Categories
Norsk

Liv Nysted: Du var så vakker over meg

Liv Nysted: Du var så vakker over meg (Roman 1995, Samlaget)

Artikkelen er samlet av Skeive Nyheter 1998 og oppdatert 2003

Det kan se ut som om tittelen er det vakreste ved Liv Nysteds bok “Du var så vakker over meg”, som handler om Eva som tenner på SM, men som føler at rollespillet går for langt. I allfall dersom man skal tro de dårlige anmeldelsene i Aftenposten og Kulturkanalen Morgenbladet. Liv Nysted som fikk Nynorsk litteraturpris 1991 og Sigmund Skard prisen 1997, har også skrevet novellen “Sprekkene i taket” 1984 der homofili skal være tema.

– Eg har utforska ulike posisjonar, men etterkvart funne meg ei nisje der eg ønsker å skrive inn nye erfaringar i den nynorske romantradisjonen, som f eks sadomasochisme, anorexi, stupfyll, psykomotorisk behandling og andre “randfenomen”, skriver forfatteren selv på Samlaget sine nettsider.

Forlaget Samlaget kaller “Du var så vakker over meg” for “ei sanseleg skildring av eit sadomasochistisk forhold med innkrøkte, utydelege bindingar og forvirrande kjensler.” “Første tida synest Eva det er spennande, men ho veit snart ikkje om ho verkeleg ønskjer å bli fornedra og pint slik av den nye elskaren. Likevel må ho stadig oppsøkje han. Men korleis er så denne vakre, vene, kjære, forferdelege mannen, som forteljaren seier ho er ferdig med, men som ho likevel dediserer alle sidene i boka til, og var det ikkje slik at ho sjølv gav seg over til desse mørke og smertsame lystene?”

Aftenpostens Knut Ødegård skriver 26.10.95 at boka “handler om en kvinne og hennes opplevelser av voldelig seksualitet, den beskriver et såkalt sadomasochistisk forhold. Bokens kvinnelige jeg-person blir slått og pisket til blods, bundet og lenket, og gjøres avhengig av en mann som er besatt av perverterte krefter i sjelens og begjærets mørkeste kjellerdyp.” “Romanen har ingen retning og ingen annen reisning enn den erigering som påstås i teksten.”

Morgenbladets Tone Velldal skriver at “Sex og vold kan faktisk være kjedelig. Liv Nysteds siste roman tar for seg et sado-masochistisk forhold hvor den ene parten, Eva, ikke har noen tidligere erfaring med denne formen for begjær. Hun er tiltrukket av, og tenner på, mannen som ydmyker henne, men opplever etterhvert at rollespillet går for langt, at hun må trekke seg ut. Løsrivelsesprosessen er vanskelig, men nødvendig. Tematikken er interessant nok, kjedsomheten, eller snarere oppgittheten, melder seg likevel tidlig, personene virker todimensjonale og er ikke i stand til å engasjere leseren utover at de provoserer frem en og annen nedlatende latter. Romanen er skrevet i første person, det er Eva selv som foreller om forholdet til en mann som stadig tøyde grensene mellom ren fornedrelse og lyst, som tok fra henne selvkontrollen.” “Samtlige aktører fremstår som overfladiske, selvopptatte inkarnasjoner av alt som var galt med jappetiden, det er svært vanskelig å engasjere seg i disse menneskenes problemer, og føle med dem.”

 

Forfatteren Liv Nysted (f.1949) har fått Nynorsk litteraturpris og Sigmund Skard prisen.

Categories
Lærlesber - Leather dykes Norsk Seksualpolitikk

SM – en sexy diagnose (inkludert lærlesber 1998)

Blikk november 1998 ved Lillian Jensen

Artikkelen først publisert på internett av Skeive Nyheter november 1998

Den tyske forfatteren Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895) skrev boka Venus i pels, en roman om en mann som opplevde seksuell nytelse ved å underkaste seg en dominant kvinne. Han var den første som skrev om den gjensidige avtalen mellom masochisten og sadisten, som er en essensiell del av et sm-forhold. Leopold Ritter von Sacher-Masoch etternavn har i ettertid blitt knyttet til begrepet masochisme.

