English Sexual politics

Folsom Europe 2004

September 4-5, 2004 in Berlin

(Sorry: All the photo links on this page is removed because of dead links)

Leathermen fighting hiv and aids

Gay leathermen fighting hiv and aids during the Folsom Europe street party in Berlin September 4, 2004.
(The flyer on the picture is manipulated to be possible to read)

Folsom Europe 2004
Inspired by the Folsom Street Fair in San Francisco during twenty years, Up your Alley/ Dore Alley (San Francisco) and Folsom Fair North (Toronto), Folsom Europe e.V. for the first time invited the gay and straight Leather/SM/Fetish community to celebrate it self during three days in Berlin, September 3-5, 2004. It was a big success as you can see from the picture galleries.

Folsom Europe were supported by the City of Berlin, the Berlin Police, the Industrial Chamber of Commerce and Industry in Berlin and the Berlin Tourism Office.

The Folsom Europe Street Fair have three goals: making stronger within the Leather-Fetish scene, steps in the open public to reduce pre-judgements, as well as the support of community associations and organizations in Europe, which support and care for HIV-Positive people and those with AIDS. All the money raised will be used for those projects.

For 2004 the kindergarten in the Fuggerstrasse and the AIDS emergency found in Poland will be helped. The kindergarten is a private initiative which looks after HIV infected and AIDS positive children.

At the Folsom Europe Street Fair the Leather/SM/Fetish scene steps in the open public to reduce pre-judgements. Folsom Europe also support several social projects, like care for hiv-positive people and those with aids. Among others, the Berlin Police and Deutsche AIDS-Hilfe e.V. had boots at the fair.

People of all colors

People of all colours attended the Folsom Europe street fair.

Anti Rasist: The 50 gay European leather/SM clubs ECMC (European Confederation of Motorcycle Clubs) in 1998 included an article in their Constitution against “Racist and Nazi attitudes, manifestations and actions, as well as membership in corresponding anti-democratic organizations”. Read more.

Love, joy and friendship

Joy, love, friendship, pride, identity, masters and slaves at the Folsom Europe street fair.

Revise F65 workshop

BDSM workshop. On Sunday Sept 5, Svein Skeid from the ReviseF65 committe held a workshop for BDSM activists from all over Germany about how to delete stigmatising SM and Fetish diagnoses.

Svein and Ole from ReviseF65

Svein and Ole from the ReviseF65 committee visited Folsom Europe and BDSM community in Germany to promote the international work to delete stigmatising SM and Fetish diagnoses from the ICD classification of diseases. In the middle: Raven from BVSM e.V. (Bundesvereinigung Sadomasochismus).

Folsom Europe showing diversity, pride, love and friendship.

All that leather…

All those open gay leathermen from worldwide steps in the open public to reduce pre-judgements during the Folsom Europe street fair.

Kinky proud rubbermen

Proud and kinky rubbermen was part of the diversity. All those kinky rubbermen in the streets of Folsom Europe in full day light.

SMart, BVSM and BDSM-Berlin

SMart Rhein-Ruhr e.V., BDSM-Berlin e.V. and BVSM e.V. (Bundesvereinigung Sadomasochismus) cooperates with the to remove stigmatising SM and Fetish diagnoses from the ICD classification published by the WHO – World Health Organisation.

Mr. Leathers

Picture right: International Mr. Leather 2003 John Pendal (UK), is official supporter of the ReviseF65 work to delete stigmatising SM and Fetish diagnoses.

Picture left: On page 2 you find pictures of (from left): Mr Florida Leather 2004 Fernan Royo, Mr Fetish Switzerland 2004 Thomas Schoch, Mr RubClub 2004 Frank Bug, German Mr Leather 2004 Philipp Tanzer and International Mr. Leather 2004 Jason Hendrix (US).


English Sexual politics

Europride Manchester 2003

Europride Manchester 15-25 August 2003

Photogallery 4 “Human rights”

RIGHT: One leatherman from SM Gays together with Eric and Ruth from ReviseF65 August 23rd in Manchester before the Europride parade.

