Author Archive: salto

Sverige: Homolokaler rene festninger

De groveste naziangrepene i Sverige skjer mot lærhomser på fester med fetisj og sm som tema.

Denne artikkelen er hentet fra Skeive Nyheter 19.11.1998

Den svenske homoorganisasjonen RFSL har fått skryt av politiet for sikringen av lokalene sine. I de siste årene har homofile generelt og lærhomser spesielt vært utsatt for en rekke angrep fra høyreekstreme grupper. Dette har gjort det nødvendig å bygge ut møte- og festlokalene til rene festninger. Homohuset i Linköping som i høst har vært utsatt for naziangrep tre ganger i løpet av en måned, har nå innstallert uknuselig vindusglass og overfallsalarm i sine lokaler.

Lærklubben SLM-Stockholm har i foreningens over 20 år lange historie også vært hyppig hjemsøkt av naziterror. Dette bærer da også lokalene sentralt plassert på Södern preg av. Lokalene som opprinnelig er en kjellergarasje har det meste av kodesystemer og ekstra gitterdør som kan senkes ved nazialarm. Dessuten har lærhomsenes møtested, liksom RFSL-lagene forøvrig, etterhvert utviklet god kontakt med politiet som patruljerer nabolaget i når foreningene har arrangementer.

Det er et klart mønster at lærhomsene som minoriteten i minoriteten med sin tydelige erotiske påkledning, er spesielt utsatt for nazivolden. De groveste angrepene i Linköping skjedde også da RFSL i høst avholdt fest med lær- og fetisj som tema. Angrep mot lærhomser i lær, gummi og uniformer skjedde også på en tilsvarende sm-fest i Linköping høsten 1997.

Riksförbundet för sexuellt likaberättigande, RFSL mener at den naziinspirerte volden mot homoseksuelle øker i grovhet og omfang. Minst fem homofile menn har blitt myrdet av nynazistiske grupper i Sverige de siste årene.

En 25 år gammel nazist som i 1995 mishandlet en homoseksuell mann i Gøteborg så grovt at han døde, har også tidligere en dom for homomord. Han forklarte i retten hvordan han og hans nazikamerater spesielt var ute for å “ta homoer”. “Straffen” for den 25 år gamle dobbeltmorderen ble rettspsykiatrisk omsorg med særskilt program for prøveløslatelse. – Det varer ikke lenge før voldsmannen igjen er ute på gatene, skriver de to sosialdemokratiske avisene Folkbladet Norrköping och Östgöten i lederkommentarer.

Også norske nynazister vier homoseksuelle spesiell oppmerksomhet. I programmet til Norsk Hedensk Front, heter det at “homofili hos begge kjønn er en alvorlig åndelig defekt”, og at “homofile skal gis en human død”.

Avisa Klassekampen har tidligere skrevet om naziangrep og skyting på det daværende homsestedet Den sorte enke i Møllergata som også hadde en egen lærbar. En van overmalt med nazisymboler kjørte den gang rundt i Oslos gater og terroriserte homofile med og uten lær. Homofile “Lars” fortalte den gang til Klassekampen hvordan nazivanen prøvde å kjøre ham ned da han kom i fullt lærutstyr ut fra Den sorte enke. (Klassekampen 27.7.1990).

Nok en offentlig lesbe i den tyske forbundsdagen

Artikkelen er hentet fra Skeive Nyheter 16.11.1998

Lesbiske Christina Schenk (bildet) som i 1992 også kom ut som sm-er, er ikke lenger alene som åpen lesbe i den tyske forbundsdagen. Fra 27. september har hun fått forsterkning av Sabine Jünger som tilhører samme parti som Schenk, PDS, eller etterfølgeren til det østtyske sosialistpartiet. I perioden 1990 til 1994 satt Christina Schenk som representant for De grønne. Sabine Jünger kom inn i forbundsdagen ved valget der forbundskansler Kohl led et forsmedelig nederlag og måtte gå av til fordel for Sosialdemokratene og De grønne. Sabine Jünger er bare 25 år gammel, men har vært politisk aktiv i PDS siden hun var 16. Sammen med Christina Schenk skal Sabine Jünger nå arbeide med et lovforslag om å likestille alle samlivsformer, og ikke minst hennes eget. Sabina har i flere år levd sammen med sin kjæreste, og nylig ble begge kvinnene mødre til lille Philip. Sabinas venninne fødte gutten, men hvem som er faren forblir deres egen hemmelighet. (Queer/QX/Skapnytt).


Parliament member out of the SM closet
The award-winning German former parliament member Christina Schenk came officially out of the closet as a sadomasochist in 1992. Before that she also came out as a lesbian. Started sex change process in 2002 and changed name to Christian Schenk (picture) in 2006. Schenk, born in 1952, was parliament member 1990-2002.

SM – en sexy diagnose

Blikk november 1998 ved Lillian Jensen

Artikkelen først publisert på internett av Skeive Nyheter november 1998

Den tyske forfatteren Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895) skrev boka Venus i pels, en roman om en mann som opplevde seksuell nytelse ved å underkaste seg en dominant kvinne. Han var den første som skrev om den gjensidige avtalen mellom masochisten og sadisten, som er en essensiell del av et sm-forhold. Leopold Ritter von Sacher-Masoch etternavn har i ettertid blitt knyttet til begrepet masochisme.

Begrepet sadisme skriver seg fra franskmannen Marquis de Sade (1740-1814), som skrev flere erotiske bøker hvor sadisme var et sentralt tema. Hans mest kjente bok er novellen Justine . De Sades bøker var forbudt i Frankrike helt til på 1970-tallet.

Den første som tok i bruk begrepene sadisme og masochisme var psykiateren Richard von Krafft-Ebing i det medisinske verket Psychopathia Sexualis som kom ut i 1886. I boka gir han uttrykk for at han har innsett at det er en forskjell på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av og voldelige overgrep han hadde hatt befatning med i sitt yrke.

Fortsatt diagnose

Til tross for at det er over hundre år siden Krafft-Ebing som den første beskriver sadomasochisme som en gjensidig sex-lek, er sm fortsatt en sykdomsdiagnose i Norge og i de aller fleste andre land. I Danmark ble sm fjernet fra diagnoselista i 1995, og USA fjernet i 1994 sykdomsdiagnosen i de tilfeller hvor utøvelsen av sadomasochisme ikke medfører psykiske, fysiske eller sosiale problemer.