Begrepet sadisme skriver seg fra franskmannen Marquis de Sade (1740-1814), som skrev flere erotiske bøker hvor sadisme var et sentralt tema. Hans mest kjente bok er novellen Justine . De Sades bøker var forbudt i Frankrike helt til på 1970-tallet.

Den første som tok i bruk begrepene sadisme og masochisme var psykiateren Richard von Krafft-Ebing i det medisinske verket Psychopathia Sexualis som kom ut i 1886. I boka gir han uttrykk for at han har innsett at det er en forskjell på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av og voldelige overgrep han hadde hatt befatning med i sitt yrke.

Fortsatt diagnose

Til tross for at det er over hundre år siden Krafft-Ebing som den første beskriver sadomasochisme som en gjensidig sex-lek, er sm fortsatt en sykdomsdiagnose i Norge og i de aller fleste andre land. I Danmark ble sm fjernet fra diagnoselista i 1995, og USA fjernet i 1994 sykdomsdiagnosen i de tilfeller hvor utøvelsen av sadomasochisme ikke medfører psykiske, fysiske eller sosiale problemer.

Verkstedet Smia, som er en organisasjon for lesbiske, biseksuelle og homoseksuelle som tenner på sm og fetisjer, ser på fjerningen av sykdomsdiagnosen som en av sine aller viktigste oppgaver. Organisasjonens medlemmer opplever diagnosen som en umyndiggjøring av voksne mennesker som har gjensidig glede av sm-sex. Landsforeningen for lesbisk og homofil friggjøring vedtok i sitt arbeidsprogram i vår å prioritere arbeidet for å få fjernet sykdomsdiagnosen.

Egne lærlesbekvelder

Smia er per i dag den eneste organisasjonen som ivaretar rettighetene også til lesbiske og bifile kvinner som foretrekker sm-sex. I 1990 ble det gjort et forsøk på å starte opp en interessegruppe som kalte seg Lesber i lær. Forsøket strandet relativt fort på grunn av manglende interesse, men da Smia ble startet i 1995 meldte flere lesber seg inn i organisasjonen. I år arrangeres det for første gang egne kvinnekvelder i regi av Smia.

Ikke uvanlig

Det finnes ingen norske undersøkelser om lesber og sm, men undersøkelser fra utlandet kan tyde på at interessen for sm-sex er stor blant lesbiske kvinner. Det amerikanske homomagasinet Advocat gjennomførte i 1995 en omfattende spørreundersøkelse blant sine lesere. 8000 lesbiske kvinner svarte på detaljerte spørsmål omkring seksualitet. 25 prosent av kvinnene oppga at de i løpet av de siste fem årene hadde hatt sex hvor bondage og dominans/underkastelse var inkludert, syv prosent hadde hatt andre former for sm-sex. Selv om man må anta at de kvinnene som tar seg bryet med å svare på en slik undersøkelse er de som er mest interesserte i seksualitet, viser undersøkelsen at sadomasochisme i forskjellige varianter slett ikke er uvanlig blant lesber. Advocates undersøkelse viste også at det særlig var yngre lesber, under 30 år, som krydret sex-livet sitt med sm.

På tross av at undersøkelsen viser at interessen for sm-sex er relativt stor blant lesbiske kvinner er det få som åpent vedkjenner seg dette. Ifølge Smias leder finnes det bare fire-fem lesber i Norge som er åpne om sin sm-orientering overfor sine omgivelser.

Åpen tysk lærlesbe

Homobevegelsen har aldri vært bortskjemt med at kjente personer står fram som lesber og homser, og når det gjelder kvinner som foretrekker sm er situasjonen enda verre. I Norge har vi hittil ikke opplevd at offentlig kjente mennesker har kommet ut som sadomasochister. På europeisk plan er det bare det tyske forbundsdagsmedlemmet Christina Schenk som hittil har vedkjent seg sine sadomasochistiske preferanser. Det vakte oppsikt i Tyskland da Schenk i 1992 offentlig fortalte at hun foretrakk sm-sex. Schenk hadde noen år tidligere stått fram som lesbisk.