BELOW: This newspaper paragraph in The Pink Paper put us in contact with Ian from Spanner Trust (picture left).

BELOW: Svein from ReviseF65 and Ian from Spanner Trust. Svein exhausted after being one hour delayed to the ReviseF65 workshop August 28th due to traffic jam after London biggest Powerloss ever (picture left). Read the introduction to the workshop HERE.

Gay and lesbian police officers parading during Manchester Saturday August 23rd 2003
Leathermen fighting hiv and aids. The Europride parade 2003.


EuroPride 2003, held for the first time in the UK, has been declared the best ever, despite attracting far fewer than the 1.2m who descended on Cologne in Germany last year.

Robert Kastl, President of EPOA, the founding organisation for EuroPride, was glowing about Manchester’s achievement. “This EuroPride has been fantastic, the best EuroPride so far. The Parade was the most colourful and artistic I have ever seen in Great Britain.”

More than 250,000 people attended the 10-day festival, visiting 150 separate events and raising £124,000 for HIV, lesbian and gay charities.

Visitors from all over Europe received a warm welcome with the Rainbow Flag flying from the top of the Town Hall (picture above), and the Greater Manchester Police distributing a very welcoming Europride Special magazine (picture left) all over the gay village during the Big Weekend.

– What a difference today from 15 years ago when I first came to Manchester and marched through the streets against Section 28, said Actor Sir Ian McKellen according to several gay newspapers.

EuroPride started on the 15th August but one of the highlights was when the world’s longest Rainbow Flag stretching a quarter of a mile in length and weighing more than half a tonne was carried in the Key 103 EuroPride Parade on Bank Holiday Saturday August 23rd.

Welcome to Europride in Hamburg 2004 and Europride in Oslo, Norway 17-27 June 2005.

English Sexual politics

The SM Pride 2003

The SM Pride 2003

Some of the pictures can be watched in a bigger version by clicking on them.

Svein Skeid from the ReviseF65 group, held a workshop focussing on the work to remove the Fetish and SM diagnoses, at Conway Hall, Betrand Russell Room, after the SM Pride March. The room was filled up with more than 25 listeners. An engaged audience and a successful workshop.

From Conway Hall after the march.

Bullwhipping at the SM Pride Pervefest. (Picture by the SM Pride organizers).

Rosie at Conway Hall at the SM Pride Pervefest. (Picture by the SM Pride organizers).

The SM Pride official website


he SM Pride official website

SM Pride was founded in the wake of the British Spanner case in 1992 – to promote BDSM as a valid sexuality and to campaign for BDSM legality and equality (see picture in the middle above). The SM Pride organizers invited people to join the march under “the colours (…) black and blue, the official colours of SM Pride”. As wievers have observed, this is not exactly the same flag as the international acknowlished “Leather Flag” designed by Tony de Blase in 1989 (picture right). The original Leather Pride Flag by author and publisher Tony de Blase (1942-2000), was first displayed on May 28, 1989 at the International Mr Leather contest in Chicago. The hand-sewn original now hangs in Chicago’s Leather Archive and Museum. Though the Leather Pride Flag emerged from the gay male leather/SM scene, the flag has got pansexual currency. Today it stands as a symbol for the leather/SM/Fetish community- people who are into leather, sadomasochism, bondage, domination, uniforms, rubber and other kind of sexual fetishes. Though it is obviously inspired by the lesbian and gay rainbow flag, de Blase (Fledermaus) has been famously reticent in giving an explanation of the design. ‘I did have definite reasons for creating the design and color scheme [but] I have never explained them to anyone else’, he says. I prefer that the individual look at the flag and interpret it for him/herself, reading into it whatever he/she most wants to see. One common interpretation of the design is that the red heart represents the love we feel; the white stripe represents purity or hope; the black stripe, for leather; and the blue stripe, denim (both materials commonly worn and fetishised in the leather and SM communities). The original Leather Pride Flag is composed of nine horizontal stripes of equal width. From the top and from the bottom, the stripes alternate black and royal blue. The central strip is white. In the upper left quadrant of the flag is a large heart.