Verkstedet Smia, som er en organisasjon for lesbiske, biseksuelle og homoseksuelle som tenner på sm og fetisjer, ser på fjerningen av sykdomsdiagnosen som en av sine aller viktigste oppgaver. Organisasjonens medlemmer opplever diagnosen som en umyndiggjøring av voksne mennesker som har gjensidig glede av sm-sex. Landsforeningen for lesbisk og homofil friggjøring vedtok i sitt arbeidsprogram i vår å prioritere arbeidet for å få fjernet sykdomsdiagnosen.

Egne lærlesbekvelder

Smia er per i dag den eneste organisasjonen som ivaretar rettighetene også til lesbiske og bifile kvinner som foretrekker sm-sex. I 1990 ble det gjort et forsøk på å starte opp en interessegruppe som kalte seg Lesber i lær. Forsøket strandet relativt fort på grunn av manglende interesse, men da Smia ble startet i 1995 meldte flere lesber seg inn i organisasjonen. I år arrangeres det for første gang egne kvinnekvelder i regi av Smia.

Ikke uvanlig

Det finnes ingen norske undersøkelser om lesber og sm, men undersøkelser fra utlandet kan tyde på at interessen for sm-sex er stor blant lesbiske kvinner. Det amerikanske homomagasinet Advocat gjennomførte i 1995 en omfattende spørreundersøkelse blant sine lesere. 8000 lesbiske kvinner svarte på detaljerte spørsmål omkring seksualitet. 25 prosent av kvinnene oppga at de i løpet av de siste fem årene hadde hatt sex hvor bondage og dominans/underkastelse var inkludert, syv prosent hadde hatt andre former for sm-sex. Selv om man må anta at de kvinnene som tar seg bryet med å svare på en slik undersøkelse er de som er mest interesserte i seksualitet, viser undersøkelsen at sadomasochisme i forskjellige varianter slett ikke er uvanlig blant lesber. Advocates undersøkelse viste også at det særlig var yngre lesber, under 30 år, som krydret sex-livet sitt med sm.

På tross av at undersøkelsen viser at interessen for sm-sex er relativt stor blant lesbiske kvinner er det få som åpent vedkjenner seg dette. Ifølge Smias leder finnes det bare fire-fem lesber i Norge som er åpne om sin sm-orientering overfor sine omgivelser.
Åpen tysk lærlesbe

Homobevegelsen har aldri vært bortskjemt med at kjente personer står fram som lesber og homser, og når det gjelder kvinner som foretrekker sm er situasjonen enda verre. I Norge har vi hittil ikke opplevd at offentlig kjente mennesker har kommet ut som sadomasochister. På europeisk plan er det bare det tyske forbundsdagsmedlemmet Christina Schenk som hittil har vedkjent seg sine sadomasochistiske preferanser. Det vakte oppsikt i Tyskland da Schenk i 1992 offentlig fortalte at hun foretrakk sm-sex. Schenk hadde noen år tidligere stått fram som lesbisk.

Det mest smertefulle…

Selve “guruen” blant sadomasochistiske lesber, og den som kanskje i sterkest grad har talt sm-lesbenes sak er den amerikanske forfatteren og feministen Pat Califia. Califia har siden hun kom ut som lesbisk sadist i 1983, i bøker og artikler i intense ordelag beskrevet det nære samspillet med sine masochistiske partnere. Califias bok Macho Sluts som kom ut i 1988, ble raskt en slags bibel for lesbiske sm-ere. I forordet til Macho Sluts skriver Califia at “det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist.”

Sm – erfaringer og forklaringer

Sm – er det sykt, straffbart og kvinnediskriminerende? Henrik Villestad skriver om de vanligste fordommene mot sm eller sadomasochisme.

Denne artikkelen er hentet fra det tidligere bladet Duo‘s nettsider 1998

Det begynner å se ut som om sadomasochisme er blitt en mote. For ti år siden var sm usynlig, annet enn som dystre hentydninger i lugubre sammenhenger. I dag brukes sm som blikkfang på forsider, og når du åpner et erotisk blad finner du harde og strenge dominaer med skinndress og pisk. Til sammen er det ofte utstyr for en del kroner på mange av bildene. For oss som har lekt seksuelle spill med dominans og underkastelse en femogtjue års tid, er det i grunnen litt komisk. Tidligere forbandt folk flest sadomasochisme med en ekstra ondsinnet voldtektsmann eller morder – minst. Det var smart å holde kjeft! Så er det vel rene paradiset nå, da?

Tja, jeg vet nå ikke helt det, akkurat. Saken er som baken: delt. Sant nok begynner den alminnelige mann og kvinne å begripe at neida, sm-ere driver verken med barneofring eller kirkebrenning. Noen av dem skjønner til og med at en såkalt sadist – i denne sammenhengen – godt kan være en hyggelig fyr eller dame som slett ikke spikrer katter på veggen eller lignende. Noen er også innforstått med at en masochist heller ikke er noe forhutlet individ med mindreverdighetskomplekser, grøftekjørt sjelsliv og skakkjørt underliv. Men like forbannet er det slik at de som nærer de sterkeste fordommene så langt fra leser slike blader i det hele tatt. Den samlede erotikkbransjen hva lesestoff angår er ikke større til sammen enn Se og Hør alene, sånn omtrent, og den er fordelt på atskillig færre lesere fordi samme leser ofte kjøper flere av bladene. Dermed har nok en forbløffende stor del av folket omtrent samme holdninger og forestillinger om sadomasochisme som for tjue år siden.

Pressen

Den vanlige pressen bygger heller opp under disse holdningene enn å bekjempe dem. Ikke bevisst, men av hensyn til løssalget. Verst er det når pressen spør seg for hos en eller annen tilfeldig “ekspert” som stort sett bare har møtt folk det har gått riktig galt med… Holdningen om sm som noe riktig avskyelig henger hardt igjen i de sirklene som skal vedta lover. To stortingskvinner som brukte tjue minutter på å besøke en erotisk butikk som fører sm-utstyr sa sjokkerte til de ivrig skriblende journalistene: “Butikken var jo full av torturredskaper!” Ergo skal vi ikke narre oss selv til å tro at holdningene er totalt endevendt, slik noen faktisk later til å tro. Det er blitt bedre, men fremdeles lever de intense fordommene i stor grad. Nå når sm blir stadig mer omtalt i den erotiske pressen, blir i alle fall stadig flere som har gått lenge, lenge med slike fantasier i hodet sitt, klar over at de ikke er alene med dem. Ingen vet hvor mange som har sm-lignende fantasier, ønsker og drømmer, men uansett hvilken statistikk man vil tro på, så må det være mange ensomme drømmere for hver praktiserende sm-er.