Det mest smertefulle…

Selve “guruen” blant sadomasochistiske lesber, og den som kanskje i sterkest grad har talt sm-lesbenes sak er den amerikanske forfatteren og feministen Pat Califia. Califia har siden hun kom ut som lesbisk sadist i 1983, i bøker og artikler i intense ordelag beskrevet det nære samspillet med sine masochistiske partnere. Califias bok Macho Sluts som kom ut i 1988, ble raskt en slags bibel for lesbiske sm-ere. I forordet til Macho Sluts skriver Califia at “det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist.”

Categories
Norsk

Anmeldelser av boka “Oslos Underliv” 1997

“Hemmelige” rom i Oslos uteliv

Cupido nr 8/1997

Lille Oslo i Annerledeslandet, hovedstaden i provinsielle lille Norge, har et særdeles mangfoldig og spektakulært uteliv og undergrunnsliv. Bak denne flora av mangfold skjuler det seg mye fetisjistisk seksualitet, mye androgyn pyntesjuke og store, ekshibisjonistiske behov for å vekke oppmerksomhet og nyte sin «avvikende» seksualitet. Fetisj- og klubbmiljøet er nå dokumentert i boka Oslos Underliv, hvor fotografen Anders Abel har tatt bildene og forfatterne Anya og Brage Bragli Alstadheim har stått for teksten. Boka viser en livsglede og en blomstrende variasjon i individuelle og kreative uttrykk.

Alt er tillatt, det gjelder bare å finne det miljøet du føler du hører hjemme i, eller rettere sagt, det gjelder å være så fleksibel og tilpasningsdyktig at du kan nyte forskjellige former for rollespill.

Lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller

For det er rollespill og livsglede det handler om. Mye av dette er en lek med seksuelle muligheter og seksuelle roller som er milevidt fra den seksuelle undertrykkelsen vi er vant til å høre om og som vi ofte tror holder dette landet i et jerngrep. Oslos Underliv antyder at folk i klubbmiljøet nyter livet, seg selv, sine muligheter og ikke minst sin seksualitet, uten angst for fordømmelse og uten angst for å vekke oppmerksomhet. Tvert i mot, det å vekke oppmerksomhet er i høyeste grad en del av poenget. Visst er det forskjell på folk! Vi vet jo at det finnes massevis med folk med avvikende seksualitet rundt omkring i dette landet som stadig vekk er ensomme, som frykter avsløring og som skammer seg over sin seksualitet? Men boka når vel neppe fram til dem! Her er det nemlig ikke alminnelige mennesker som portretteres, men de outrerte. De som tar på seg roller og dyrker sine fetisjer for nettopp å slippe unna det alminnelige. For de ensomme og de mer forsiktige avvikerne kan nok denne outrerte seksualiteten virke både skremmende og frastøtende. Men Klubb-Oslo vil svare: – Sin ensomhet og sin redsel må folk ta ansvar for selv. De er velkommen til å dele selskap med oss, men ansvaret for å våge seg ut i verden kan de bare ta selv. Gjør de det, lokker et spennende «underliv» i Oslo.

Abel, Alstadheim, Anya: Oslos Underliv, Grøndahl Dreyer, Oslo 1997. Stort format, 125 sider, tekst og foto.

Det underlige underlivet

Av Didrik Søderlind

Hentet fra Kulturkanalen | Morgenbladet 18.07.97

Anders Aabel, Brage Bragli Alstadheim, Anya: Oslos underliv

128 sider Grøndahl Dreyer

Tigerstaden: «…utviklingen i Oslo er eksplosiv. Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli,» forteller omslaget på Oslos underliv. Dermed er tonen satt. Oslos underliv tar sikte på dokumentere det som skjer utenfor allfarvei i Oslos uteliv, lukkede klubber og motebransje. Fokus er på det seksuelle, og da helst av det mildt sagt annerledes slaget.