Some of the pictures are possible to watch in a bigger version by clicking on them.

The rainbow flag:
Leathermen and women have always been a part of the gay and lesbian movement.


on his chest.

Who are “Les Miserables”?
Sure, we are playing a theater.
Click on the picture for a bigger version.

on his back.

Submitting to his domina.

The sound of the drummers is an important part of the total picture

As alwais,
Pony carts are popular in front of the march

A human horse

More ponies

Some of the pictures are possible to watch in a bigger version by clicking on them

A female pony

English Sexual politics

Workshop Manchester: How to remove SM and Fetish diagnoses

“How to remove SM and Fetish diagnoses”

Workshop Manchester
Sunday, August 24th at 1pm
Malmaison Hotel, Piccadilly (Gore St), (the mezzanine lounge)

Workshop Manchester (women only)
Sunday, August 24th at 2pm
The Lesbian and Gay Foundation, 15 Pritchard Street (off Charles Street)

Workshop London
Thursday, August 28th 7pm-9pm
Central Station, 37 Wharfdale Road, Kings Cross, (main bar)

You can also read the introduction to the workshop online at

  • The stigma attached to SM and Fetish diagnoses is used to justify violence, harassment and persecution because of people‘s SM-preference.
  • SM people lose their jobs and the custody of their children because their love and lifestyle is still considered as a disease.
  • Even law court verdicts acquit self-identified murderers and rapists because the victims are stigmatized as sick perverts.

Fetishism, transvestism and sadomasochism are still considered mental illnesses by The World Health Organization and most countries, despite the fact that US psychiatrists revised their DSM manual nine years ago, and Denmark, as the first European country, totally removed the SM diagnosis in 1995.

Join the ReviseF65 efforts to remove diagnoses from the International Classification of Diseases!

The ReviseF65 project is established with a mandate from the 1998 Convention of the Norwegian National Association for Lesbian and Gay Liberation (LLH). Our efforts is so far supported by the Norwegian Association of Gay and Lesbian Physicians, the Norwegian Society for Clinical Sexology, the 1999 European Conference of the International Lesbian and Gay Association (ILGA) and the 2000 General Assembly of the European Confederation of Motorcycle Clubs (ECMC).

The ReviseF65 group consists of Leather/SM/Fetish men and women representing organizations of Leather and SM gays, lesbians, bi- and heterosexuals, as well as professionals in sexology, psychology and psychiatry.

Join the mailing list: to be informed and have your voice heard, join the e-mail discussion group at

From Thursday 21st August to Monday 25th August, you can contact Svein Skeid and Eric Barstad at The Rembrandt Hotel, 33 Sackville Street, Manchester,, tel: 0161 236 1311.

From Tuesday 26st August to Sunday 31st August, you can contact us at Blades Hotel, 122 Belgrave Road, Victoria, London, tel 020 7976 5552.
founded in Norway – serving the world

English Sexual politics

How to remove SM and Fetish diagnoses

Introduction to workshops held at SM Pride August 2nd in London, August 24th in Manchester (one for women and one general) and August 28th in London 2003.

Founded in Norway –
Serving the world

About us and the ReviseF65 group

My name is Svein Skeid (picture right). I have been working in the field of SM human rights for two decades. I am Gay Person of the Year in Norway 2003, and have a special membership of Scandinavian Leather Men Oslo (SLM). Today, I represent the ReviseF65 group, whose aim is to remove SM and Fetish diagnoses from the the International Classification of Diseases (ICD) published by the World Health Organization (WHO).

Eric Barstad (picture below) is a female to unisexual leather/SM/rubber transgender person. Eric is the President of the lesbian/gay SM/Fetish group Smia-Oslo and a member of the ReviseF65 committee and SLM-Oslo).

We will talk about what our project group is all about: why it was established and which diagnoses are to be removed. We will also tell you about why these diagnoses need to be abolished and how to remove them.