Fokuseringen på sm kan i alle fall bekjempe de store misoppfatningene som mange, fra alle slags seksuelle minoriteter, har. Den ene er slik: “Det er bare meg som er slik, ergo er jeg et perverst og mindreverdig menneske.” Den andre er like håpløs: “Alle er sikkert slik, de vil bare ikke si det.” Hvor mye angst, selvforakt og frustrasjon disse to tankene har skapt i et samfunn der sex var tabu i seg selv, kan vi bare ane.

Stereotypt

Så kommer det dessverre et annet faktum, som ganske mange har luftet for meg: De ser på de glansede bildene, de ser det kostbare og avanserte utstyret, de ser kort sagt den mest fotogene delen av det organiserte – og delvis profesjonelle – sm-miljøet, og føler at avstanden fra den ensomme drømmen og fram til det å finne seg en partner og få prøve å leve ut sin legning bare vokser og vokser. Det står ikke til å nekte for at utvalget av bilder, og innholdet i artikler og noveller likeså, er aldri så lite stereotypt. Dette er snodig, for det finnes antagelig flere variasjonsmuligheter innenfor sm enn i resten av det seksuelle spekteret til sammen. Husk at sm blander seg med fetisjisme, bondage, homo/lesbisk sex, rollespill i dusinvis av varianter – you name it, så er det der. Det som skjer, er at den store gruppen jeg kaller ensomme ryttere ikke finner akkurat sin fantasi der, og dermed er det lett for at troen på at akkurat en selv er helt annerledes enn alle andre slår til igjen og bringer skyldfølelse og ruelse inn i sjela på stakkaren. Og så var den fantasien spolert. Utenfor igjen! Selvfølgelig er det feil å tenke slik. Et hvert menneske er unikt og skal ha sine unike fantasier, men banna bein – det går nok noen der ute som deler dem. I alle fall såpass at dere kunne få det moro sammen. Dersom du er av dem som står litt opprådd overfor glansbildet av Club Domina eller noe i den dur og tenker at dette er uoppnåelig, jeg gir opp – så tenk om igjen. Det gjelder nemlig ikke å oppnå det samme som andre har oppnådd. Det gjelder å oppnå noe som ennå bare finnes i ditt hode. Det som er ditt eget, det som er noe av deg selv.

Sykdom?

Med dette som utgangspunkt er det noen spørsmål som pleier å plage hver eneste sm-er før han/hun våger å prøve. La oss se på dem. Det første og største: Er jeg unormal? Er jeg ond dersom jeg drømmer om å være S, eller et forkvaklet null dersom jeg drømmer om å være M? Sadomasochisme står på listen over “avvik”. Det betyr ikke stort i praksis. Psykologer og psykiatere har mange teorier om “hva det kommer av”. Allehånde psykoser, barndomsopplevelser, mangelfull personlighetsutvikling – floraen av påstander betyr bare én ting: De vet ikke hva det kommer av. Og det samme kan det være, et frivillig forhold mellom voksne individer, uten at noen blir skadet eller skader andre – det har ingen andre enn dere selv noe med. Dersom du som er S er helt, helt sikker på at du ikke har noe ønske om å tilføre et frivillig offer smerte eller skade, så kan du la psykologene seile sin egen sjø. Sannsynligvis ville det rett og slett ikke bli noen helt normale igjen, dersom man slo sammen alt som er definert som “avvik”. Ikke psykologer, engang. Det må være lov å minne om at alle flokk- eller gruppelevende, høyerestående dyr har visse rangritualer, som nesten alltid henger sammen med hvem som skal få parre seg. Dominans og underkastelse er antagelig svært naturlige behov.

Man skal ta selv de største autoriteter med en klype salt. Selveste Freud var seksualfiksert i den grad at han fant seksuelle grunner for omtrent alt, og den berømte psykoanalytikeren Wilhelm Reich mente i ramme alvor at aliens besøkte Jorden for å stjele “orgon” – en slags kosmisk energi… Kaka tar nok den minst like berømte Krafft-Ebing, som skrev at kvinnelige fetisjister var uhyre sjeldne, for i hele sin karriere hadde han bare kommet over én eneste. Takke en viss mann for det – for i hele sin yrkeskarriere var Krafft-Ebing lege i et mannsfengsel i Wien!

Det neste spørsmålet er nesten alltid et bekymret: “Er det ikke litt skadelig likevel, liksom?”

Helbredelse?

Nei, jeg tror ikke det. Mange får nok brukt mye av behovet for å dominere/underkaste seg i bedriftshierarkiet, karrieren (“finne sin plass i systemet” heter underkastelse da!) og lignende forbindelser. Men her kan karrieremannen være masochist, seksuelt sett, og fordi det seksuelle er uløselig knyttet til resten av oss, trenger han kanskje også underkastelsen mer enn andre, i seksuell sammenheng. (Det finnes en god del spanking-massøser i Brussel og ved Wall Street.) En kvinnelig venn av meg hevder med stor styrke at det finnes et slags balanseprinsipp: Hun er sterk og utagerende i yrkeslivet, og privat underkaster hun seg en mann som dresserer henne med bjørkeriset… Hun sier det ene forsterker det andre, og at det utvider hennes menneskelige spekter og hennes styrke. I alle fall er det ingen tvil om at du har det bedre dersom du får leve ut din seksualitet enn om du lever i frustrasjon. Særlig i USA hevder noen psykologer at de har “helbredet” sm-ere. I virkeligheten dreier det seg heller om en systematisk undertrykkelse av seksuelle fantasier gjennom aversjonsterapi. Andre psykologer hevder at dette i alle fall er farlig, fordi de undertrykte behovene er der og kan ta seg andre utløsninger via underbevisstheten. Altså anser stadig flere psykologer akkurat som jeg – det beste du kan gjøre med fantasiene, er å leve dem ut på trygg og ansvarlig måte, sammen med en partner.

Straffbart?

Så kommer som regel spørsmålet: “Er det kanskje straffbart? Hva skjer om noen ser en person ligge bundet med enden i været og bli riset, pisket eller “voldtatt”?” Svaret er at i Norge har ingen så vidt meg bekjent blitt tiltalt for sm med en frivillig partner. Det finnes neppe noe strafferettslig problem ved sm annet enn ved to muligheter: Enten at det skjer en ulykke, og ulykker med personskade og det som verre er, har skjedd i Norge. Eller – at en S hensetter en M i hjelpeløs tilstand og deretter ikke gir akt på det avtalte signalet som betyr stopp. I begge disse tilfellene kan S’en sitte med straffeansvar. I grunnen er det den sosiale siden av saken som kan gi deg en smekk. Bare det å bli observert av naboene i full gang, kan gi opphav til så mye snakk og rykter at livet blir temmelig surt. Enda verre kan det bli dersom du er S, og din ektefelle finner på å bruke det mot deg i en gallesur skilsmisseprosess eller barnefordelingssak. Hvis du først er kjent som sm-er, er det også sannsynlig at dersom det skjer en sedelighetsforbrytelse i distriktet, vil en eller annen halvhjerne begynne å mistenke deg. Lenger er vi ikke kommet, men husk at disse dystre mulighetene er lette å unngå med vanlig folkevett.