I Oslos underliv bretter transvestitter, gummifetisjister, sadomasochister og folk med hang til isenkram festet til ansiktet ut sine skjulte liv. Boken er forfattet av Klassekampen-journalist Brage Bragli Alstadheim og Anya. Sistnevnte ser ut til å ha tatt den moderne trenden med å være på fornavn med alle til sin logiske konklusjon. Forfatterne spiller dog annenfiolin. Det bærende elementet i boken er Anders Aabels fotografier. Visualiteten avgjør Teksten blir litt underordnet, og det virker som om utvalget av miljøer som dekkes er bestemt ut fra hvor visuelle de er – det vil si hvor lett Aabel kan ta bilder av dem.

Fotograferingen må ha vært en takknemlig jobb, siden så mange av fotoobjektene i boka lever for (og i noen tilfeller av) å posere. Med dette sagt er utvalget så avgjort bredt: Fra de ovennevnte seksuelle avvikerne til glamorøse houseklubber og sortkledde Gothic-rockere. Det er åpenbart at forfatterne har hatt kontakter fra før av. Noe som egentlig ikke er så rart i en by som er så liten at alle med en eller annen merkelig interesse før eller senere vil støte på hverandre.

De innledende kapitlene i Oslos underliv tar for seg den delen av Oslos uteliv som ikke er eksplisitt seksuell, hvis man ser bort fra Gothic-bertenes forkjærlighet for BH-er med ekstra mye push-up. På det beste klarer Aables linse å fange inn den magien (i mangel av bedre ord) som oppstår når man trer ut av hverdagen og inn i natten. Nattelivet er på mange måter litt større enn livet utenfor. Fra designeren Baron von Bulldogs helsestudio-muskler, til silikonpuppene på stripperne – det skal være «larger than life.»

Stigmatiserte miljøer

Deretter begynner man på det mer uttrykt seksuelle; strippeklubber, sadomasochister, fetisjdyrkere. Man kan spørre hvorfor dette på død og liv skal skrives om. Kan ikke disse menneskene holde seg i skapet og på kammerset med gummimaskene og oksepiskene sine? Oslos Underliv har berettigelse som prosjekt fordi en rekke av disse miljøene fortjener et ansikt utad. Mange av dem er stigmatisert, og kan risikere problemer med samfunnet og loven.

En ting å ha i bakhodet ved lesning av Oslos Underliv er at det ikke mer enn 25 år siden homoseksualitet var kriminelt dette landet, og en reportasje fra disse miljøene må nok ha fortonet seg ganske spesielt. Det er verdt å merke seg at mange av de stigmaene som i sin tid heftet ved homsene i dag er arvet av flere av miljøene som skildres her. I et lite land som Norge er prisen for avvik ekstra høy. Mye av problemet ligger i at de «progressive» menneskene som skulle sikre takhøyden i samfunnet ofte kommer fra besteborgerlige bakgrunner. Det er ikke alltid like lett å vite hvor man har venner. Derfor kan angrepene komme fra uventet hold. Det er bare å minne om at Kvinnefronten nylig har tatt til orde for å kriminalisere sadomasochisme. For de av oss som er litt mer verdensvante enn Krf-ere og Kvinnefronten er det mye av det som skildres som forlengst har mistet sjokkverdien. For eksempel er piercing neppe særlig provoserende lenger, etter at lepperinger forlengst har blitt del av Hennes og Mauritz-motebildet. Det er vel snart bare Wenche Foss som ikke har ringer både her og der.

Ukritisk sans

Det bør også nevnes at en rekke av de trynene som dukker opp i Oslos Underliv er alt annet enn stigmatiserte. Flere av dem er endog så feterte at man kan lure på hvor lite som egentlig skal til for å bli kjendis i dette landet. Oslos underliv faller mellom to stoler. På den ene siden ønsker boken å drive folkeopplysning ved å presentere disse menneskene og miljøene deres. Samtidig brukes det tidvis sjargong man skal ha lest mange undergrunnsblader for å forstå. I tillegg er teksten såpass klønete skrevet at det kan være vanskelig å skjønne hva forfatterne mener.

En del andre momenter svekker også informasjonsverdien i boken. I en bok skrevet av to forfattere, hvor det ikke angis hvem som har skrevet hvert enkelt kapittel, er jeg-form uegnet. Hvem er det som er «jeg?» Bildene, bokens ryggrad, mangler også billedtekst. Skal man finne ut hvem som er hvem, må man kjenne fjesene deres fra før. Med andre ord nesten være med i miljøene selv. Og da er det jo ingen introduksjon.