SM Pride: I have traveled from Norway to this festival because I always have wanted to attend SM Pride and the SM Pride March which started in 1992, the year before the Spanner Verdict which made some SM play illegal in the UK.

Europride: We have traveled from Norway to Manchester, not only because of this year‘s Europride, but also because this is the very town where the Spanner Case startet in 1987. As you possibly know, the 1993 Spanner Verdict made some SM play illegal in the UK.

In the 1990’s members of our group campaigned and set about fund-raising to help the gay defendants in the Spanner Case (a total of £2000 was raised). We gained support of several dozen Norwegian political organizations, including women‘s rights groups and trade unions, not to mention the unanimous backing of the Lesbian and Gay movement.

Take a look at our Spanner website (unfortunately only in Norwegian).

In our view, the ReviseF65 work is a logical follow-up of the Spanner campaign. Even if the Spanner fight is not won yet and Spanner Trust still have a long way to go, the ReviseF65 group considers it necessary to start the long-term national and international project to get rid of discriminatory SM diagnoses. We understand that the Spanner Trust trustees are of the same opinion.

And as we shall see, there is similarities between the law and psychiatric diagnoses.

Even though the diagnoses of Fetishism, Transvestism and Sadomasochism are rarely applied, the stigma attached to them is used to justify various forms of harassment of these sexual minorities.

Fetishism, transvestism and sadomasochism are still considered mental illnesses by the World Health Organization (WHO) and most countries, despite the fact that US psychiatrists revised their DSM manual nine years ago and Denmark in 1995 was the first European country to totally remove the diagnosis of Sadomasochism.

The ReviseF65 project concerns both gays, straights and transgender people. Therefore the group consists of Leather/SM/Fetish men and women who represent organizations of Leather and SM gays, lesbians, bi- and heterosexuals, as well as professionals in sexology, psychology and psychiatry.

The name “F65” is a chapter in the International Classification of Diseases (ICD) describing the so called “Paraphilias”, earlier called “perversions”. It also contains other paraphilias. Obviously, we are only rallying for the SM and Fetish diagnoses that concern consenting adults.

Why do we want to abolish these diagnoses?

The Revise F65 project group is of the opinion that stigmatizing minorities by considering their sexual orientation as a psychiatric condition is as disrespectful as if you discriminate against people because of their race, ethnicity or religion.

The stigma attached to these diagnoses is used to justify harassment. The ReviseF65 group can document that people are losing their jobs, the custody of their children etc., because of their SM-love, lifestyle and self-expression.

Sadomasochists as prosecution witnesses face similar difficulties in credibility as heterosexual women. In law courts, murderers and rapists are acquitted despite confessing to their crime. The only reason why is that the victim is a masochist. Several courts have done this because of the diagnoses.

Because people are considered “sick” or “perverted”, the victim is placed beyond the protection of the law. This is some of the same “illiberal nonsense” as in the Spanner case. Because you are a “pervert” your consent place you beyond the protection of the British law.

Lack of legal security for SM-ers

Leitner v. State (1983) 631 So. 2d 278-9. The “sadomasochist” is often seen as having given up h/er rights to protection from violence or abuse. It is clear that homosexual men as prosecution witnesses face similar difficulties in credibility as heterosexual women. In August of 1993, an appellate court released a man convicted of murder because the murder victim had written a long sadomasochistic sexual fantasy in his journal and the trial court had refused this journal entry as evidence at trial. The fantasy is reproduced for the delight of the court in its entirety in the published case. The unspoken implication here is that a man who fantasizes about homosexual sadomasochism has somehow consented to a brutal murder: “The journal excerpt was essential to the appellant’s defense. It suggested Craven may have desired to be involved, and may have been involved in voluntary sadomasochist sex when he was killed. If he suffered from these desires, then he might have sought out an amenable partner”[20] who eventually killed him. (That wasn’t very “amenable” of the partner if you ask me). Again, the law has constituted the sadomasochist as an always-already willing victim, even to the point of death.[21] This opinion also highlights the idea of “voluntary sadomasochistic sex” as a “desire” that one “suffers from,” a common thread in much of this discourse. The official status of “perverse” desire is thus situated as a medical and psychiatric condition that places those “afflicted” beyond the protection of the law and unworthy of inclusion in “civilized” society.