Rollebytte

Og så kommer det alltid et forsiktig spørsmål: “Er det normalt at jeg liksom er “vendbar”, at jeg føler trang til å dominere noen ganger, men at trangen til å underkaste meg er der, den også?” Vel, dersom vi fører hele mekanikken tilbake til mennesket som et sosialt flokkdyr, er denne modellen den mest normale, for vi søker alle å finne vår plass i systemet. Det betyr at vi underkaster oss dem som er mer dominante enn oss selv, og dominerer dem som signaliserer at de vil finne seg i en lavere rang enn oss. I et vanlig sm-forhold kan dette bety at man bytter på rollene. Jeg vil tro at minst halvparten av alle praktiserende sm-ere gjør det, selv om ofte én er overveiende S, den andre overveiende M.

Kvinnediskriminerende?

Så er det det siste problemet, hvilket sjelden arter seg som et spørsmål, men heller som et snikende ubehag. Verst rammer det mannlige S’er og kvinnelige M’er, og det er av politisk natur. Kort sagt er menn intenst indoktrinert med at de skal ha dårlig samvittighet overfor kvinner – mannen har fått sin rolle som undertrykker og overgriper fastslått av ekstreme og høylytte kvinnegrupper. Derfor er ingen verre ute å kjøre enn en ekte 68’er i sitt første forsøk som heteroseksuell S! Når han skal kommandere, oppdra og tukte en slavinne, må han overvinne års skyldfølelse først. Det beste han kan gjøre, er å minne seg selv på at det er dette begge ønsker, og at han skal tenke på ønskene til den kvinnen som vil bli dominert og ikke på dem som bestemme over andre menneskers kjønnsliv (som de ikke forstår noe av). For den kvinnelige, heteroseksuelle M’en oppstår et lignende problem: de er indoktrinert med aldri å la en mann ha noe å si over seg. Lysten oppleves som politisk ukorrekt på grensen til det forbryterske, et slags forræderi mot kvinner som virkelig er blitt mishandlet av virkelige overgripere. For noen blir dette en konflikt av uhyggelige, lammende dimensjoner. Det eneste en kvinne i denne situasjonen kan gjøre, er å forbanne seg på at kjønnslivet og driftene er hennes egne og ikke skal dirigeres av andre, og at det som skjer her og nå ikke rokker verken ved hennes kvinne- eller samfunnssyn. Kort sagt – skill politikk og kjønnsliv, for sammenblandingen av de to tingene har alltid vært redskap for undertrykkere.

Ingen vanlig kvinne

Under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var”s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage…”.

Av Turid Kjetland

Denne artikkelen sto første gang i Bergens Tidende 19.7.1998

Noen kaller henne Bergens undergrunnsdronning. Andre for homo, eller helvetes transe. Folk flest vet ikke hva de skal tro. Kvinne. Eller mann? I går forlot Désirée Hafstad byen. Men først fortalte hun meg hvem hun er. Jeg får bare ikke historien hennes til å stemme. Vi sitter på kafé Permanenten, stedet der Désirée Hafstad i vår var arrangør for fem kvasi-Grand Prix-show, en stor suksess med til sammen 1500 publikummere. Selv strålte damen som glamorøs vertinne på scenen, i tidstypiske, smakløse Eurosong-kostymer. Da Café Opera arrangerte Sexpresso-kveld en tid tilbake, var det Désirée, bare iført blondeundertøy, som lå på utstilling i en seng kvelden til ende. Og senhøstes i fjor, under kunstnernavnet Dessa van Lüderitz og i kompaniskap med dragartist og venn Jim Robin, inviterte hun til Bergens første fetisjklubb, der dresskoden var “s/m, latex, leather, feather, schoolboy/girl, bondage or as your naughty fantasy requires..”.

Hun virker hemningsløs, frigjort og ekshibisjonistisk bortenfor alle blåner. Det er derfor jeg knapt tror det når Désirée beskriver en angst så stor at hun for få år siden ikke torde å gå gjennom Bergen sentrum. En angst som førte til at hun frivillig søkte hjelp på psykiatrisk sykehus. Men snart faller bitene på plass. Hvem kan unngå å bli merket av aldri å kunne vise seg ute blant folk, uten å være redd for slengbemerkninger og sjikane? Det har gått ni år siden en gutt på 22 år ble til kvinnen som tok navnet Désirée Hafstad. Hun er ingen mann i kvinneklær, verken transvestitt eller dragqueen. Hun er en heterofil kvinne. Men ennå kjemper Désirée hver dag for å bli godtatt som den hun er.

– Hender det du angrer på kjønnsoperasjonen? – Nei, aldri. Det var en lettelse å bli kvitt det mannlige. Og jeg hadde ikke noe valg. En gang var hun en liten gutt i São Paulo. Hun vil ikke fortelle hva han het, gutten som skilte seg ut fordi han ikke likte å spille fotball, men å kle seg ut med kjoler og parykker, fjær og fjas.

– Jeg ble mobbet allerede da, men det gikk enda verre da vi flyttet til Os. Jeg var ni år, født i en millionby i Brasil, og syntes alt var så lite og fremmed i Norge. Klart jeg skilte meg enda mer ut i et lite miljø, sier Désirée. For selv om gutten ble tenåring og bad til Gud om at dette skulle bli siste gang, klarte han ikke å slutte med lekene sine. Han stjal sminke fra søsteren, lurte seg livredd inn på rommet til moren for å gå i klesskapet hennes. Og det var ingen lek lenger.

– Det var som å løsne på en ventil under høytrykk. Selv om jeg gikk inn i en fantasiverden, var det den rollen jeg følte meg hjemme i mentalt sett. Jeg spilte mye mer rollespill når jeg deltok i jentepreiket til kameratene mine, selv om jeg alltid har vært tiltrukket av gutter.

Lenge trodde jeg svaret var at jeg var homofil, men samtidig følte jeg avsky for min egen kropp, forteller Désirée. Å være ung betyr hormoner og komplekser og kviser så det rekker for de fleste. Men Désirée ville sikkert tatt en gjennomsnittlig tenårings gleder og sorger på strak arm. Helvete på jord. Mareritt. Det er ordene hun bruker for å beskrive hvordan det var å være en 17 år gammel gutt, aktiv i både volleyball og basket, som oppdager at han holder på å utvikle bryster.

