Categories
Arkiv 1997 - 2002 Norsk

Årsberetning for fetisj/sm/transvestittutvalget 2002

Se også “Om Utvalget” – bakgrunn, mandat og arbeid 1998-2002
 

Årsberetning for fetisj/sm/transvestittutvalget 2002

2002 har vært det hittil mest aktive og interessante året i utvalgets funksjonstid. Vår nyetablerte nettside på norsk, engelsk, tysk og portugisisk, samt besøk i inn og utland, har satt diagnoseproblematikk på dagsorden blant profesjonelle og aktivister verden over, og ført flere nye medlemmer til mailinglista. Ved årets slutt kan det se ut som om vi står foran et internasjonalt gjennombrudd i vårt arbeid. Både utvalgsmedlemmer og utenlandske deltagere på mailinglista vil i 2003 bidra på internasjonale fagkongresser med fetisj/sm-diagnoser som tema. Dette avspeiler seg også i en budsjettert økning i utvalgets utgifter fra vel kr 26.000,- i 2002 til kr 40.000,- i 2003.

[…] “There is something very exciting about connecting up with others who work towards the same goals across the world. Thank you for making this possible.”

Sincerely, Peggy
Psykolog Peggy J. Kleinplatz ved Universitetet i Ottawa, Canada.
Mail til utvalget 30. juli 2002.

Vinterens oppbygging av reviseF65.org med faglig dokumentasjon, relevant litteratur og undersøkelser, fra inn og utland, supplert med utvalgsmedlemmenes varierte bakgrunn og erfaring, har ført til nye viktige kontakter verden over, både via mail og reiser i inn og utland; Norge, Danmark, Storbritannia, Tyskland, Sveits, Østerrike, Spania, Nederland, Russland, Canada, Hong Kong – og ikke minst: USA og Brasil.

Nettkonseptet som ble etablert av Ole Johnsen og Stein Losnegård, er i løpet av året bygget opp av Svein og oversatt til engelsk av vår alltid hjelpsomme geistlige venn og til tysk av SLMs Stein Losnegård og BDSM-Berlins Kathrin Passig (bildet). Engelske tekster er oversatt til norsk av Stein F og Svein. Den brasilianske legen Beatriz Kotek, som også er medlem av vår mailingliste, har på eget initiativ oversatt sidene våre til portugisisk på sin utdanningsside www.desejosecreto.com.br.

Moderator Ole Johnsen har i løpet av året godkjent en netto tilvekst på 32 nye medlemmer på utvalget sin mailingliste, deriblant en rekke fagfolk verden rundt.

Utvalgmedlem og psykolog Odd Reiersøls banebrytende fagartikkel på revise-sidene (www.revisef65.org/reiersol1.html) har vært en inspirasjonskilde både nasjonalt og internasjonalt. Den er i løpet av året blitt oversatt til portugisisk og BDSM-Berlins Kathrin Passig har signalisert at hun kommer til å oversette den til tysk.

Diagnoseutvalget har avholdt fem møter i 2002. 14. mars, 30.mai, 29. august, 10. oktober og 28. november, med tildels intenst arbeid, mailkontakt flere ganger ukentlig, nasjonal og internasjonal møtevirksomhet, workshops, foredrag, deltagelse på kongresser, seminarer og festivaler mellom utvalgsmøtene. I tillegg har en nystartet samtalegruppe, eller “lære av hverandre-treff” avholdt to møter 2. oktober og 18. november 2002.

Mandatet fra LLH
Smias kontaktperson og leder i LLH-Oslo, Ole Håvard Lundvold gjorde en gedigen innsats under LLHs landsmøte i Trondheim i begynnelsen av mai, etter at Landsstyret støttet av avtroppende LLH-ledelse ønsket å fjerne fetisj/sm/transvestitt-utvalgets langsiktige prosjekt fra LLHs arbeidsprogram. Fôret med argumenter fra Svein, hjelp fra Ole Johnsen og støtte fra LLH-Trondheim, beholdt utvalget imidlertid sitt LLH-mandat som nå er stadfestet av fire påfølgende landsmøter (1996, 1998, 2000 og 2002).

I slutten av mai så Stein Losnegård seg nødt til å trekke seg fra utvalget, i det minste for en periode, på grunn av stort arbeidspress. Bent Hvale sa seg villig til å overta funksjonen som utvalgets sekretær. Høsten 2002 overtok Øyvind Aamodt (bilde fra Skeive Dager i Oslo 2002) som representant for SLM i utvalget. Det er fremmet forslag for SLMs generalforsamling i februar 2003 om vedtektsendring som pålegger foreningen å arbeide for gruppens menneskerettigheter i tråd med SLMs mangeårige internasjonale engasjement, samt forslag om å opprette en egen budsjettpost for dette og for utvalget som SLM har deltatt i siden 1998. (SLM støttet enstemmig utvalgets budsjett ved å bevilge 10.000 kroner på generalforsamlingen 15. februar 2003).

Köln
I sommer hadde Svein på vegne av utvalget – og for egne sparepenger – viktige strategisamtaler både nasjonalt og internasjonalt. Under Europride i Köln fikk utvalget i samarbeid med lokale krefter – en flott markering, både i den store paraden med en million tilskuere, parolen ble sitert i Köln største avis, samt intervju og dybdeartikler i temanummer av bladet til den største SM-organisasjonen i området – SMart-Rhein-Ruhr (http://www.smart-rhein-ruhr.de/index.html?02_smart_aktuell/vereinsinfo_neu/2002_04_aug_sep/body.html~Hauptteil). Ikke minst hadde den mer seksualpolitiske “utbrytergruppen” BDSM-Netzwerk e.V. mye å bidra med. Tyskerne v/SMart-redaktør Uli har allerede kvittert for besøket ved å avlegge Oslo en overraskende gjenvisitt i september. Ved siden av Svein, hilste han på Smias Eric Bartad og SMils Kelly Andreassen, som begge sitter i diagnoseutvalget. Resultatet ble nok en reportasje i SMart-info, denne gang en helside: “Ein wiedersehen in Oslo” med bilder fra lokalene i Grønlandsleiret.

Den norske, engelske og tyskspråklige presentasjonen av utvalget i forbindelse med Köln-reisen – underskrevet av samtlige utvalgsmedlemmer – ble sammen med utvalgets nye nettsider, presentert av SLMs Stein Losnegård på lærhomseklubbenes Top of Europe (ToE)-møte i Helsingfors i juni. Det er uvisst om dette er blitt fulgt videre opp.

Litteratur-oversikt
Både før og etter Köln-reisen har utvalget hatt kontakt med BDSM-Berlins leder Kathrin Passig som i august skrev innlegg om diagnosene i SMart-info og som på tampen av året har tilført reviseF65-sidene en biografisk litteraturoversikt som utvalget lenge har manglet – én liste med diagnoserelatert litteratur, og én liste med anbefalt generell fetisj og sm-litteratur (www.revisef65.org/bibliography1.html).

Grimstad
Bilde av Elsa Almås, Svein Skeid og Esben Esther Pirelli Benestad.

Sommerens Nytelsesfestival i Grimstad ble også en flott anledning til inspirerende strategisamtaler med leger, sexologer og psykologer – blant annet Åshild Skogerbø, Elsa Almås, Esben Esther Pirelli Benestad og Haakon Aars. Svein Skeid og SMil-Norges Kelly Andreassen holdt begge stand på Nytelsesfestivalens “Erotikktorg”, der vi hver for oss representerte Smia og SMil, og sammen representerte utvalget. I en uformell idédugnad klekket vi ut mottoet: “Sikker, sunn og samtykkende” som en brukbar oversettelse av “Safe, sane and consensual”, som har vært et internasjonalt anerkjent etisk SM-prinsipp gjennom 15 år.

Etter invitasjon fra Åshild Skogerbø, har Bent skrevet en presentasjon av diagnoseutvalget arbeid tiltenkt Sexologiforeningens bulletin. Når web-sidene er oppe, vil Åshild og Odd forsøke å dra igang en debatt som etter planen skal munne ut i et diagnose-seminar i Sexologiforeningens regi. Dette forventes i neste omgang å legge grunnlaget for en faglig støtte-uttalelse fra Norsk forening for klinisk sexologi til utvalgets arbeid.

