Categories
Norsk Seksualpolitikk

Tøffeste jenta i klassen

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. I Karine Haaland tegneseriesatire “Larsons gale verden” får alle gjennomgå, inkludert minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

Av Morten Harper

Denne artikkelen er hentet fra Kulturkanalen Morgenbladet 13.3.1998

Satirikeren Karine Haalands kontroversielle stil har medført oppsigelse i Bergens Tidende og stripebeslag hos NRK. Nå oppsummeres seriene hennes i en egen utstilling.

– Jentehumoren er mye styggere enn du skulle tro. Når jenter er morsomme, snakker de nedsettende om menn – kjærester, ekskjærester og andre – det er en måte å overleve på. Det påstår serieskaperen Karine Haaland. Samtaler mellom jenter er kjennemerke ved hennes tegneserier. Haaland har – selv om hun debuterte som serieskaper for få år siden – fått plass for sine humorstriper blant internasjonale storheter i bladet Larsons gale verden. Gjennombruddet som serietegner fikk hun høsten 1995 med en fast stripe i Universitas. Året etter begynte hun å lage en ukentlig politisk kommenterende stripe i Bergens Tidende, og hun laget også politisk satire i tegneserieform for NRKs valgdekning på internett. Foruten seriene i Larsons gale verden, lager hun nå en serie for magasinet Det Nye.

 Haaland er blant de få kvinnelige serieskaperne i Norge, og er dessuten en av de mest kompromissløse satirikerne – uansett medium. Eksempler fra seriene hennes er nå samlet i en utstilling ved Tronsmos tegneseriegalleri i Oslo. Jentene i Haalands striper er livsglade, lystne og velformulerte. De snakker om den uromantiske, plumpe gutten på stevnemøtet, om mannen som gir så fine komplimenter og som viser seg å være nesten blind, eller det er jenta som vil bytte kontor fordi hun ikke holder ut å sitte og se på arbeiderne i bar overkropp på utsiden. Det er guttene/mennene som humoren rettes imot, men replikkene viser – mer eller mindre underforstått – også jentenes usikkerhet, forfengelighet og desperasjon.

Haalands serier preges av en urban mentalitet. Utenfor byen hersker tilsynelatende uforstand og fordommer. – Jeg tar utgangspunkt i den virkeligheten jeg kjenner. Den er urban, forklarer Haaland. Det som skildres i stripene er ikke så mye noe jeg har opplevd selv, men hendelser som jeg er blitt fortalt eller observert. Byfokuseringen kan skape uforutsette problemer. I en stripe – trykt i Larsons gale verden – bygde poenget på hvor vanskelig det er å spise Kebab. Da fikk bladet undrende leserbrev fra distriktene; ke – hvafornoe? Foruten smarte jenter kommer utfallene i Haalands striper fra biske gamle damer. Eldre folk er i seriene hennes uvanlig aggressive og kommer med rabiate uttalelser, det være seg vitsing om pacemakere eller utskjelling av en vennlig servitrise.

 – Alle figurene er sider av meg selv. Det er mye av meg selv også i den gamle røya. Det er utrolig mange gamle mennesker som er usympatiske. Mange tror de er søte, men de kan si hårreisende ting. Gamle mennesker har slik sett en særlig frihet, mener Haaland.

Idiotisering

Haalands satire er rettet mot fordommer og mot – det hun ser som – dumskap hos fremstående politikere. Det vanligste fortellergrepet i Haalands politiske striper er en intervjuer som konfronterer politikerne. Politikerne skildres som uintelligente, snarere enn karikering foretar hun en idiotisering. – Politikerne har seg selv å takke. De er inkonsekvente, de er fjernt fra den virkeligheten de griper inn i med sine beslutninger. Haaland har fått merke at det er grenser for hva politisk satire kan inneholde, også i Norge. Engasjementet for Bergens Tidende ble brått avsluttet etter at hun i en stripe la ordet «pakkis» i justisminister Gerd-Liv Vallas snakkeboble. Dette var for Haaland en måte å ta de svakes side på i Golan-saken. Dagen etter at serien sto på trykk fikk hun en ubegrunnet oppsigelse, etter ett år i avisen.

 Likeledes fikk hun problemer da hun for NRKs valgdekning på internett laget en stripe om et FrP-forslag om fellingstillatelse på muslimer som hadde revet i hjel flere sauer i Vegårdshei, et krast bilde på ubegrunnet fremmedfrykt. Stripen ble ikke bare redigert vekk, den ble også nektet tilbakelevert da Haaland ønsket å trykke den et annet sted. Hun avviser at serien er et politisk redskap:

 – Jeg står utenfor partipolitikken. Det er så liten forskjell mellom partiene når vi ser på innholdet deres.

Når det går galt

 – Jeg tar tak i hva det enn er jeg føler for. Jeg er ikke som statskirken, jeg har intet yrkesforbud for homofile, forklarer Haaland.

I hennes satire får alle gjennomgå, fra arrogante politikere á la Carl I. Hagen til minoritetsgrupper som homofile, innvandrere – og sadomasochister.

– Det er morsomt å ta utgangspunkt i SM-miljøet. Jeg liker å fremstille hvordan ting lett kan gå galt. SM må være stilig og flott for å fungere, dermed er fallhøyden stor og den humoristiske kontrasten blir desto sterkere når tings skjærer seg. Samtidig er de jo egentlig ute etter at noe skal gå galt, men ikke på den måten som det gjør i mine serier.

Forholdet mellom innfødte og innflyttede nordmenn er et sentralt tema i stripene. Haaland skildrer både innvandrermiljøet og et tradisjonelt norsk miljøs reaksjon på innvandrerne. Stripene viser meningsløsheten i fordommer og budskapet er klart antirasistisk, samtidig unngår Haaland å bli forutsigbar poli
tisk korrekt ved også å karikere minoritetene – som at de snakker gebrokkent – og å harselere med deres selvbilde. I en av sine sinteste striper viser Haaland noen nordmenn og innvandrere som hører på radioen, som forteller at øyenvitner ikke grep inn i en voldtekt fordi de trodde kvinnen var i familie med mennene. – Stripen ble til som en reaksjon på medias dekning av vold blant innvandrere. Tendensen var å fremstille det som om det å utøve vold mot familiemedlemmer var en del av muslimenes kultur.

Men selv den tøffeste jenta i klassen setter grenser for satiren: – Når jeg får en intuitiv følelse av at jeg er ondskapsfull mot noen som er svake, lager jeg ikke noen serie på det.

Når jeg tråkker på minoritetsgrupper, tar jeg for meg det jeg oppfatter som deres styrke.

Dessuten er harselasen med svake grupper ofte rettet mot de fordommene som majoriteten har mot dem.

Dessuten: Når jeg hetser en pakistaner er det ikke fordi han er pakistaner, men fordi han er en fyr som gjør teite ting. Utstillingen ved Tronsmos tegneseriegalleri vises frem til 29.april

Hentet fra Karine Haalands bok: “Våre venner menneskene” utgitt på Bladkompaniet AS 1999. Gjengitt med tillatelse fra Karine Haaland.