– Ikke store, men nok til at jeg sluttet å dusje og enda mer enn før ble sett på som en avviker. Legen avfeide problemet med at unggutten ville vokse det av seg. Det var ikke noe svar for en gutt som var så fortvilet i sin absolutte ensomhet at han tenkte på selvmord. Da var det han leste artikkelen om en som hadde tatt kjønnsoperasjon. Alt stemte. – Jeg ble en av de yngste som har skiftet kjønn i Norge, som 22-åring, sier Désireé. Menn er fra Mars, kvinner er fra Venus, hevder en bok som handler om den fryktelig vanskelige kommunikasjonen mellom menn og kvinner. Mennesket som sitter overfor meg har en erfaring de færreste vil få. Hun har tatt spranget fra en klode til en annen. Hvem blir man da? – Jeg forestiller meg det ofte slik: Menn og kvinner trenger hverandre for at det skal bli balanse i livene våre. De er vektskåler på en vekt. Og jeg, jeg føler meg ofte som selve vekten, den som vet hvordan det er å være på begge sider. Jeg kunne ikke lenger leve med å være mann. Men det er ikke noe lettere å være kvinne, sier Désirée. Hun bruker ordet apokalypse for å forklare det hun har vært gjennom. – Alt jeg hadde vært som mann, mitt liv, min identitet, måtte brytes ned, for så å bygges sakte opp igjen. Jeg måtte gå gjennom en ny pubertet som 22-åring.

– Hvordan reagerte venner og familie på at du ville skifte kjønn?
– Moren min tok det fint, og var mest lei seg for at jeg aldri hadde tort å fortelle det til henne. Dessverre døde hun en måned før operasjonen. Men de fleste jeg kjente vendte meg ryggen, sier Désireé. Smilende forteller hun om gamle gymnaskamerater som nesten besvimte på gaten da hun plutselig presenterte seg som Désirée. Hun kan forstå dem.

– Det kan bli for tøft å forholde seg til et menneske man har kjent som det andre kjønn. Jeg betrakter henne når hun går for å hente seg et askebeger ved disken. Désirée er høy, over 1,80, har lange ben og smale hofter i lyse sigarettbukser. Håret, stort og tykt, har hun temmet med et hårbånd så det står som en sky av krøller rundt ansiktet. Der har hun et par mørke øyne av den sorten som er egnet til å få misunnelsen fram hos mange kvinner. En flott dame som burde dåre mange menn, tenker jeg. Jo, Désirée vekker oppsikt, nikker hun. Men vi medsøstre kan bare la stridsøksen ligge. I stedet for å nyte kompliment og kurtise kan hun like godt få trusler om skambank fra en gjeng fulle mannfolk, som nekter å godta Désirées forsikringer om at hun er en kvinne. Hun er blitt vant til å komme tilbake fra toalettet og finne mannen hun pratet hyggelig med, kald og avvisende. Noen har advart ham om at han egentlig flørter med en mann, tipper Desiree.

– Hvordan er det for deg å få seg kjæreste? – Helt håpløst. Tenk deg selv, å vite at kjæresten din har vært samme kjønn som deg selv. Det er ikke mange menn som klarer det. Désirée har vært med i performancegruppen Orange Crush Club, konferansier på Homofestivalen i Bergen, og som Dessa van Lüderitz utfordret hun både glamour-typer, fetisjister, transseksuelle, lesbiske, s/m-ere, transvestitter og frigjorte heteroer til å feste på Club Venuz.

– Når du går i bresjen for dette, vil ikke det øke fordommene og forvirringen om ditt kjønn og legning ute blant folk? – Jeg kan uansett, selv om jeg av og til ønsker det, aldri bli Berit fra Fyllingsdalen. En helt vanlig jente som går og handler på Oasen sammen med venninnene sine. Jeg oppsøkte homsemiljøet fordi det er der, blant andre som skiller seg ut, at jeg føler meg mest akseptert. Blant bermen, sier Desiree Hafstad med et flir, litt ironisk. Hun har liten kontakt med de få andre i Norge som har skiftet kjønn. Désirées inntrykk er at reaksjonene de møter har gjort dem så bitre og mistroiske til omverdenen at mange isolerer seg.

Ondskapsfull hets har fått henne til å rømme byen to ganger. Sist gang hun flyttet tilbake til Bergen, bestemte Désirée seg for en annen strategi. – Jeg innså at det å omgås en person som har skiftet kjønn kan være vanskelig for mange, at jeg må komme dem i møte. Folk vet så lite. Derfor forteller Désirée åpent og saklig om bakgrunnen sin til dem som spør, både dem som nesten ikke tør lufte temaet – og dem som vil vite hvordan det er for henne å få orgasme. – Men da svarer jeg bare: Hvordan er det for deg? Noen tror visst ikke det finnes grenser for hva som er privat når det gjelder meg, sier Désirée. Hun har gått den private TV-skolen i Bergen, hadde en birolle i stykket SubUrbia på Den nationale Scene i fjor, og føler hun har fått mer respekt i byen etter at hun var primus motor for GP-sirkuset i vår. Drømmen hennes er å jobbe med fjernsyn. Når du leser dette har hun forlatt Bergen for tredje gang. Hun skal til London for å gå på det toårige studiet Stage management ved Academy of Live and Recorded Art. Désirée kommer nok tilbake til Norge, men neppe til Bergen. Byen blir for liten. – Så du rømmer denne gangen også? – Nei. Denne gangen er det ingen flukt.

Prisbelønnet sexolog bryter ned fordommer om SM

Hentet fra Skeive nyheter 15.4.97

Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough har latt seg intervjue om ulike seksuelle orienteringer av Levi Fragell i bladet til Human-Etisk Forbund i Norge. Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU.

Bullough påpeker i intervjuet at sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold: – Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.

Vi sakser fra “Fri Tanke”, bladet til Human-Etisk Forbund:

Humanister må ta ansvaret for den seksuelle revolusjon

Blant flere temaer, uttaler visepresidenten i humanistenes verdensforbund, Vern Bullough seg om sadomasochisme i intervju med Levi Fragell:

“Grenser
– Sadomasochisme?
– Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene også her” (liksom homoseksualitet).

“De fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv. Du vil ikke kunne plukke dem ut verken på gata eller på arbeidsplassen.

Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold.

– Det går en grense mot det inhumane, sier humanistlederen Vern Bullough, som føyer til at de fleste forgrunnsfigurer under den seksuelle revolusjon har vært humanister, selv om de ikke uttrykkelig har henvist til humanismen i sitt virke.”