The US National Coalition for Sexual Freedom and the Leather Leadership Conference documents that between one-third and one-half of the leather/SM population suffer discrimination, violence or persecution because of their sexual orientation and identity. As with other forms of assault, women are the chief sufferers, losing their jobs, or even their children, because of their SM love, lifestyle and self-expression.

In fact, staying in the closet doesn’t protect people – only one-third of those who suffered violence or discrimination reported that they are “out”. The other two-thirds were minding their own business and keeping their mouths shut when they were either harassed or discriminated against.

A lot of people fear loss of child custody, losing their job or the possibility of harming family relations because of their SM orientation.

A Norwegian example: 

In 1997, a 42–year-old woman in Eastern Norway let herself be pressured by her own lawyer to give up the custody of her two daughters after a divorce. The lawyer considered that the woman had a poor legal case because SM is defined as a psychiatric illness in Norway. This happened after her ex-husband got hold of the woman’s holiday photographs which showed her interest in SM – sado-masochism. He passed the photographs on to his lawyer. The children were also informed about the woman’s orientation. Today, the woman lives 250 English miles away from her children, but has partially regained contact with them after many years without contact.
Source: SMil-bladet, no. 2, 2002. The whole case is described in more detail at (unfortunately currently only in Norwegian). 

Once more we see the the law and the psychiatry walk hand in hand, as was the case concerning homosexuality in earlier days.

Possible strategies to remove the SM/fetish diagnoses

We have in recent years seen three strategies used to remove SM and Fetish diagnoses.

1) Political actions directed towards the government and the health administration. This was the strategy used when Denmark withdrew SM from their national list of psychiatric diagnoses in 1995. It was a political decision resulting from a single letter from a SM organization. Maybe the chairman of the SM group “The Black Society” had an “easy match”, because the Health Minister of that time – Yvonne Herløv Andersen – was a liberal lesbian lady. we also know that there has been a serious debate about sadomasochism in Denmark for decades.

2) The second strategy is coordinated action from kink-friendly mental health professionals towards the board that is responsible for decision-making concerning the diagnoses. This is what happened when the American Psychiatric Association, APA, considerably revised their Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders (DSM-IV) in 1994. SM and Fetishism is now considered to be a healthy form of sexual expression in the US, as long as it does not impair the daily functioning of the subject, according to the latest edition of DSM-IV.

According to DSM-IV, SM and Fetishism only becomes a diagnosable dysfunction when urges, fantasies or behaviors “cause clinically significant distress or impairment in social, occupational or other important areas of functioning.” In addition APA clearly indicate that “a paraphilia must be distinguished from the non-pathological use of sexual fantasies, behavior or objects as a stimulus for sexual excitement.”

3) In the ReviseF65 group we have discussed which strategy to choose for some time. My visit to Europride in Cologne last summer was a great help as it gave me the opportunity to discuss strategy with German SM activists.
You could say that we have chosen the slow and labour-demanding way: building up support from federations of mental health professionals. Last winter, we received important support from both the Norwegian Association of Gay and Lesbian Physicians and the Norwegian Society for Clinical Sexology. Next year, we hope to be able to receive support from the Organization of Psychiatrists in Norway. In this way, we will build a professional foundation for an initiative by the health authorities to remove the diagnoses.

On an international level, we have for several years tried to stimulate the building-up of a growing international activist and professional network that shares our goals.

The more countries that abolish their national SM and Fetish diagnoses, the bigger the possibility that the World Health Organization will follow suit.

We have also gained support from other organisations in Europe. So far we have got support from the International Lesbian and Gay Association (ILGA Europe), and the European Confederation of Motorcycle Clubs (ECMC).

This third “hard way” strategy is much like the one used by the lesbian and gay movement to get rid of homosexuality as a diagnosis (this was in fact in the same F65 chapter as the SM diagnosis is now).

