og onanere når dei vil. Dei krever at alle jenter får vibrator på 13-årsdagen.

Bøkene Fittstim og Råtekst har for alvor gjort feminisme til eit populærkulturelt fenomen i Skandinavia. Den amerikanske feministar har derimot brukt denne strategien heilt sidan 70-talet. I seks år har jentemagasinet BUST www.bust.com) stått for det fremste uttrykket for den nye feminismen, og i desse dager kan ein lese dei største slagerane i boka «The BUST Guide to the New Girl Order». Og BUST lar ikkje sine lesarar vere i tvil om at vibratorar kan vere kjekke leiker for vaksne jenter.

Heller vibrator enn silikon

Hjernane bak det liberale feministmagasinet og boka er Debbie Stoller (36), Marcelle Karp (35) og Laurie Henzel (35). Målet deira er ikkje mindre enn å forandre verda. I likskap med Fittstim og Råtekst-skribentane vil BUST-forfattarane vere «snygga, tuffa og coola». Men BUST går lenger. Menn har fått dominere sex-praten for lenge. No er det jentene sin tur til å leie samtalen, og då er det ikkje lenger noko som heiter politisk korrekt sex. BUST-jentene vil se og lese porno, onanere, bruke sex-reiskap og ha mange orgasmer. I den rekkjefølgja det måtte passe seg.

— Vi fokuserer ikkje på sex berre for at jenter skal få fleire orgasmer, men også fordi sex heng saman med det meste i vår kultur. Anoreksia, dårleg sjølvtillit, plastiske operasjonar, depresjonar, alt dette er konsekvensar av at kvinner blir definert som passive sexobjekt utan makt i den amerikanske kommersielle kulturen. Den amerikanske dobbeltmoralen gjer også at det er fullstendig akseptabelt at unge jenter kjøper seg silikonpuppar, men uakseptabelt at dei kjøper vibratorar. Desse forskrudde ideane om kvinner og sex vil vi gjere noko med, fortel Stoller.

Hennes første vibrator

Den kvelden eg treff Stoller og resten av BUST-redaksjonen, har over 150 møtt opp på Barnes & Noble i East Village, New York, for å høyre jentene lese frå boka. Ein knisande sal høyrer Yale-utdanna Stoller fortelje om første gong ho kjøpte og prøvde ein vibrator.

Enno tener ikkje BUST-jentene ein cent på feminismen sin, men drøymen er ein dag å byggje eit BUST-imperium. Til Newsweek har Stoller fortalt at dei vil lage tv- og radio-show og skrive fleire bøker. Men førebels er BUST eit fritidsprosjekt, innimellom fleire frilansjobbar. I dag kjøpar 32.000 leserar magasinet på glossy papir to gangar i året. Og sidan august har 20.000 lest «A BUST Guide to the New Girl Order».

I likskap med Fittstim og Råtekst er BUST meint å skulle gi eit riktigare bilete av dagens kvinner. BUST-redaktørane er blant annet opptatt av å «ta tilbake» ord.

C. Love om å vere slem

– Strategien med å gi ord nye meiningar er eigentleg stjålen frå homserørsla, fordi dei tidleg innsåg at ord har stor makt. Ord som «bitch» eller «cunt» betyr ikkje lenger det same. Vi har tatt dei tilbake og gitt dei nytt innhald. Det same gjeld ordet «girl». På 70-talet var det politisk ukorrekt for feministar å seie jente, fordi ordet var så nedlatande. Eg huskar eg kunne kome heim til mora mi etter skulen og fortelje kva «ei kvinne» i klassa hadde sagt. Denne «kvinna» var ei av mine 11-årige klassevenninner. Det er heilt utruleg. Heldigvis ser vi no at «jente» er blitt eit honnørord som utstråler feminin styrke, fortel Debbie Stoller.

Ho blei difor ikkje overraska då Courtney Love ein dag var på telefonen, og spurte om ho kunne få skrive i BUST om kor bra det er å vere slem pike. Resultatet er å finne i den nye BUST-boka. No ventar dei berre på ein telefon frå Madonna.

Feminine feministar

I likskap med Madonna ønskjer også BUST-jentene å ta tilbake leppestiften og bh-en som ei feministisk utrustning. Syttitalsfeministane måtte leite lenge etter leppestiftfrie jenter på BUST-opplesinga denne kvelden. På bokhandel Barnes & Nobles glitra det i lyseblå augeskuggar og mørkeraude leppomadar, og kinnbein og skuldre blinka i gull og sølv. For dette er feminine feministar.

– Madonna har brukt et sexy image til å uttrykke styrke og makt. Medan ein på 70-talet ikkje skulle kle seg sexy, kunne ein på 50-talet ikkje spele bevisst på sex-appellen, det ville vere horete. Med Madonnas 80-talsvariant av Marilyn Monroe forandra dette seg. Ho var den første som til å «Express Yourself» i stor målestokk, med media som sjokkerte budbringarar. Mange heterofile menn kan ikkje fordra Madonna av den grunn, medan homsar og unge jenter elsker ho, hevdar Stoller.