Bilder og ord
Et viktig resultat av sommerens reiser er også hundrevis av egenproduserte bilder som høyner kvaliteten på revise-sidene og illustrerer grunnleggende SM-prinsipper om kjærlighet, glede, likeverd, respekt, humor og gjensidighet. Bildereportasjer fra Europride i Köln og Nytelsesfestivalen i Grimstad ligger på http://www.smia-oslo.no, inkludert bilder fra Skeive Dager i Oslo, der utvalget/Smia også var representert med paroler. Liksom de fleste andre tiltak i 2002, er også nødvendig utstyr til dette arbeidet finansiert med private midler.

Kelly Andreassen (bilde fra Grimstad 2002, Esben Esther Pirelli Benestad til venstre) ga også på utvalgets mailingliste i sommer sitt bidrag på engelsk til spørsmålet om diskriminering av SM-ere i Norge. Det viser seg dessverre at opptil flere SM-ledere, talspersoner og andre som har valgt å stå åpent fram, enten har blitt truet med å miste jobben, eller faktisk har blitt sparket på grunn av sin SM-legning. Vi har i løpet av året også fått dokumentert SM-ere som mister omsorgen for barn i Norge.

Strategiendring
Sommerens erfaringer førte til en delvis endring av utvalgets strategi, hvilket avspeiles i den nye engelske teksten på www.revisef65.org/amsterdam1.html. Vi ser det på nåværende tidspunkt som lite hensiktsmessig å be enkeltstående sexologer, psykologer og psykiatere om å henvende seg direkte til WHOs “Collaboration-sentre” med sin støtte, uten at fagforeningene står bak. Vi har derfor i teksten skissert flere mulige strategier, avhengig av lokale forhold i hvert enkelt land. Som eksempler på mulige strategier, har vi nevnt endringen i Danmark i 1995 som skjedde via et politisk vedtak, endringen i USA i 1994 som skjedde via et nettverk av kinky-positive fagfolk innen psykisk helsevern, samt strategien i Norge, som ved siden av å koordinere det internasjonale arbeidet, søker å få støtte fra sexologi, psykolog og psykiaterforeninger, samt Homofile legers forening, for å legge et profesjonelt fundament for fremtidige politiske beslutninger.

Kontakt med USA
I slutten av juli fikk utvalgets mailingliste to prominente medlemmer etter at Svein hadde postet “Köln-presentasjonen” av utvalget på mailingslista til BDSM-HumanRights@yahoogroups.com. Psykolog og Dr Peggy Kleinplatz ved Universitetet i Ottawa, Kanada, og legen og sexologen Charles Moser som blant annet har skrevet en rekke faglige sm-bøker, arbeider med fullstendig å fjerne fetisj-diagnosene fra den viktige amerikanske diagnosemanualen DSM. De arbeider også med å utgi et SM temanummer av det amerikanske tidsskriftet “The Journal of Homosexuality”. Odd og Svein har levert et bidrag, som vi etter diverse revisjoner håper å få antatt. Kontakten over Atlanteren er i skrivende stund intens, med daglige mailer mellom Ottawa, San Fransisco, New York, Oslo og Berlin.

Både Peggy Kleinplatz, Charles Moser, spanske Manuel og danske Pia Klit Larholm har på mailinglista etterlyst materiale og beskrivelser om diskriminering av SM-ere. Det er uvisst om disse har fått noe svar på sine spørsmål.

På utvalgsmøtet i slutten av august var nettsosiolog Anette Knutsen spesielt innbudt for å presentere et mulig diagnose-relatert forskningsprosjekt. Dette er så vidt vites foreløpig ikke fulgt opp.

Møte med LLH sentralt
Etter invitasjon fra LLHs nye Arbeidsutvalg og administrasjonen ble det avholdt et viktig møte med utvalget 7. september. Det ble bestemt at LLH AU skal ha én fast representant på utvalgets møter (Petter Møller) slik praksisen var fra starten i 1998. LLH var også innstilt på å oppfylle vedtakene på fire påfølgende landsmøter i LLH ved å dekke utvalgets utgifter. Et budsjett for 2003 er satt opp med forslag til fordeling av utgiftene mellom de deltagende organisasjonene. Det var også enighet om at utvalget fortløpende blir informert om kommende landsstyremøter, slik at rapport om utvalgsarbeidet kan leveres i god tid. LLHs arbeidsutvalg og administrasjon var også innstilt på mer eksplisitt å inkludere lær, sm og transepersoner som en positiv og verdifull del av organisasjonens mangfold i den nye plattformen som er på trappene, slik tilfellet er i vårt naboland Sverige. Det ble også fra utvalgets side nevnt at vårt banebrytende diagnosearbeid ikke er representert med ett eneste forskningsprosjekt fra LLHs sin side. Og utvalgets nettsider, som en periode var lenket opp fra LLHs sentrale sider, er nå dessverre fjernet igjen.

Utvalget v/Svein skrev rapport til det nye landsstyremøtet i LLH 11-13. oktober 2002, inkludert en del bakgrunnsinformasjon ettersom de fleste delegatene var nye og ikke kunne forventes å kjenne så mye til utvalgets tidligere arbeid.

I november deltok Eric Barstad (bildet) på den internasjonale SM-lesbe-kongressen WALP i Amsterdam. 148 deltagere fra et dusin land hørte hennes orientering om fetisj/sm-utvalget. Dessuten holdt hun en mini-workshop og knyttet viktige internasjonale kontakter. LLH støttet reisen med kr 1000,-, Smia med 1500 kroner.

Ved siden av uvissheten om Odd og Sveins artikkel blir antatt i “The Journal of Homosexuality”, har vi på slutten av året også levd med en intens spenning om hvorvidt psykiater og utvalgsmedlem Reidar får holde et symposium på en internasjonal diagnosekongress i juni. I skrivende stund ser det ut til kaballeggerne i Wien har bestemt seg for å holde på Reidars innlegg. Men ting kan endre seg; det er mange som skal ha plass til sine innlegg og det er også mange ulike oppfatninger innen WPA.

På tampen av året kunne vi på mailinglista lese den hyggelige melding at den brasilianske psykolog og sexolog Maria Cristina Martins og den franskbrasilianske professor og psykolog Dr. Paulo Roberto Ceccarelli har utført diagnosekritisk forskning som vil bli lagt fram på den 16. verdenskongressen i Sexologi i Havana på Cuba i mars 2003.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

ILGA vil fjerne sm-diagnoser

Hentet fra Skeive nyheter 9.11.1999

Av Svein Skeid

Europakonferansen til den internasjonale lesbe- og homseorganisasjonen ILGA i Pisa 20.-24. oktober 1999, vedtok å støtte LLHs arbeid med å fjerne fetisjisme og sm som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. Det ble også avholdt en egen workshop som blant annet diskuterte hvordan friske mennesker faktisk kan bli syke av å bli stemplet som syke.

– Diskusjonen på workshopen viste at de frammøtte i store trekk var enige med det norske diagnose-utvalget både når det gjelder hva som bør endres i diagnoselisten og når det gjelder strategi, sier den norske delegaten Ole Johnsen til Skeive nyheter.

Ved siden av å støtte det norske arbeidet med å bygge opp et europeisk nettverk mot umyndiggjørende fetisj-diagnoser, pålegges ILGA-Europas styre å hjelpe nettverket, blant annet ved å gjøre det mulig å sende ut informasjon til medlemsorganisasjonene gjennom nyhetsbrevet Euroletter. – Ved konferansen i Bucuresti i oktober 2000 vil det være mulig å knytte prosjektet tettere til ILGA-Europas styre, sier Ole Johnsen. ILGA-vedtaket innebærer at det norske nettverket skal rapportere tilbake til neste års europa-konferanse. Ole Johnsen var delegat for LLH-Bergen og talsperson for sm/fetisj-utvalget på ILGAs europakonferanse. Ole Johnsen var leder av tidligere HBB, Homofil Bevegelse i Bergen.

I tillegg til de formelle vedtakene, knyttet Ole Johnsen verdifulle kontakter i forhold til det videre nettverkskapende arbeidet – blant annet med italienske, tyske og nederlandske ressurspersoner ved siden av et medlem av den franske gruppen som tilsvarer den norske Åpen Kirkegruppe. Vedkommende ble valgt inn i ILGA Europas styre, og Ole mener hun vil bli en god støttespiller i det videre arbeidet. Dessuten ble aktivister fra hele Europa gjort oppmerksomme på problemet, og flere vil høre om det, hvilket Ole Johnsen anser som en god start.