Professional articles

The support we have obtained this far, is not least due to systematic professional work from the mental health specialists in the ReviseF65 committee. An article by psychologist Odd Reiersøl can be found at So far, this article has been translated by other webpages to German, Portuguese, Spanish, Italian and Russian, in addition to English and Norwegian. Another article, written by Reiersøl and I, will be published in a SM edition of the American publication “The Journal of Homosexuality”. A third article addressed to psychiatrists, written by our project psychiatrist Reidar Kjaer, will also soon be accessible to the public in a scientic magazine.

Last June, Kjaer was a speaker at a symposium on the SM/fetish diagnoses at the International Psychiatric Conference in Vienna, Austria, which was arranged by the World Psychiatric Association. A first step can be that the WHO will change the ICD diagnoses in a similar way that happened in the US in 1994 when DSM-IV was established.


In spite of several attempts, we have not been able to carry out research projects as yet. We wanted to find out whether SM/fetish people have a higher degree of psychopathology than the rest of the population. Unfortunately, the efforts were aborted, due to collaboration difficulties and lack of support from the educational and political institutions approached.

But no, evidence has so far showed that there is any more severe psychopathology to be found in the persons that can be labeled with any of these three diagnoses.

Results from a research project by Connolly et al 2003, among a group with bondage and sadomasochistic interests (BDSM) showed that “no evidence was found to support the notion that major disorders–including depression, anxiety, mania/bipolarity, and obsessive-compulsivity–are more prevalent among members of the BDSM community than among members of the general population. Indeed, if anything, our findings suggested that members of the BDSM community are less likely than others to present with major disorders.”

They also “found no support for the view that BDSM players present greater-than-average levels of psychological sadism or masochism. Clearly, then, earlier assumptions that severe psychopathology underlies all BDSM erotic play were not supported”.
Ref. (Connolly et al. in press)

How can we co-operate?

The purpose of this introduction has been to get individuals, SM groups and kink-friendly mental health professionals in the UK involved in the network-building efforts to reach the goal of getting the diagnoses repealed. We think that specific strategies should be determined at the local and national level, depending on the professional and political situation in your own country. The support and work of leather men and women, SM community-leaders and kinky organizations are crucial to reaching this goal. The initiative of individuals is always to be welcomed. Even more effective can be the formation of local and national working groups, which are able to approach the professionals in question.

Is there any possibility that UK activists can rally against this diagnoses even though some forms of SM is still illegal in the UK?

Is it possible that medical and judicial suppression of SM people are two aspects of the same case? That legal thinking to some extent is grounded on psychiatry, and that psychiatric thinking to some extent is grounded on the judicial situation?

Is it possible that the removal of SM diagnoses could make it easier to legalize SM in Great Britain?

Is it possible for British SM human rights activists to collaborate with the ReviseF65 group?

To be informed and have your voice heard – you can join our e-mail discussion group at

Svein Skeid

Norsk Sexual politics

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Kommentar av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

BRØDTEKST HER Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.


Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.


Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen.

English Norsk Seksualpolitikk Sexual politics

Intimsfæren truet

Hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Intimsfæren truet

Av Didrik Søderlind Kulturkanalen Morgenbladet 07.03.97

Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Et lynkurs: I 1990 fikk femten homoseksuelle menn fire og et halvt års fengsel for sadomasochistiske handlinger. Dommen ble senere nedsatt til to og et halvt år, siden ingen av de tiltalte ante at de hadde gjort noe ulovlig. Tre av de dømte appellerte til menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg. I forrige uke ga domstolene den engelske regjeringen rett på alle punkter. Alle handlingene var utført med fullt samtykke – det viktige skillet mellom S/M og seksuell vold – fra alle de involverte. Alle aktiviteter foregikk i private hjem. Alle var over den seksuelle lavalderen, som i England er to år høyere for homoseksuelle. Ingen penger skiftet hender. Ingen hadde anmeldt noen. Medisinske undersøkelser viste at ingen av de siktede var blitt skadet. Det var ingen ytre omstendigheter som gjorde akten rettsstridig.