I følge sexolog og historiker Vern Bullough (1928-2006), ble SM eller sadomasochisme verken betraktet som sykdom eller en synd før den tyskøsterrikske psykiateren Richard von Krafft-Ebing publiserte sin bok Psychopathia sexualis i 1886. Krafft-Ebing introduserte etterhvert begrepene Sadisme og Masochisme etter forfatterne Marquis de Sade og Leopold von Sacher-Masoch. (Bullough & Bullough 1977).

Blant mange priser, har Bullough mottatt Kinseyprisen for sitt banebrytende arbeid innen faget sexologi.

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Mistet barna på grunn av SM-diagnosen

Hilde lot seg presse av sin advokat til å gi fra seg omsorgsretten til sine barn fordi SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Eksmann avslørte hennes SM-liv:

Ved samlivsbrudd oppstår vanligvis både bitre følelser og sorg. Noen ganger er bitterheten så sterk at hevntanker, trakassering og ekstreme voldshandlinger er en følge. Med barn inne i bildet blir konsekvensene store. “Hilde” opplevde mange SM-eres mareritt: – bli presset til å oppgi omsorgsretten for sine barn.

– Jeg visste at han var såret da vi ble separart, men vi var liksom ikke uvenner. Vi skiftet på å bo i huset med barna, ble ikke enige om hvem som skulle ha daglig omsorg, hvem som skulle flytte ut. Jeg tror han regnet med at vi ville finne tilbake til hverandre. Men i stedet traff jeg en ny mann, en jeg attpåtil kunne leve ut mine SM-drømmer sammen med, forteller “Hilde”. I dag lever hun nesten 40 mil unna sine to døtre, men har gjenoppnådd kontakt med barna etter flere år uten. Hun er bitter, men mest på seg selv og advokaten som rådet henne i den vanskelige prosessen.

– Min eksmann fikk tak i brev og bilder fra en ferietur. Bildene viste meg og andre i SM-lek. Han ble selvsagt sint og provosert, skjønte nok først da at jeg aldri kom til å fortsette ekteskapet. Han tok med bildene til advokat, og ville kreve omsorgsretten for begge jentene.

Han visste at dommere ofte ennå gir en mor omsorg for såpass unge barn, men sa rett ut at disse bildene og bevisene på mitt “syke” sexliv ville gi ham det han trengte i retten.

I ettertid angrer jeg på at jeg lot meg presse. Alle sier at slikt ikke skal telle i en omsorgsrettsak, at jeg ikke hadde noe å skamme meg over, og så videre. Men jeg var for redd, og skamfull.

Min advokat, som jo faktisk skulle kjempet min sak, ble veldig ille berørt av bildene og brevene min eksmann la frem.

Han rådet meg til å forlike meg med barnefaren, gi ham omsorgsretten i alle fall for noen år. Advokaten mente at en rettssak ville bli for belastende for både meg og ungene, hvis mitt SM-liv ble brettet ut.

Han mente også at jeg lå tynt an rent juridisk, og fortalte meg at SM er definert som psykiatrisk sykdom i Norge.

Men du angrer?

– Ja, nå angrer jeg! Nå vet jeg at advokaten ikke gjorde jobben sin riktig. Han burde heller oppmuntret meg til å kjempe! Hvem vet, kanskje ville dommeren faktisk avvist at mitt sexliv hadde noe med mine evner som mor å gjøre, undrer “Heidi”.

Hvordan ble det for barna?

– Det var nesten noe av det verste. De fikk høre at jeg var en hore, faren viste dem også noen av bildene. De reagerte med avsky. De orket ikke prate om det med meg, de ble innesluttede og nervøse. Det var helt forferdelig å se dem lide. Selv om ting er mer normalisert nå, vet jeg at det er blitt en slags brist i nærheten mellom meg og dem. Jeg forstår dem på mange vis – ikke noe barn liker å bli informert om sine foreldres sexliv. Uansett.

“Heidi” vurderer å flytte tilbake til den lille byen på vestlandet, der barna fremdeles bor sammen med sin far. Hun vurderer også å ta kontakt med advokaten som rådet henne den gangen, og konfrontere ham med det hun opplevde som et svik.

– Hadde jeg vært medlem av SMil ennå, ville jeg kjempet for å opprette en slags juridisk rådgiving for medlemmer i slike situasjoner. Jeg mener også at det er veldig viktig å avdramatisere SM, gjøre det mindre “farlig” i folks øyne. Det var på grunn av samfunnets fordommer jeg ikke våget stå for mitt SM-liv. Med litt mer hjelp, oppmuntring og støtte kunne jeg og ungene mine kanskje hatt et helt annet liv.

Skummel sex i annerledeslandet

Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke sm, sier “Ivar” i SMil Norge som også omtaler den såkalte Spanner-saken i England.

Hentet fra studentavisa Under Dusken nr 6 1996

I religionens kjølvann har ånd blitt opphøyet og kropp nedvurdert. Særlig har seksualitet blitt stemplet som noe skittent. Dette har ført til at all vestlig ideologi/politikk bevisst eller ubevisst trekker på tankegods som bygger på angst for kroppslig utfoldelse og seksuell mangfoldighet. Likevel er det gryende glasnoststemning blant f.eks. homofile og sadomasochister (S/M).

Av Torolf E. Kroglund

Kropp og seksualitet har helt siden kristendommens inntog i den vestlige verden vært et ikke-tema. I dag liker vi å tro at vi er opplyste og åpne. Den nakne sannheten kan være speilet hvor vi får erfare vår naivitet. Den amerikanske litteratur- og kulturprofessoren Camille Paglia er en av de som får mye kjeft fordi hun prøver seg på å bryte ned det illusoriske sannhetsbildet til selvutnevnte intellektuelle og radikale feminister. Paglia ser i sin provoserende mursteinsbok «Sexual personae» på seksualitetens rolle i den vestlige kulturen.

Først med bibelens og kristendommens komme ble seksualiteten farliggjort og gjemt under ektefellenes sengeteppe. Sex skulle fra nå av være forbeholdt ekteskapet. Slik ble, i følge Paglia, den unaturlige motsetningen mellom fornuft og sex skapt. Camille Paglia er mest interessert i seksualiteten som den primitive urnaturen i mennesket. Hun hevder at seksualiteten er et behov vi som mennesker er underlagt, og at vi ikke kan styre den med fornuften. Altså at fornuften er underlagt kroppen, og ikke omvendt som de naive kristne og vår tids radikale feminister har hatt for vane å tro.

Videre hevder hun at vi ikke kommer videre i kulturen før vi kan godta kroppen vår og dens primitive behov. Vi må lære oss å leve med vår seksualitet, og det finnes ingen fasitsvar eller noen allmengyldig norm for den. Det er tross alt det mangfoldige og uforståelige som er interessant og spennende.