Konferansen ble et viktig skritt i retning av å bygge opp et europeisk nettverk for å arbeide for at fetisjisme og sm blir fjernet som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. – Det er skadelig å bli lurt til å tro at man er syk, og prinsipielt nedverdigende, sa Ole Johnsen i månedsavisa Blikks novemberutgave. Ole Johnsen tror imidlertid det er lang vei å gå før diagnosene kan bli fjernet, noe som begrunnes med den manglende interesse entusiasme fra fagmiljøet i denne saken.

I 1995 fjernet Danmark, som det første og fortsatt eneste landet i Europa, fetisjisme og sm som mentale diagnoser. I USA skjedde det en endring av de såkalte parafiliene i 1994. Da bestemte den amerikanske psykiaterforeningen å endre diagnosene slik at den bare gjelder når den seksuelle adferden, sexbehovene eller fantasiene fører til psykiske og sosiale problemer. Dette oppfatter amerikanske lærhomoer som et stort fremskritt og inspirasjonskilde for det store flertallet som praktiserer ansvarlig, samtykkende og likestilt sm-sex. Dette skjer over 20 år etter den amerikanske avdiagnostiseringen av homoseksualitet.

Den internasjonale homoorganisasjonen ILGA støttet i sin tid også de dømte lærhomsene i den engelske Spanner-saken. Ole ønsker nå å fremme et forslag for LLHs neste landsstyremøte som sanksjonerer det europeiske nettverket og LLHs rolle i det. Dette anser han som en naturlig oppfølging av vedtakene på to påfølgende LLH-landsmøter – i 1996 og 1998, som vedtok å arbeide for å fjerne sykdomsdiagnostiseringen av lær- og sm-homoer. I 1998 ble det vedtatt å sette ned et bredt sammensatt utvalg bestående fetisj, sm, transe-personer ved siden av fagpersoner på området. Vedtaket i Pisa er et resultat av utvalgets arbeid.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Mangfold gir styrke – innlegg på LLHs landsstyremøte 1999

Mangfold gir styrke - innlegg på LLHs landsstyremøte 1999 

Innlegg av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

 

Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.

Utvalg

Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.

Informasjon

Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen

Categories
Norsk Sexual politics

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Mangfold gir styrke, LLHs arbeidsprogram

Kommentar av Svein Skeid, Skeive nyheter 17.10.1999

BRØDTEKST HER Innledning om neste periodes arbeidsprogram ved Landstyremøtet i LLH 15.-17. oktober 1999

Jeg har kalt denne innledningen “Mangfold gir styrke”, hvilket er en mindre omskrivning av tittelen på LLHs egen konferanse om lesbiske og homofile i arbeidslivet – et av de hovedsatningsområder på foreningens arbeidsprogram som trygt kan betegnes som en suksess så langt.

Jeg er forespurt av LLHs organisasjonssekretær Ina Toften om å innlede til diskusjon om neste periodes arbeidsprogram på LLHs landsstyremøte 15.-17. oktober 1999. Ina mente jeg kunne ha noen tanker rundt hva LLH bør jobbe med utifra erfaringene fra valgkomitéens arbeid i fjor, samt at jeg sitter med erfaring fra lokalt hold i Elverumsgruppa i LLH Hedmark. I tillegg vil jeg også nevne erfaringene med å produsere internettavisa Skeive nyheter det siste året, som er i regi av Elverumsgruppa i LLH Hedmark. Jeg har også erfaring fra arbeid i fetisj/sm-utvalget som er et av de ti utvalgene som LLHs landsmøte nedsatte i mai 1998.

Da jeg fikk møteinnkallingen var det også anført en problemstilling om at LLHs landsmøte vedtar svært omfangsrike arbeidsprogram som det ikke er mulig å gjennomføre for en liten organisasjon som LLH. “Hvorfor blir det slik, og er det eventuelt med på å demotivere AU-medlemmer?”, heter det i innkallingen til punkt 13 om arbeidsprogrammet inn i neste årtusen.

På debattmøter, i ledere og kronikker i Blikk det siste året er det anført at landsforeningen nærmest må skjære inn til beinet og kun engasjere seg i saker som det såkalt “store flertallet” interesserer seg for. Det er i siste nummer av månedsavisa Blikk også ytret at foreningen sentralt bør løsrive seg mer fra lokallagene og nærmest fungere som en ad hoc gruppe på aksjonistisk nivå.

Jeg ser tre farer ved en slik nedbygging av organisasjonen:

1) Det geografiske mangfoldet representert ved lagene som er hele ryggraden i LLH og og foreningens grunnfjell.

2) For det andre organisasjonens identitetsmessige og ytringsmessige mangfold som er grunnlaget for at folk skal gidde å engasjere seg utover det som er en egen snevre virkelighet. (Jfr Siri Kvalheims Blikkronikk “Ok å være annerledes?” i aprilnummeret av Blikk 1999).

  1. For det tredje at en slik innsnevring vil kunne hindre foreningen i å se fremover og ta nye utfordringer på sparket. Det er nettopp viktig for LLH å ligge foran utviklingen i forhold til nye problemstillinger, for ikke å bli tatt på senga og bli en “avdanket” femtiåring slik Blikks Lillian Jensen uttrykker det i siste nummer av Blikk.

Overnevnte punkter er selvfølgelig også viktig for at homoOla og lesbeKari skal føle at LLH er der tingene skjer, følger med i utviklingen og betyr noe for nettopp deg og meg.

Etterhvert vil jeg også komme med noen tanker om hvordan det kan være mulig å få skinnfellen til å strekke til begrensede ressurser med organisasjonens grunnfjell og ryggrad i behold. Jeg vil da prøve å være ressursorientert i forhold til å bygge videre på forhold som faktisk fungerer, istedet for ensidig problemorientert svartmaling.

Først må jeg si litt kort om strukturen i, forhistorien til, og den nåværende situasjon for LLHs arbeidsprogram:

Programmet bygger på foreningens formålsparagraf og prinsipprogram som er vedtatt av landsmøtet som foreningens øverste organ mellom landsstyremøtene.

Arbeidsprogrammet, som har bygget seg gradvis opp gjennom flere landsmøteperioder, består for tiden av fire prioriterte hovedsaker; Arbeidsliv, Adopsjon, Informasjon og Kristne trossamfunn. Dessuten finner vi Helsepolitiske saker, Andre politiske saker, samt saker vedrørende selve Organisasjonen- totalt ialt femten (15) punkter.

Flere av de sakene på arbeidsprogrammet som etterhvert har tatt av og som det idag jobbes aktivt med, er arbeidsområder som har ligget inne i programmet kanskje to til tre tidligere perioder, før de virkelig ble satt ut i livet. Det gjelder blant annet Arbeidslivet som har stått på arbeidsprogrammet de tre siste periodene, og det gjelder Fetisj/sm-utvalget som har stått på programmet de to siste periodene.

Jeg har forstått det slik at av hovedsakene ved siden av Arbeidsliv, har både Adopsjon og Kirkene fungert rimelig bra, selv om kontakten med Åpen kirkegruppe og utvalgene kan variere noe. Ikke minst har det jo på dette området skjedd mye også i regi av og i samarbeid med andre instanser og ressurspersoner, noe som jeg vil komme tilbake til under stikkordet samarbeid.

Det punktet som vel i størst grad er blitt skadelidende under LLHs ressurskrise, er den prioriterte hovedsaken intern og ekstern informasjon, som er så viktig både for profilering/synliggjøring, aksept og medlemsverving.

En bit som har fungert over all forventning, er området ungdom. Flere av oss hadde en hard kamp på siste landsmøte for å få denne gruppen på dagsorden. Faresignalene fra utlandet og fra LLHs egen utredning “Vite for å forstå” var ikke til å ta feil av. NOVA-undersøkelsen kom etter landsmøtet og bekreftet våre verste spådommer. Ungdom er etter min mening et punkt som må mye tydeligere inn i flere av arbeidsprogrammets poster, blant annet Informasjon og Helsepolitiske saker. Vi ser det i Norge med ungdomgruppa Villskudd. Vi ser det i utlandet i ulike fetisj- og sm-foreninger. Dersom ungdommen ikke blir tatt på alvor, så danner de sine egne foreninger og nettverk – ikke minst på internett og portaler med pratekanaler for å komme i kontakt med likesinnede. Dette har den flotte ungdomskonferansen i Bergen tatt på alvor og det skal LLH ha all ære av både sentralt og lokalt.