Spanner-dommen handler om langt mer enn retten til å påføre sin egen kropp smerte, og om mer enn retten til å ha et seksualliv utenfor det alment aksepterte. Den berører såpass grunnleggende ting som råderett over egen kropp, hvorvidt voksne mennesker skal anses som myndige og ikke minst retten til privatliv.

Er det som foregår på ditt soverom et politianliggende? Hvis dominobrikkene begynner å falle, kan det bli riktig morsomt. Blir det forbudt å påføre kroppen sin smerte i nytelses hensikt, kan det i ytterste konsekvens bli forbudt å ta hull i ørene, hvis du “får noe ut av det”. Og hvordan skal politiet kunne finne ut dét?

England, landet der parlamentsmedlemmer blir funnet døde med appelsiner i munnen, har en lang tradisjon på denne typen tenkning. Særlig har homoseksuelle— fått føle jernhælen. Clause 28 tok ikke bare sikte på å stigmatisere homoseksuelle, men å utrydde homoseksualitet som begrep: Positive skildringer av homoseksualitet skulle renskes ut av skolebøker og kulturliv.

I Norge slutter nå Kvinnegruppa Ottar seg til samme tradisjon ved å ville forby S/M. Ottar er en marginal gruppe uten særlig innflytelse. Mer betenkelig er det derfor at Kvinnefronten nå følger opp. Riktignok i mer moderat form; kvinnefronten vil “ideologien”, hva nå dette måtte bety, til livs. Resonnementet er påfallende likt kirkens absurde skille mellom homofil legning og praksis. Å ville forby en seksualitet på denne måten plasserer Kvinnefronten i leir med konservative kirkelige krefter. Det er forsåvidt ikke noe nytt i dette; disse to fløyene har tidligere bevist at selv om de er “strange bedfellows”, kan de ha det riktig hyggelig under halmen. Menneskelig seksualitet er mangslungne saker. At det finnes mange som synes at alle skal være heteroseksuelle, er ikke noe nytt. Det er allikevel provoserende når trangsynte seiler under progressivt flagg. Politiet har andre ting å drive med enn å legge seg opp i voksne menneskers samtykkende seksualliv. For eksempel etterforske saker der mennesker har blitt utsatt for seksuelle handlinger mot sin vilje.



It is provoking when narrow-minded sail under the progressive flag”, Didrik Søderlind write about the Norwegian women group Kvinnefronten in Morgenbladet March 7, 1997.

The Spanner campain in Norway
From 1993 to 1997 Smia-Oslo campaigned and set about fund-raising (picture) in favour of the defendants in the British Spanner Case, which started in Manchester 1987. As part of an international campain, Smia gained support from several dozen Norwegian political organisations with many hundreds of thousands of members from both the political left and right, including women‘s rights groups and trade unions, not to mention the unanimous backing of the Lesbian and Gay movement. This was a broad mobilisation of people for important principles such as freedom from harassment and not being allowed to work in the public sector, the right to free expression and adult individuals’ right to take their own decisions regarding their bodies and sexuality.

About the Spanner process
A hundred years after the case against Oscar Wilde, England has been the only land in Europe to criminalise safe, sane and consenting SM-sex between equal gay partners. Heterosexual sadomasochists have been found not guilty for similar activities. In the European Commission of Human Rights, seven lands voted to free the Spanner gay men, while 11 wanted to convict them. Subsequently the court unanimously followed the majority vote in 1997. The tragedy here is that the Nordic lands would have counted in the balance of votes. If they had supported the Spanner defendants (picture), then the opposite outcome would have been achieved. The Norwegian representative didn’t even turn up to vote. In the English highest court of appeal (1993), the Spanner men were sentenced by three votes to one.

The Law Commission: SM is legal!
An official appointed British Law Commission in 1995 came to the conclusion that SM or sadomasochism, short of causing serious or permanently disabling injury, should be no crime between consenting adults. – Under the Law Commission’s new proposals, the Spanner men would never have been prosecuted, according to the director of the civil rights group Liberty, John Wadham (Pink Paper December 22, 1995).