Spannersaken

Det klareste eksempelet på den vest-europeiske holdningen til seksuell åpenhet er den såkalte Spannersaken fra det postviktorianske England. I 1991 ble 15 homofile menn arrestert og fengslet i London. Grunnen var at de hadde utøvd S/M-sex med hverandre. Dette pinlige justismordet laget bølger langt ut i EU-systemet, men etterhvert ble saken dysset ned. I år vil den sannsynligvis likevel bli tatt opp i menneskerettighetsdomstolen i Strassbourg. De femten dømte har fremdeles i rullebladet sitt at de har utført «kriminelle perversiteter», hvilket jo er helt hårreisende da dette gjaldt voksne, samtykkende mennesker. Ved å kriminalisere S/M-sex får rettsvesenet et betydelig problem med å opprettholde loven. Spørsmålet blir da nemlig hvor grensen egentlig skal gå. Skal man bøtelegge et par som riser hverandre på rompa og får seksuell glede ut av det blir spørsmålet; hva skal man da gjøre med piercing, og par som liker å bindes fast når de elsker? Hvis dette skal være loven vil det jo faktisk bety at det å påføre kjæresten et sugemerke i elskovens hete er kriminellt og vil straffes med bøter. Det det hele koker ned til er at det ikke skal gå an å eksperimentere med sex, og at sex skal underordnes «fornuften».

Makthaverne har funnet ut at alt annet enn misjonærstillingen er farlig og skadelig for den mentale helsa. Det er for eksempel et stort propagandamaskineri som har blitt satt i gang for å vektlegge betydningen av safe sex i disse «AIDS-tider». Kan denne enorme overdimensjoneringen av «farlig sex» være et tegn på makthavernes ønske om å kontrollere vår seksualitet, våre liv?

SMil til verden…

Som andre forfulgte minoriteter har S/M-ere måttet søke seg innover i små grupper og foreninger for å minske følelsen av å være utenfor og for å kunne være seg selv. I Skandinavia eksisterer det tre foreninger for S/M-ere; i Sverige, Danmark og Norge fins det én hver. Foreningen i Danmark ble startet i 1979 i København. Foreningen ble kalt «SMil» for å uttrykke humoren og gleden ved det seksuelt frigjorte. Foreningen i Norge oppsto i 1988 som en avdeling av SMil i Danmark. De ble naturligvis kalt SMil-Norge. I 1992 ble imidlertid SMil-Norge en selvstendig organisasjon med blant annet et eget medlemsblad. De to foreningene og foreningen «Club sunrise» i Sverige har et godt samarbeid, og tar gjerne et par fester sammen. SMil-Norge har ca. 300 medlemmer i dag. «Ivar» er en av grunnleggerne av SMil i Norge. I dag er han styremedlem og leder for foreningens rådgivingsgruppe. Han forteller oss at det fremdeles er veldig mange fordommer mot S/M-ere.

– Vi anbefaler normalt ikke SM-interesserte å stå fram med dette. Det kan føre til problemer på arbeidsplass, problemer med naboer, den nærmeste vennekretsen og med den nærmeste familien. Og da er det vel ikke så mange holdepunkter vi mennesker har igjen i vår tilværelse. Så S/M er ikke bare lek, det er en god porsjon alvor med også. Situasjonen kan på mange måter sammenlignes med kampen som de homofile har gjennomført. Det var jo faktisk forbudt å utøve homofili helt fram til 1972, og de homofiles kamp er ikke forbi. Fordommene er fremdeles mange, ta for eksempel diskusjonen om homofile prester. Vi beundrer de homofiles mot i deres kamp. Det er ingen tvil om at det er mange av dem som har mistet jobben, fått sagt opp leiekontrakter eller hatt liknende opplevelser fordi de har hatt mot til å stå fram. I dag har vi en lov mot diskriminering på seksuelt grunnlag. Homofile slipper unna de mest iøyenfallende reaksjonene. Sadomasochisme er dog adskillig mer belastende. Særlig fordi S/M henger igjen som en gammel sykdomsdiagnose i psykiatrien. Vi håper dette blir fjernet innen kort tid. Det er en sovende diagnose i dag. Den er forresten fjernet både i Danmark og i USA. Men det er jo klart at det letteste når du møter på noe som er annerledes og uforståelig er å si «det er sykt!».

Vi forsøker å få bukt med disse fordommene ved å spre informasjon. Men prisen for å stå fram er det få av oss som er villig til å betale. Når dette er sagt så er det ikke noe problem å holde dette hemmelig for den enkelte. Det er jo ikke nødvendig å fortelle alle om sin seksualitet.

Hanky panky, please spank me

Hva er typisk S/M? Ivar forteller at bakgrunnen for det meste av SM-sex er det seksuelle rollespillet. Det er altså leken med roller og masker som står sterkest.

– Rollespill med tema dominans og undertrykkelse er typisk. Det være seg lærer/elev, herskap/tjener, befal/menig eller hersker /slave. Bondage og lettere ris på rompa (spanking) går ofte igjen. Klesfetisjisme er også en slager. Det bør vel nevnes at de færreste tenner på sterk smerte. Dette forbeholdes ofte et fantasi-stadie og ikke i virkeligheten. Det finnes dog noen herdede og erfarne S/M-ere som tenner på det også. Det sterkeste av S/M-leker kan være slikt som fistfucking (hele hånden inn i anus), eller bruk av smeltet stearin som helles over kjønnsorganene. Noen bruker også strøm 9V (bør ikke gjøres på hjertepasienter!). Men egentlig så utøves sterk S/M-sex for de fleste kun på fantasiplanet. S/M er en humoristisk lek med sterke følelser. Smerten skal ikke være sterkere enn at den glir over i lystfølelse. Kunsten er å begynne forsiktig og etterhvert som lystfølelsen stiger kan smerten økes noe og fremdeles føles som erotisk stimulans. Medisinsk/kjemisk utvikler kroppen noe som heter endorfiner. Disse gir lystfølelser og gjør deg istand til å tåle mer. Samtidig vil jo en masochist bli kåt og med den seksuelle opphisselsen øker også ønsket om sterkere saker. «Sado-parten» har alltid et innebygget ønske om å gi masochisten det denne vil ha. På denne måten er det paradoksalt nok masochisten som er den som egentlig bestemmer og setter grenser. Dessuten har man passord for å hindre misforståelser. Dette kan stoppe leken når som helst, kodeordet blir alltid respektert.

Mange har problemer med det de oppfatter som forholdet mellom vold og sex i S/M. Ivar blir oppgitt av en slik naivitet. – Spørsmålsstillingen er egentlig fullstendig urelevant, ettersom disse to tingene ikke har noe med hverandre å gjøre. Det finnes ingen elementer av vold i S/M. Det finnes aldri noen form for aggressivitet, ingen er sinte. Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke S/M på samme måte som man ikke har sex rett etter en opprivende krangel.