Hiv/aids står på arbeidsprogrammet og blir vel godt ivaretatt av Helseutvalget. Fjerning av fetisj og sm-diagnoser er godt i gang, og vil bli et langvarig arbeid som vi håper vi kan få ryggdekning og støtte fra helt til topps i den internasjonale lesbe- og homse-organisasjonen ILGA. Rusmidler har stått på arbeidsprogrammet i en årrekke og problemet er også grundig påpekt i NOVA-rapporten uten at det har skjedd så mye mer. Det samme gjelder vel maktutredningen, urbefolkning og etniske minoriteter, samt minoritetsgruppe-problematikken.

På områder der det ikke er ressurspersoner til å følge opp, bør kanskje lokallag, undergrupper og eventuelt eksterne ressurs- eller interessegrupper kunne pålegges et ansvar eller brukes som samarbeidspartnere for oppfølging og igangsetting, slik det skjer i forhold til en rekke andre punkter på arbeidsprogrammet.

Et åpenbart positivt trekk fra tidligere program”komiteers” side, er å satse mer på ulike Utvalg med selvstendig ansvar på hvert sitt område – som ifølge arbeidsprogrammet tildeles mandat, men kan også ta egne initiativ. Gruppene skal jevnlig rapportere tilbake til Landsstyret for å sikre samarbeide/samordning.

Utvalg

Det lykksalige i den ressurskrisen vi nå igjen opplever, er at flere av de nedsatte utvalgene fortsetter å jobbe og fortsetter å rapporterer tilbake til LLH sentralt, også etter at kontaktpersonen i arbeidsutvalget har trukket seg eller søkt permisjon. Dette sier meg at Utvalg er tingen å satse på kanskje på flere områder enn idag. Utvalg med konkret mandat og rapporteringsplikt kan sikre den takhøyden som organisasjonen er avhengig av for å være troverdig som interesseorganisasjon.

Heldigvis for organisasjonen ser organisasjonsutvalget til å fungere. Det skal foreslå effektivisering mellom de ulike ledd i foreningen, samt om det er mulig å skjære ned på utgifter. Desto mer tragisk er det at Økonomiutvalget med den viktige funksjon å øke inntekter til en slunken kasse, overhodet ikke er kommet i gang med arbeidet, visstnok på grunn av uklart mandat fra Landsstyret!?

Geografisk mangfold

Jeg nevnte innledningsvis lokallagene som organisasjonens ryggrad og grunnfjell. Blikk gjør i oktoberutgaven et poeng ut av at LLH nå snart har nok med å administrere sin egen eksistens. Med ujevne mellomrom kan en oppleve utsagn som at LLH har overlevd seg selv. Det er snart bare noen 17-åringer i Trangvik som fremdeles trenger LLH, og de møter heller ikke opp sosiale treff i lokallagets regi. Jeg vil da replisere at lokallagenes eksistens kan innebære forskjellen på liv og død for slike 17-åringer i komme-ut-fasen. 17-åringen i vårt lokalmiljø tok livet av allerede før han rakk å ta kontakt med LLH. Dette skjedde i Hamar mens skittkastingen raste som verst etter gjeninnsettelsen av Siri Sunde. Etter hva jeg forstår vil organisasjonsutvalget foreslå å styrke båndene mellom lagene og det sentrale ledd. Det tror jeg mange ser fram til. De fylkeskommunale ressurs-sentrene som kom inn i arbeidsprogrammet som forslag fra Hedmark lag i 1998, var nettopp et forsøk på å styrke lokalmiljøene og tilføre organisasjonen sårt tiltrengte økonomiske midler. Kravet ligger for tiden på familie- og barneminister Svarstad Hauglands bord og der ligger det nok trygt så lenge hennes statsrådstid varer.

Identitets- og ytringsmessig mangfold

Men ikke bare det geografiske mangfoldet må ivaretas. Medlemsundersøkelsen fra 1996, viser at et overveldende flertall av medlemmer og tillitsvalgte tar avstand fra diskriminering i egne rekker. Det identitets- og ytringsmessige/interesse- og preferansemessige mangfoldet beskrives i landsmøtevedtaket fra 1998 som en ressurs for organisasjonen, hvilket også er i tråd med prinsipprogrammet. Homobevegelsen består av en rekke undergrupper, fag- og interessegrupper i og utenfor LLH-systemet – homofile som heterofile – grupper som enkeltpersoner i politikk, kultur og arbeidsliv – som per idag er – og i enda større grad i fremtiden kan være verdifulle ressurser og samarbeidspartnere for å sette ut i livet det arbeidsprogrammet som vi sammen har vedtatt og som vi alle ønsker å se realisert. Jeg nevner igjen fetisjutvalget som et eksempel på samarbeid på tvers av seksuell orientering for å sette arbeidsprogrammet ut i livet.

SAMARBEID – Mangfold gir styrke

Vi behøver ikke se lenger enn over kjølen for å oppdage at mangfold gir styrke både menneskelig, kunnskapsmessig og økonomisk. RFSL eller Riksförbundet för sexuellt likaber”ttigande, har et prinsipp- og arbeidsprogram som våger å sette ord på det konkrete mangfoldet, menneskelig, kulturelt og sosialt. 5. desember i fjor arrangerte den svenske homobevegelsen sin andre konferanse i rekken med hele 33 ulike organisasjoner i hele regnbuens variasjon i og utenfor RFSL. Tenk deg alle LLHs undergrupper og lokallag sammen med eksterne ressurser samlet under ett tak om felles saker én gang i året, der felles strategi planlegges og arbeidsoppgaver fordeles. Det er ikke mer enn et par år siden at man seriøst drøftet å legge ned hele Forumet FHLA i Arbeiderpartiet. I dag er det drivkraften i mye av det som skjer i homoNorge. Men de har alle gått sine barnesko i DNF og LLH. Jeg snakker altså om de politiske organisasjones nettverk, om de uavhengige studentgruppene, de skeive journalistene, kultur, idrett, SLM, transene, Helseutvalget, ÅK, Ungdomsgruppa Villskudd og homomedia Blikk og Løvetann ved siden av viktige ressurspersoner på samme brett. Kanskje en utopi i dette nisselandet (!?) – men hvilken herlig utopi!

Hva med å søke råd og ekspertise overfor de svenske erfaringer. Selv om svenskene også klager over dårlig økonomi, har bare homoombudet der borte et budsjett på tre millioner svenske kroner. Bare internett-tjenesten til RFSL har tre ansatte og foreningen overveiet for en tid tilbake å bli notert på børsen i Stockholm.

Informasjon

Samtidig har LLH et markedsføringsproblem. Aldri har homobevegelsen hatt større suksess enn idag. Aldri har vi hatt større sympati i befolkningen, til tross for alle LLHs problemer. Allikevel er det slik i folks bevissthet at når noe går bra i LLH er det aldri LLHs fortjeneste. Når det går dårlig er det alltid LLHs feil.

Og her er jeg tilbake til mitt tredje poeng fra innledningen:

I stedet for å snevre oss inn, må vi hele tiden ta høyde for utviklingen og ligge foran den også i arbeidsprogrammets hovedsak om intern og ekstern INFORMASJON. LLH har jobbet med internett-prosjektet sitt nå i over to år. Enda har de ikke klart å oppdatere sine egne lokallag på nett. Faktisk ligger hele ti lokallag på nett med egne web-sider nå fra Kristiansand i sør til Finnmark i nord. Behovet er etter min mening overmodent for et Informasjonsutvalg i arbeidsprogrammet på vårens landsmøte.

Som en test var jeg inne på samtlige lokallags gjestesider og sammenlignet resultatet med eksterne pratelinjer som irc og det lesbiske Roterommet. Resultatet var nedslående for LLH. Landsforeningen bør befinne seg der folk er, dersom vi vil ha flere medlemmer. Unge folk vil finne likesinnede venner, kjærester, sex, trygghet, spenning og nyheter om hva som skjer. Kan LLH hjelpe dem med det?

Lag en skikkelig internettportal med søketjeneste, nyheter og pratelinjer. Der folk befinner seg, er det også muligheter for annonseinntekter. Hvorfor ikke benytte eksterne krefter til å produsere dette, eller noen av ungdommene fra Bergenskonferansen som har fått irc og chat inn med “morsmelka”. Som mange har påpekt er internett også et effektivt kommunikasjonsmiddel både til lagene og til medlemmene som kan spare store ressurser. Jeg abbonnerer gratis på RFSLs mail-tjeneste. Der er du så og si daglig oppdatert på nytt fra inn og utland. Hvor er LLH?