Det kritiske perspektivet er også fraværende. Det må da være noe snusk her? Mennesker som lever på kanten av samfunnet eller i forkant av trender er ofte ekstra utsatt for tidens svøper: Hva med alt det dopet som flyter rundt i Oslo; det må da vel renne ned i underlivet? Kjønnssykdommer i partnerbytte-miljøer? Alt kan da ikke være fryd og gammen i Oslos underliv? Denne typen mangler gjør at Oslos underliv mislykkes i sine forsetter og står igjen som en rekke bilder av mennesker med en interessant overflate som leseren aldri kommer bak. Boken er allikevel interessant som fotobok, og burde nok være i stand til å selge bra på å pirre den folkelige nysgjerrighet.

Det glade underliv

Nils Johan Ringdal i Dagbladet 18.6.97

Aabel, Anders og Alstadheim, Brage Bragli: «Oslos underliv». Grøndahl Dreyer, 128 s. Kr 298

Gode bilder, men hjelpeløs tekst i ny reportasjebok om Oslos sexklubber.

Vest-Europas storbyer er fargerike, og kulturelt flerfoldige – ikke bare etnisk sett. Denne boka har til hensikt å beskrive 1990-årenes vestlige seksuelle subkulturer slik de utfolder seg i Oslo i 1997. Temaet er intellektuelt utfordrende og bør også kunne interessere mange qua tidssignal. Anders Aabel er en habil fotograf og nyter åpenbart tillit i de noe avvikende miljøer man her har forsøkt å beskrive. Den 128-siders boka må ha vært morsom å produsere: 82 fotografier er viet dragqueens, gummi- og lærfetisjister, strippersker og stylesurfende muskelmenn; nesten alle på helsider, ofte i farger, papiret er førsteklasses.

Skoleavis

Det uheldige er at fotografiene har blitt supplert med tekst – både forlag og fotograf taper mye på det. For teksten er en hybrid mellom reklamebrosjyre og skoleavis, en impresjonistisk blanding av sitater, namedropping og slang, uten grammatikk, pedagogikk eller fortelling. Brage Bragli Alstadheim og en diffust bestemt Anya er ansvarlige.

«Revolusjonen er under oppmarsj,» kan vi lese. Vi lærer at «gotisk musikk (er) selve grunnmuren til subkulturen». Vi får høre at «pyramiden», Mary Shelley og «film» samt religion, magi og VM i individualisme preger vår samtid; slikt kaller jeg kulturanalyse! Jeg skulle gjerne fått forklart hva transseksuelle tjueåringer, sadomasochistiske trettiåringer og teknointeresserte tenåringer har til felles utover det at de forekommer ved tretida om natta i vesteuropeiske storbyer anno 1997 – og villig stiller opp i Anders Aabels fotoatelier.

Denne teksten gir få svar til nysgjerrige: «Det finnes flere klubber, foreninger og happenings enn noen sinne. Og det later til at de er kommet for å bli.» Så sant, så sant. So what? Drillo Forlaget har underlig nok akseptert å la Tomm Berntzen og Egil «Drillo» Olsen figurere i teksten på et vis neppe én juridisk konsulent i Norge kan ha godkjent. Bokens informasjonsverdi vibrerer mellom forvirring og desinformasjon: «Riktignok eksisterte The Soda Club på boafronten og Colorful People for de lakk- og lærkledde, men de var ikke tilstrekkelig glamorøse, ei heller trashy nok for å tilfredsstille suget etter virkelig å «ta av».» Et konsept som heter «Neon» er skapt av Torun og Tom, men misforstått i media; en klubb ved navn «Grønn Mann» har aktive medlemmer fra tyve til åtti, flest homoseksuelle. Ja vel. Men kan virkelig en sexsubkulturell organisasjon ved navn FPE-NE ha vært i sammenhengende aktivitet i Oslo siden 1966? Neppe. Det er mange påstander i denne boka, få argumenter, ingen dokumentasjon ut over de i og for seg gode bildene fra 1996- 1997.