Fødselspermisjon utopisk

Etter å ha tatt ein doktorgrad i kvinnepsykologi på Yale, er Stoller overbevist om at ein må gå gjennom populærkulturen for å endre amerikanske verdiar.

Bodskapet frå amerikanske feministar på 70-talet var «personleg er politisk». I dag er personleg bytta ut med populær. For det er i populærkulturen dei amerikanske verdiane kjem til uttrykk. For å endre verdiar, skal det meir til enn politiske tiltak. Fødselspermisjon, slik de har i Noreg, er heilt utopisk i dette landet. Då har eg meir tru på at eit lite magasin som BUST kan gjere verda ein betre stad å vere for feministar

Fassbinder kan få plass oppkalt etter seg

Artikkelen er hentet fra Skeive nyheter 21.9.1999

Den verdensberømte filmskaperen Rainer Werner Fassbinder kan ifølge Queer/QX få en plass oppkalt etter seg i hjembyen München. En stiftelse som bærer hans navn har bedt om at Reichenbachplatz midt i Münchens homokvarter skal endres til Rainer-Werner-Fassbinder-Platz. Fassbinder levde hele sitt liv i München og her finnes ingen ting som minner om byens store sønn, sier Bernd Müller som er stiftelsens talsmann. Forslaget er blitt positivt mottatt fra mange hold og Müller tror at navnebyttet kan bli vedtatt.

Fassbinder døde 36 år gammel av en overdose i 1982. Han ble kjent som nådeløs samfunnsrefser gjennom en imponerende rekke filmer og teaterstykker på 1970-tallet. Filmskaperen, skuespilleren og teaterdirektøren bar sin homoseksualitet og sadomasochisme som en fane. Fassbinders stambar i München var Deutsche Eiche på Reichenbachstrasse.

Relaterte saker:

Querelle
Både Genet og Fassbinder følte seg sviktet av samfunnet. Forfatteren Jean Genet livnærte seg som tigger, tyv og homoseksuell prostituert. Regisøren Rainer Werner Fassbinder er blitt kalt det mest usympatiske mennesket på jord. Bgnett 7.12.96 (DØD LINK)

Biografi og filmografi

Homsene leder an fetisjmoten

Det er ikke bare den franske moteskaperen Jean-Paul Gaultier som flørter med fetisj og sm i sine kreasjoner. Texashomsen Tom Ford i det italienske motehuset Gucci, kler nå opp rike kjendiser verden over i åletrangt lærtøy, melder Dagsavisen.

Ikke siden biseksuelle Marlon Brando poserte som antihelt iført svart lærjakke av merket Perfecto i filmen “The Wild One” på 50-tallet har lærfetisj vært så trendy som i år. Det å kle seg rampete er blitt så stuerent at ekte rebeller snart må ty til dressjakke og slips dersom de ønsker å provosere.

Siden Tom Ford ble ansatt hos Gucci i 1992, har han revolusjonert det litt trauste, men skandalebefengte motehuset med sin rocka design. Og med den lille, figursydde lærjakken som ble lansert i fjor høst har han skapt en ny klassiker som er helt på høyden med denimjeans og hvite t-trøyer – ikke akkurat hverdagskost i motebransjen. Å ha noen av kjendisverdenens største trendsettere på kundelisten skader ikke akkurat imagen. Og dermed har Guccis kreative redningsmann underbygd sitt renomé som en av 90-tallets største moteskapere og sannsynligvis besørget seg evig liv motehimmelen.

Madonna, Victoria “Posh Spice” Adams og Tara Palmer-Tomkinson er alle med i motens eksklusive mc-klubb og klemmer sine berømte kropper inn i den figursydde jakken som i år har vært på flere magasinomslag enn Cindy Crawford. Imens jobber kopistene hardt for å imøtekomme etterspørselen fra mindre velstående moteløver, og den berømte jakken finnes nå i utallige kopier i butikkene til en brøkdel av prisen på originalen.

Jean-Paul Gaultier:
Gaultier om drag, sm og samarbeid
Hentet fra Skeive Nyheter 10.7.99

Den franske motedesigneren Jean-Paul Gaultier overrasket ifølge Aftenposten motebransjen da han torsdag gjorde det kjent at han inngår samarbeid med det “straighte” motehuset Hermes.

Hermes forplikter seg til å investere 150 millioner franske franc i Jean-Paul Gaultier-gruppen. Det har lenge vært spekulert i at Gaultier ville ta over couture-avdelingen til Yves Saint Laurent når Saint Laurent bestemmer seg for å legge moteskapingen på hyllen. Med Hermes-avtalen sikrer Gaultier seg full styringsrett og nok kapital til å utvikle seg videre, så spekulasjonen om YSL-fremtiden blir neppe mindre i tiden som kommer.

Jean-Paul Gaultier, som slo igjennom på 70-tallet, er tydelig påvirket av sm-scenen, ulike fetisjistiske ytringer og dragverdenen. – Alt som berører meg interesserer meg, sier han til den nye franske homoavisa Rebel. – Det behøver ikke bety at jeg utøver det, men det er sant at det fins ting jeg selv liker og som jeg kan gjøre. Gaultier har tidligere fortalt til homoavisa “The Advocate” om sin venn Francis Menuge som døde av aids i 1990.