Utfordringene i neste årtusens arbeidsprogram roper på større tilbud og variasjon, ikke struping av innsatsen. Jeg har som eksempler nevnt satsing på ungdom, distrikter, datateknologi, bedre internt og eksternt samarbeid. Andre utfordringer for et arbeidsprogram som skal ligge forut for sin tid kan være genteknologi og sorteringssamfunnet. Og hva med ytringsfrihetskommisjonens innstilling. Berører den oss?

Å sette sterkere og svakere grupper opp mot hverandre kan vi ihvertfall overlate til Carl I. og dess like. Det er ikke tomt prat men realiteter at minoritetene i minoritetene ikke bare i storsamfunnet – men også innen homobevegelsen er viktige ressurser. Mangfold gir styrke såvel i Lærerlaget, LO og YS, som i Landsforeningen for lesbiske og homofil frigjøring. Arbeidsbyrden i et overarbeidet arbeidsutvalg – som gjør en kjempeinnsats med begrensede ressurser – må aldri brukes som brekkstang for å kneble det geografiske eller ytringsmessige mangfoldet i organisasjonen.

Categories
Fagartikler Norsk

Ok å være annerledes?

Av Siri E. Kvalheim

Homobevegelsens historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem, skriver skriver Siri E. Kvalheim i denne kronikken som er gjengitt i april-utgaven av månedsavisa Blikk. Hun mener LLH må må påvirke den moralske debatten om minoritetsproblematikk, ikke minst i lys av genteknologiens skremmende muligheter. Kvalheim er tidligere leder i Oslo-laget av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring.

Vi gjør oppmerksom på at Siris orginalmanus er brukt som utgangspunkt for denne artikkelen, ikke Blikks noe kortere versjon.

Homobevegelsen trenger en grundig og bevisstgjørende debatt på hva selvaksept innebærer – både for vår egen del og fordi vi som minoritet må være med å prege hvilke menneskesyn vårt samfunn skal ha i fremtiden. Debatten er viktigere enn noen gang, særlig ut fra genteknologiens skremmende muligheter. Ønsker vi å normalisere homofili, graver vi vår egen grav. Å alminneliggjøre annerledeshet er det motsatte, og den eneste vei til et bedre samfunn for alle annerledesheter og minoriteter.

Med “annerledes” tenker jeg på minoritetsgrupper slik Ole.F. Einarsen definerer dem i Blikks februarnummer. Utifra sosial status og makt, med egen kultur og historie og hvor enkeltpersonene generelt sett identifiserer seg med gruppen som helhet (f.eks. svarte, samer, døve, homofile). Hvem som oppleves annerledes, avhenger av hvor man er og hvilken kultur som råder – til dels også kulturens menneskesyn. Toril Araldsen (Blikk nr 11/98) kan like det eller ikke: majoriteten i Norge er heterofil, minoriteten homofil!

Normalitetsbegrepet kommer fra ordet norm, og settes av flertallet/majoriteten ut fra hva som er normalt for dem – hva de synes er rett, riktig og dermed verdifullt. Motsatt er minoritetene unormal, feil, galt og mindreverdig.

I vårt samfunn er man normal dersom man er hvit, heterofil, hører og ser – og ikke har andre lyter. Begreper forenkler virkeligheten og beskriver fenomener, osv. Dette er ok. Utfordringen er å endre holdningene til en del av begrepene, holdninger som springer ut fra kunnskapsløshet mer enn menneskesyn. Se på endringene overfor homofile de siste 20 årene.

Å tro at holdningene endres bare man fjerner båsene, er naivt. Det er som å si at døve får bedre hørsel av å kalle seg tunghørte eller audionull! Jeg vil påstå at homoer må akseptere seg selv som annerledes for å få en fullgod livskvalitet. Ellers vil livet være en kamp for å bli så normal som mulig, en kamp man alltid vil tape. Å akseptere seg selv som “annerledes”, er slett ikke “passivt å godta” slik Tor Levin Hofgaard fremstiller det i februarutgaven av Blikk. Tvert imot krever det både stor aktivitet og bevissthet fra den det gjelder.

Skal holdninger endres, må vi se på hvordan samfunnet verdsetter mennesker, og arbeide derfra. Å benytte begreper som normalt og unormalt, er greit nok fordi det bare gir noen opplysninger om folk. Det som ikke er greit, er at menneskers egenverdi blir mål opp mot normalen. Altså jo mer normal du er eller ser ut, jo mer tror en selv og andre at du er verdt. Derfor går vi ofte via bifili før vi tør si homo, fordi bifili er litt mer normalt enn homofili Man tror man er litt mer normal og litt mer verdt enn en homo.

Ofte opplever man å falle mellom to stoler. Man ikke hører helt hjemme verken her eller der. Døve ser det samme: Tunghørte tror de er litt mer normale enn døve, lyver på seg litt ekstra hørsel og tror de blir enda mer normal – litt mer verdt. Resultat: de hører ikke hva hørende sier og forstår ikke hva døve sier (kan ikke tegnspråk). Makthierarkiet er klart, og eksemplene er mange.

Verst er det når homomiljøet bruker graderingen internt. Ser du til forveksling hetero ut og føler deg litt bedre enn de andre – vil man ofte ikke settes i samme “bås”. Man er litt mer normal, litt mer verdifull enn alle skrullene, butschene og sm-erne. Jo viktigere det er for deg å se “hetero” ut, jo større grunn til å stoppe opp. Det er helt ok å se “hetero” ut, å ha heterovenner eller ikke å like alle i miljøet. Men motivasjonen og begrunnelsen er viktig. Hvis det er fordi du føler deg litt bedre, litt mer verdifull, litt mer normal – da bør du ta deg noen runder i tankeboksen!

Menneskeverdet kommer verken fra klærne, boligen, paljettene, barna eller via heterovennene våre. Menneskeverdet kommer innenfra! Utfordringen er å få fram dette. Og der er litt av en jobb – det ser vi i vårt eget miljø.

Vår historie tilsier at skal vi skape en bedre verden, må vi akseptere annerledeshetene og arbeide for å alminneliggjøre dem. Er du homo – så er du faktisk annerledes ! Det er vel greit det? Vi vet at for heterofile så er vi annerledes – uansett hvor “normale” vi ser ut.

Som homoer burde vi vite mye om aksept. Vi har en kunnskap som heterofile aldri vil kunne tilegne seg – vårt møte med verden er annerledes. Dette gjør noe med oss – enten vi innrømmer det eller ikke. Vi føler det og lærer noe av det – på godt og vondt. Det er en grunn til at vi er forsiktige med å si det, eller ta med kjæresten på firmafester. Kyss og kjærtegn venter til vi er hjemme. Vi er redde for å bli stemplet som mindreverdige. Det er her kampen for holdningsendring ligger.

Det er faktisk naturlig at verden har annerledesheter. Slik er den sannsynligvis skapt for at vi skal lære av hverandres erfaringer og opplevelser av og i verden. Hva skal vi ellers lære av? Annerledeshetenes kunnskap er faktisk viktig for å drive verden videre.
Genteknologien er i full utvikling. Spørsmålet er: Skal vi akseptere eller eliminere annerledeshet? Hvem skal bestemme hvor grensene går? Skal dette alvorlige spørsmålet overlates til medisinerne? Skal vi være med å styre debatten? Genteknologi har mange positive sider, men den har også mange etiske sider hvor avgjørelsene og grensene blir svært alvorlige for fremtiden. Mongoloide er en utdøende rase – eliminert av ny teknologi via fostervannsprøver, aborter og vanskelige avveininger for foreldre. Noen påstår at homo-genet er funnet! Hvor mange foreldre ville juble over nyheten? Hvem skal få leve/bli eliminert – utfra hvilket grunnlag? Kanskje de finner ut at det er et skrullegen, et butschgen, et sm-gen og et gen som viser at “denne homoen ser nesten hetero ut”. Hva vil de “mer verdifulle homsene og lesbene” si til det? Hvor er solidariteten deres? Hvis elimineringen av mennesker som er annerledes gjennomføres, er det på bakgrunn av et nazistisk menneskesyn fordekt i barmhjertighet. Det vil neppe ta lang tid før man finner andre annerledesheter.

Dette fører ikke verden videre i en positiv retning. Tyskland og England revurderer nå trygdelovene i lys av genteknologi. Føder du et barn med lyter av noe slag, må du selv betale all behandling. Ingenting med oss å gjøre? Vær ikke sikker. Minoritetspolitikken kan som Einarsen sier, ikke løsrives fra homopolitikken fordi det er det samme menneskesyn som ligger bak.