S/M skjer mellom mennesker som liker hverandre. Moten er for tiden veldig opptatt av S/M-effekter. Ivar har merket at flørting med S/M er «in».

– Vel, moten er jo morsom. Men når det kommer til stykket fører den vel til mange misforståelser. Det er slett ikke noe signal om SM-interesse dersom en ungdom går i skinnklær, har piercinger en masse steder og flørter med S/M-motiver. Det kan godt hende at vedkommende ikke vet hva S/M er. De fleste artister som bruker S/M-symbolikk har heller ingen S/M-interesse. Madonna med sin «Hanky panky, please spank me» er vel et unntak i så måte. Som en fleip har vi tenkt på å utnevne henne til æresmedlem i SMil-Norge og så invitere henne på vår internasjonale fest (vi har en slik hvert år). Men tenk om hun kom, da hadde vi fått sjokk. Men vi skulle nok ordnet den spankingen! Mer informasjon om SMil finner du her.

Pisk og håndjern som terapi

Denne artikkelen er sakset fra studenttidsskriftet Utropia i Tromsø nr 3 1996

Det er en helt vanlig torsdag ettermiddag på UiTø. Store auditorium på MH er halvfullt, halvmørkt og pyntet med levende lys. Foran tilhørerne står en mann i bar overkropp bøyd over en stol. Han har tatoveringer på armene, er påsatt håndjern og klyper på brystvortene. Bak ham står en jente og pisker ham på ryggen.

Av Rune Sævik

Men nei, det er nok ikke hjerteprofessoren som har kommet ut av skapet. Det er «skrå aften» på MH; Medisinerstudentenes seksualopplysning (MSO) og Norske Medisinerstudenters forening (NMF), arrangerer temakveld om S/M sex, kropp og kjærlighet. Foredragsholder er Hans Petter Stuberg, en 41 år gammel billedkunstner fra Oslo. Han doserer over temaer som: Hva er egentlig sado-machocisme (S/M), og hvordan utøver man slike lyster? Stuberg er en varm og helhjertet tilhenger av S/M sex, og prøver med sitt foredrag å avmystifisere og forklare fenomenet for blivende helsepersonell. Samleie er formering, altså natur, alt utover det er kultur og skiller oss fra dyrene, hevder dosenten. I tillegg til kjærtegn har mennesket mulighet til å oppleve seksuell beruselse på andre måter. S/M kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere! Hans Petter Stuberg er ivrig og hemningsløs i sitt språk og sin form, men det blir likevel ikke vulgært. Legespirene i salen finner tydeligvis det noe kontroversielle temaet spennende, og lattersalvene sitter løst.

S/M er kunst

Stuberg forklarer hva sado-machocisme faktisk er for noe: Det er egentlig ganske uskyldig. Jeg tror de fleste mennesker over 20 har tenkt tanken på å bli bundet, for så gi seg helt hen – det tror jeg er helt normalt. Det leder ofte inn på eksperimentering med «bondage», dvs. å binde partneren sin for å kunne ha total kontroll over situasjonen. Derfra kan man bruke fantasien: erte litt, klype og pirre – det er bare fantasien som setter grensene. Forøvrig er S/M ofte bare forspillet – det tradisjonelle samleiet er vanligvis med. Bondage skaper tillit, fordi man tvinges til å stole helt på sin partner. Sex blir mer enn bare samleie; man får lengre forspill, man snakker mer sammen og så videre. Det kan være ren yoga-meditasjon og kunst. Den som binder er kunstneren, og den bundne er kunsten.

Gutta er mer visuelle

Billedkunstneren Hans Petter Stuberg mener at S/M er visuelt vakkert, og kaster også inn noen argumenter i pornodebatten: – Vi gutta er mer visuelle enn jentene, som er mer fiksert på dialog og handlinger i forbindelse med sex. Gutta må komme mer på banen, og få aksept for at vi ikke nødvendigvis er sjåvinister – selv om vi ganske enkelt liker å se på kvinnen. Porno i kombinasjon med onani, er sunt for å holde seksualiteten vedlike, mener Stuberg, som bedyrer at han har et positivt kvinnesyn. Han ser opp til kvinnen, fordi hun er mer ettertenksom enn mannen, men understreker også viktigheten av at menn ikke undertrykker med porno.

S/M er kvinnefrigjørende

Bisarr sex er kvinnefrigjørende, postulerer Hans Petter Stuberg. Gjennom bondage får man mer dialog inn i sexlivet, og man må forholde seg til tanken. Vi må balansere på grensen; hvor langt kan vi egentlig gå, og fortsatt ha det godt med hverandre. Fordi det blir mer tanker, og mer dialog, liker mange jenter S/M. Det kan være en voldsom aha-opplevelse for kvinnen å få binde typen sin, for så å styre initiativet i sexlivet.

Fordommer for fall

Stuberg har lang erfaring fra S/M miljøet i Norge, og er med i utøvernes egen landsforening: SMIL. Tidligere ble S/M sett på som usunt avvik, men han har inntrykk av at aksepten i samfunnet øker. Skepsisen som råder, skyldes liten kjennskap og fordommer. Hans subjektive erfaringsgrunnlag tilsier at få i S/M-miljøet går over streken, og begår overgrep mot partneren sin. Dop er visstnok heller ikke svært utbredt. Forøvrig tror han bevisste S/Mere har minst like mye «vanlig sex» som alle andre. Utforskningen av S/M er en tosidig sak, som er fint for et forhold, tror han.

Mange spørrelystne

Høydepunktet i foredraget, sett fra salen, er nok når foreleseren demonstrerer redskaper og utførelse i praksis. Lettere sjokkerte, kan studentene rette ut bakoversveisen og stille spørsmål til slutt – og mange spør. Her er det mange myter som skal avkreftes og bekreftes: «Nja, pekestokken må man være forsiktig med, den kan nok bli et litt voldsomt redskap. Nei, jeg har enda til gode å få orgasme bare ved å være bundet, men det må jo være det ultimate.» Så er alle fornøyde, og foredraget er over. Hans Petter Stuberg har fått markedsført seg selv, sin kunst, sine meninger og sine lyster. Fremtidens helsepersonell har fått utvidet sin horisont, mistet noen fordommer, og kanskje til og med lært noe. Vi vandrer alle hjem til vårt privatliv, og minnes foreleserens sluttord: Sado-machocisme – da trenger man nesten ikke gå på teater – det er kroppen på sitt vakreste.