Homobevegelsen har i alle år kjempet for retten til at homser og lesber skal kunne være seg selv. Ikke for at vi skal normaliseres og bli lik heterofile, men for å få de samme plikter, rettigheter og likeverd som dem. Det betyr ikke at man må skille seg ut, men at vi skal akseptere hverandre slik vi er! Homomiljøet består av ulikheter og rariteter – og takk for det! Men selv homoer diskriminerer hverandre – og det er ille! LLHs oppgave er å ivareta alle ulikhetenes interesser. Alle er vi en del av gruppa og blir rammet av det samme forkvaklete synes på annerledeshet. Verdsetting av mennesker hvor “normalen” er målestokk skjer pga av uvitenhet og egne behov for å være bedre – mer normal – enn andre.

Derfor Helen Vogt; LLH er ikke “vinglete og ufokusert” og sakene ikke tilfeldig valgt. Også i 1981 sa man “de store sakene er over”, men det har da skjedd noe siden den gang også! Generalforsamlingene vedtar sakene utfra generelle/spesielle behov – avhengig av hva som er aktuelt. Tror noen at antall medlemmer vil øke drastisk hvis LLH arbeider ut fra et “fundament av felles interesser som alle er enige om”? Det blir en organisasjon uten engasjement og debatt, fordi mangfoldet krever at vi lærer av hverandre, åpner øynene og ørene for andres ønsker/behov som kanskje er helt annerledes enn våre egne. Det kalles solidaritet. Personlig ønsker jeg verken å inngå partnerskap, adoptere barn, bli sm-er eller prest. Uten solidaritet kan jeg således altså melde meg ut idag. Det er helhetssynet som teller – der alle er en del av helheten.

LLH må være radikal og provosere fram debatter som heterofile ikke tør ta. La oss være viktige aktører i samfunnsdebatter om annerledeshet og minoritetsproblematikk, og gjerne utvide vårt engasjement i slike saker. Å si at “alle er vi jo forskjellige fra hverandre”, er å pulverisere reelle forskjeller. Da neglisjerer man viktige deler av virkeligheten og erfaringer fra våre liv. Våre gode, spesielle og viktige kunnskaper kan bidra til en bedre verden for alle – la oss få dem mer fram i lyset!

Som leder i LLH Oslo, sto Siri Kvalheim sommeren 1991 på barrikadene for de aller mest uglesette minoritetene innen minoriteten på alle lesber og homsers vegne. Foto: Svein Skeid
Categories
Norsk Seksualpolitikk

ILGA vil fjerne fetisjdiagnosene

Hentet fra Skeive nyheter 9.11.1999

Av Svein Skeid

Europakonferansen til den internasjonale lesbe- og homseorganisasjonen ILGA i Pisa 20.-24. oktober 1999, vedtok å støtte LLHs arbeid med å fjerne fetisjisme og sm som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. Det ble også avholdt en egen workshop som blant annet diskuterte hvordan friske mennesker faktisk kan bli syke av å bli stemplet som syke.

– Diskusjonen på workshopen viste at de frammøtte i store trekk var enige med det norske diagnose-utvalget både når det gjelder hva som bør endres i diagnoselisten og når det gjelder strategi, sier den norske delegaten Ole Johnsen til Skeive nyheter.

Ved siden av å støtte det norske arbeidet med å bygge opp et europeisk nettverk mot umyndiggjørende fetisj-diagnoser, pålegges ILGA-Europas styre å hjelpe nettverket, blant annet ved å gjøre det mulig å sende ut informasjon til medlemsorganisasjonene gjennom nyhetsbrevet Euroletter. – Ved konferansen i Bucuresti i oktober 2000 vil det være mulig å knytte prosjektet tettere til ILGA-Europas styre, sier Ole Johnsen. ILGA-vedtaket innebærer at det norske nettverket skal rapportere tilbake til neste års europa-konferanse. Ole Johnsen var delegat for LLH-Bergen og talsperson for sm/fetisj-utvalget på ILGAs europakonferanse. Ole Johnsen var leder av tidligere HBB, Homofil Bevegelse i Bergen.

I tillegg til de formelle vedtakene, knyttet Ole Johnsen verdifulle kontakter i forhold til det videre nettverkskapende arbeidet – blant annet med italienske, tyske og nederlandske ressurspersoner ved siden av et medlem av den franske gruppen som tilsvarer den norske Åpen Kirkegruppe. Vedkommende ble valgt inn i ILGA Europas styre, og Ole mener hun vil bli en god støttespiller i det videre arbeidet. Dessuten ble aktivister fra hele Europa gjort oppmerksomme på problemet, og flere vil høre om det, hvilket Ole Johnsen anser som en god start.

Konferansen ble et viktig skritt i retning av å bygge opp et europeisk nettverk for å arbeide for at fetisjisme og sm blir fjernet som psykiatriske diagnoser fra sykdomslista til Verdens Helseorganisasjon, WHO. – Det er skadelig å bli lurt til å tro at man er syk, og prinsipielt nedverdigende, sa Ole Johnsen i månedsavisa Blikks novemberutgave. Ole Johnsen tror imidlertid det er lang vei å gå før diagnosene kan bli fjernet, noe som begrunnes med den manglende interesse entusiasme fra fagmiljøet i denne saken.

I 1995 fjernet Danmark, som det første og fortsatt eneste landet i Europa, fetisjisme og sm som mentale diagnoser. I USA skjedde det en endring av de såkalte parafiliene i 1994. Da bestemte den amerikanske psykiaterforeningen å endre diagnosene slik at den bare gjelder når den seksuelle adferden, sexbehovene eller fantasiene fører til psykiske og sosiale problemer. Dette oppfatter amerikanske lærhomoer som et stort fremskritt og inspirasjonskilde for det store flertallet som praktiserer ansvarlig, samtykkende og likestilt sm-sex. Dette skjer over 20 år etter den amerikanske avdiagnostiseringen av homoseksualitet.

Den internasjonale homoorganisasjonen ILGA støttet i sin tid også de dømte lærhomsene i den engelske Spanner-saken. Ole ønsker nå å fremme et forslag for LLHs neste landsstyremøte som sanksjonerer det europeiske nettverket og LLHs rolle i det. Dette anser han som en naturlig oppfølging av vedtakene på to påfølgende LLH-landsmøter – i 1996 og 1998, som vedtok å arbeide for å fjerne sykdomsdiagnostiseringen av lær- og sm-homoer. I 1998 ble det vedtatt å sette ned et bredt sammensatt utvalg bestående fetisj, sm, transe-personer ved siden av fagpersoner på området. Vedtaket i Pisa er et resultat av utvalgets arbeid.

Screen Shot 2015-10-11 at 5.58.41 PM

The umbrella organization for European gay and lesbian rights, European ILGA, issued a statement at it’s 1999 conference in Pisa, Italy, supporting the efforts to remove SM and fetish diagnoses from the ICD. The Revise F65 member Ole Johnsen (picture) also gave a workshop.
Photo: Svein Skeid. 

 

Tidligere leder i LLH Bergen, Ole Johnsen, er godt fornøyd med sm-vedtaket på høstens konferanse i ILGA Europa
Foto: Svein Skeid.

Categories
Norsk Seksualpolitikk

ECMC 25 år 1999

ECMC 25 år 1999

Artikkelen er opprinnelig trykket i BlikkECMC

Av Svein Skeid

Du har sikkert sett dem på byen med skinnjakker og ECMC-merket på skulderen. Håndtrykket symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn. Eller du er kanskje selv en av europas 5000 lærfyrer som kan nyte godt av gjestfriheten i femti ikke-kommersielle lærklubber spredt over femten europeiske land.

ECMC eller European Confederation of Motorcycle Clubs ble stiftet i London 19. januar 1974 i kjølvannet av sekstitallets homofrigjøring. De nordiske SLM-klubbene med over en tredel av ECMCs medlemmer bak seg innehar for tiden ECMCs sekretariat lokalisert i København.

Ja, du går jo ikke på SLM med småsko og blomstret skjorte. Dresskoden er felles over hele Europa: lær, gummi, jeans eller uniform. Det betyr de fleste varianter innen den maskuline sjanger. Skinheads er etterhvert blitt mote og variasjonen kan være stor blant gummifolket med hele dykkerdrakter i orange og rødt eller åletrange drakter i alle regnbuens farger.

De kaller seg gay-skinhead. For ikke å forveksles med naziskinheads har ECMC etter norsk initiativ klare vedtekter mot rasistiske og nazistiske holdninger, ytringer, handlinger og medlemsskap i slike udemokratiske organisasjoner.

Etter norsk initiativ vedtok ECMCs årsmøte i 1996 at sammenslutningen også skal kunne arbeide seksualpolitisk for å fjerne sykdomsstempling og annen diskriminering som hindrer lærhomoers menneskerettigheter. I Norge koordineres dette arbeidet av Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring som i sitt arbeidsprogram uttaler at grupper som butch, skruller, lær- og sm-homoer er en ressurs for LLH.

ECMC driver via sine regionale underavdelinger også et omfattende hivforebyggende arbeid, blant annet koordineres utgivelsen av heftet “Sikrere sex for lærhomser” som kom på norsk i 1991 som den første av sitt slag i Norden. Brosjyren er senere utgitt i de fleste europeiske land, hvorav svært mange med støtte fra vedkommende lands helsemyndigheter. Brosjyren er svært ressursorientert i det den fokuserer på de mange muligheter som lær/fetisj/sm bærer i seg for sikrere sex uten fare for hiv-smitte eller andre seksuelt overførbare sykdommer.

Participants in the ReviseF65 group in 1996 promoted the democratic revision of the rules and policy of the gay leather umbrella organization “European Confederation of Motorcycle Clubs”, ECMC, so as to address issues of sexual politics and anti nazi-stand. In 2000 the more than 50 ECMC member clubs, following a proposal by SLM-Oslo, decided to support the Revise F65 effort.


ECMC-logoens håndtrykk (bilde over) symboliserer kameratskap, respekt og gjensidige avtaler mellom samtykkende voksne homofile menn.

SLM Oslo trakk seg fra ECMC-samarbeidet etter vedtak på generalforsamling (ca 2015?).

Categories
Norsk

SM – en sexy diagnose

Blikk november 1998 ved Lillian Jensen

Artikkelen først publisert på internett av Skeive Nyheter november 1998

Den tyske forfatteren Leopold Ritter von Sacher-Masoch (1836-1895) skrev boka Venus i pels, en roman om en mann som opplevde seksuell nytelse ved å underkaste seg en dominant kvinne. Han var den første som skrev om den gjensidige avtalen mellom masochisten og sadisten, som er en essensiell del av et sm-forhold. Leopold Ritter von Sacher-Masoch etternavn har i ettertid blitt knyttet til begrepet masochisme.

Begrepet sadisme skriver seg fra franskmannen Marquis de Sade (1740-1814), som skrev flere erotiske bøker hvor sadisme var et sentralt tema. Hans mest kjente bok er novellen Justine . De Sades bøker var forbudt i Frankrike helt til på 1970-tallet.

Den første som tok i bruk begrepene sadisme og masochisme var psykiateren Richard von Krafft-Ebing i det medisinske verket Psychopathia Sexualis som kom ut i 1886. I boka gir han uttrykk for at han har innsett at det er en forskjell på normal tøff sex-lek som begge parter har glede av og voldelige overgrep han hadde hatt befatning med i sitt yrke.

Fortsatt diagnose

Til tross for at det er over hundre år siden Krafft-Ebing som den første beskriver sadomasochisme som en gjensidig sex-lek, er sm fortsatt en sykdomsdiagnose i Norge og i de aller fleste andre land. I Danmark ble sm fjernet fra diagnoselista i 1995, og USA fjernet i 1994 sykdomsdiagnosen i de tilfeller hvor utøvelsen av sadomasochisme ikke medfører psykiske, fysiske eller sosiale problemer.

Verkstedet Smia, som er en organisasjon for lesbiske, biseksuelle og homoseksuelle som tenner på sm og fetisjer, ser på fjerningen av sykdomsdiagnosen som en av sine aller viktigste oppgaver. Organisasjonens medlemmer opplever diagnosen som en umyndiggjøring av voksne mennesker som har gjensidig glede av sm-sex. Landsforeningen for lesbisk og homofil friggjøring vedtok i sitt arbeidsprogram i vår å prioritere arbeidet for å få fjernet sykdomsdiagnosen.

Egne lærlesbekvelder

Smia er per i dag den eneste organisasjonen som ivaretar rettighetene også til lesbiske og bifile kvinner som foretrekker sm-sex. I 1990 ble det gjort et forsøk på å starte opp en interessegruppe som kalte seg Lesber i lær. Forsøket strandet relativt fort på grunn av manglende interesse, men da Smia ble startet i 1995 meldte flere lesber seg inn i organisasjonen. I år arrangeres det for første gang egne kvinnekvelder i regi av Smia.

Ikke uvanlig

Det finnes ingen norske undersøkelser om lesber og sm, men undersøkelser fra utlandet kan tyde på at interessen for sm-sex er stor blant lesbiske kvinner. Det amerikanske homomagasinet Advocat gjennomførte i 1995 en omfattende spørreundersøkelse blant sine lesere. 8000 lesbiske kvinner svarte på detaljerte spørsmål omkring seksualitet. 25 prosent av kvinnene oppga at de i løpet av de siste fem årene hadde hatt sex hvor bondage og dominans/underkastelse var inkludert, syv prosent hadde hatt andre former for sm-sex. Selv om man må anta at de kvinnene som tar seg bryet med å svare på en slik undersøkelse er de som er mest interesserte i seksualitet, viser undersøkelsen at sadomasochisme i forskjellige varianter slett ikke er uvanlig blant lesber. Advocates undersøkelse viste også at det særlig var yngre lesber, under 30 år, som krydret sex-livet sitt med sm.

På tross av at undersøkelsen viser at interessen for sm-sex er relativt stor blant lesbiske kvinner er det få som åpent vedkjenner seg dette. Ifølge Smias leder finnes det bare fire-fem lesber i Norge som er åpne om sin sm-orientering overfor sine omgivelser.
Åpen tysk lærlesbe

Homobevegelsen har aldri vært bortskjemt med at kjente personer står fram som lesber og homser, og når det gjelder kvinner som foretrekker sm er situasjonen enda verre. I Norge har vi hittil ikke opplevd at offentlig kjente mennesker har kommet ut som sadomasochister. På europeisk plan er det bare det tyske forbundsdagsmedlemmet Christina Schenk som hittil har vedkjent seg sine sadomasochistiske preferanser. Det vakte oppsikt i Tyskland da Schenk i 1992 offentlig fortalte at hun foretrakk sm-sex. Schenk hadde noen år tidligere stått fram som lesbisk.

Det mest smertefulle…

Selve “guruen” blant sadomasochistiske lesber, og den som kanskje i sterkest grad har talt sm-lesbenes sak er den amerikanske forfatteren og feministen Pat Califia. Califia har siden hun kom ut som lesbisk sadist i 1983, i bøker og artikler i intense ordelag beskrevet det nære samspillet med sine masochistiske partnere. Califias bok Macho Sluts som kom ut i 1988, ble raskt en slags bibel for lesbiske sm-ere. I forordet til Macho Sluts skriver Califia at “det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist.”

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Jagland svarer ikke fetisj-foreninger

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Hentet fra Skeive nyheter 3.7.98

Arbeiderpartiets ledelse har ikke svart på et brev fra sitt eget forum for homofile og tre andre helse, homo og fetisjforeninger, der de ville vite om partiet har endret sin forebyggende politikk overfor minoriteter, etter at de avlyste et informasjonsmøte om sadomasochisme. Her kan du lese brevet til Jagland:

Fredag 3. juli 1998

Til Thorbjørn Jagland, leder i Det norske arbeiderparti

Av en reportasje i VG 9.6.98 fremgår det at Arbeiderpartiets ledelse har “utsatt på ubestemt tid” et møte om sadomasochisme (sm) der billedkunstner og Ap-medlem Hans Petter Stubergh skulle ha vært innleder. Sekretær i Arbeiderpartiet Solveig Torsvik uttaler til VG at hun ikke synes dette “var noe særlig smart tema å ta opp”, mens Siri Wormdal fra Velgeraksjonen forteller at møtet ble utsatt fordi så få kunne komme.

Selv om VG-oppslaget 9. juni hadde en humoristisk vinkling, er saken ytterst viktig for de kvinner og menn som tilhører denne minoritet, blant dem mange lesbiske, bifile og homofile.

Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring, LLH, vedtok på sitt landsmøte i Bergen 9.-10. mai d.å. å nedsette et bredt sammensatt utvalg av fagfolk, fetisj/sm-homser, lesber, bifile og heterofile, med det formål å fjerne diskriminerende sykdomsdiagnoser overfor denne gruppen. Bakgrunnen er blant annet at “de fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv”, slik sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough, uttrykker det i tidsskriftet “Fri tanke” (utgiver Human-Etisk Forbund april 1997). Bullough er grunnlegger av “The Center for Sex Research” ved California State University, Northridge, USA og visepresident i humanistenes verdensforbund, IHEU. Bullough påpeker videre at: “sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet enn destruktiv og skadelig vold. Liksom homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene også her.”

Solveig Torsviks uttalelse til VG og Ap-ledelsens avvisning av en dialog med denne gruppen, tyder på manglende kunnskap om Helsetilsynet, Helseutvalget for homofile og forhenværende Arbeiderparti-regjeringers 15 år lange “forebyggende og identitetsskapende arbeid” overfor den “marginaliserte og sårbare gruppe”, som også fetisj- og sm-miljøene representerer (sitater fra Sosial- og helsedepartementets “Handlingsplan mot hiv/aids-epidemien 1996-2000” ss 33 og 46).

I denne handlingsplanen – som har forord av Arbeiderpartiets tidligere helseminister Gudmund Hernes – fremheves også homofile fetisj- og sm-organisasjoner som sentrale i arbeidet for å øke “den følelse av egenverdi som skal til for å stille krav om, eller selv ønske å beskytte seg” mot hiv-smitte (ss 33, 46).

Med hjemmel i overnevnte handlingsplan, kap. 719, post 70, yter Statens helsetilsyn økonomisk støtte til forebyggende arbeid for å fokusere også fetisj og sm-sex som en “positiv og helsebringende faktor i menneskers liv” (s 43). Senest i tilskuddsbrev til Verkstedet Smia av 22.3.97 ser Helsetilsynet “positivt på at personer i fetisj- og sm-miljøer sosialiseres til sikrere sex både når det gjelder smittevern og andre helserelaterte emner”.

Handlingsplanen mot hiv/aids-epidemien, fremhever komme-ut-fasen som spesielt sårbar i forhold til hiv-smitte (s 47). Tre av ti unge som tar sitt eget liv, er sannsynligvis homofile og lesbiske. LLHs undergruppe “Verkstedet Smia” har erfaringer som tyder på at prosenten sm-homser og lesber som prøver å ta livet sitt på grunn av sosial utstøtning kan være enda større, da disse er stigmatisert både som homofile og fetisjister.

Et foredrag om sex, identitet, menneske og samfunn burde derfor være høyst aktuelt nettopp for Arbeiderpartiet, som har tradisjon for å ta ansvar for utstøtte minoriteter.

Vi håper at overstående møteutsettelse og uttalelse fra partisekretær Solveig Torsvik, ikke signaliserer en kursendring i Arbeiderpartiets politikk. Det vil kunne ramme fortsatt helseforebyggende arbeid i offentlig og frivillig regi. En kursendring vil dessuten på nytt kunne tvinge marginaliserte grupper under jorden, utenfor rekkevidde av blant annet hiv-forebyggende tiltak – og altså virke stikk i strid med overordnede helsepolitiske målsettinger.

Med vennlig hilsen

Tone Barstad/s, Leder i Verkstedet Smia Oslo

Knut Sverre Røang/s, Leder i Landsforeningen for Lesbisk og Homofil frigjøring

Fungerende leder i Helseutvalget for homofile

Karen-Christine Friele/s, Leder i Forum for Homofile og Lesbiske i Arbeiderpartiet
English
text

June 9, 1998, The Norwegian Labour Party had announced a public meeting about sadomasochism. The very same day the meeting was canselled. Four safer sex-organizations protested in a letter to leader of the Labour Party, Thorbjørn Jagland (picture). But we never received any answer to our letter.

Categories
Arkiv 1997 - 2002 Norsk Seksualpolitikk

Fetisj/sm-nyheter 1997 og tidligere

Fetisj/sm 1997

Fetisj/sm 1998

Fetisj/sm 1999

Fetisj/sm 2000

Fetisj/sm 2001 og senere

Artiklene er hentet fra Skeive nyheter 1997

bodypaint
Skeive dager I Oslo 1997.   Foto: Svein Skeid.

Janet Jackson liker å bli bundet
– Kjettinger og håndjern er ikke helt min stil. Men jeg liker å bli bundet til senga, innrømmer Janet Jackson (31) overfor Dagbladet. Tidligere i år kom hun med den sterkt sm-inspirerte plata “The Velvet Rope”. Dagbladet 10.12.97

Sm-sensur på Geocities
Den svenske websiden Robin1 for lesber og homser ble sensurert av Geocities etterat Robin1 la ut temasider om fetisjisme. Her kan du lese Robins historie om sensuren og om sin egen komme ut-prosess som lærhomse. Skeive nyheter desember 1997

Smia Bergen informerte psykologistudenter
Hva som er normal seksualitet er til sjuende og sist er et kulturprodukt. Det kom fram på et seminar der psykologistudentene i Bergen hadde invitert Verkstedet Smia Bergen til å informere. Skeive nyheter 28.11.97

Nazister angrep RFSL
Nynazister skrek “bögjävlar” og gjorde Hitlerhilsen til lærhomsene. Nazihærverket mot homoforeningen RFSLs lokaler har satt i gang en debatt på riksnivå der RFSL krever at homoseksuelle skal omfattes av loven om hat mot folkegrupper. Qmagazine 19.10.97

Oslos Underliv
Boka “Oslos Underliv” med bilder av fotografen Anders Abel og tekst av Anya og Klassekampens tidligere journalist Brage Bragli Alstadheim, får stort sett god kritikk for sine bilder, og slakt for sin tekst i Cupido, Kulturkanalen Morgenbladet og av Nils Johan Ringdal i Dagbladet.

Fetisjismens verden [død link]
Fetisjisme handler om å balansere på grensen mellom det som er tillatt og det som er forbudt, og kanskje er det denne overskridelsen som er det viktigste for fetisjisten? Under Dusken nr 6 1997

Sexologer bør ta et oppgjør med Freud
Sexologer burde inngå et samarbeid med frigjøringsorganisasjonene for å hjelpe og støtte folk som opplever en sm-legning som en skam og et problem, mener dansken Anders Sørensen som er leder for Det Sorte Selskab. Nordisk sexologi nr 14 1996

Prisbelønnet sexolog bryter med sm-fordommer Sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe annet vold. Absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd er nøkkelordene, uttaler Vern L. Bullough i Fri tanke 15.4.97

Intimsfæren truet
Den såkalte Spanner-dommen fra England har fått minimal omtale i norske media. Kulturkanalen omtaler dommen og trangsynte kvinnegrupper som seiler under progressivt flagg. Kulturkanalen 7.3.97

Verkstedet Smia
Gateavisa har besøkt lærhomsene og lærlesbene i Smia-Oslo midt under den verste Ottar-debatten i 1997. Gateavisa nr 159

Var Ibsens Hedda sadomasochist?
Det er vel mer enn indisier? – På at Hedda er sadomasochist, mener du? Det er i så fall ikke bevisst. Det er ikke valgt. – Kan man velge sin legning, da? – Nei. Det er et poeng. Jeg burde vite det, som er sadomasochist selv. VG 23.8.96

Spannersaken – ny heksejakt
– Sosialister og andre som vil kjempe for frigjøring må være klart imot at staten, eller andre skal grafse i eller kontrollere folks privatliv, skriver Internasjonale Sosialister i en kommentar til den statlige undertrykkingen og trakasseringen av homser, lesber og SMere i den britiske Spanner-saken. Sosialistisk Arbeideravis 2.7.96

Spannersaken
Etter spannerdommen i 1993 har en offentlig oppnevnt engelsk lovkommisjon i en omfattende rapport, foreslått at samtykkende sm-sex skal være lovlig på linje med diverse idrettsgrener. Gateavisa nr 156, 28.6.96

Ottars hersketeknikker
Kvinnegruppa Ottar benytter seg av tradisjonelle maktteknikker i sin kamp mot fetisj- og sm-minoriteten, skriver LLH i Klassekampen 17.6.96

Skummel sex i annerledeslandet
Dersom partene ikke føler positivitet overfor hverandre utøver man ikke sm, sier “Ivar” i SMil Norge som også omtaler den såkalte Spanner-saken i England. Under Dusken nr 6 1996

Homofile kriminaliseres
Hundre år etter rettsaken mot Oscar Wilde har England som eneste land i Europa kriminalisert sikker, ansvarlig og samtykkende sm-sex mellom homofile likestilte parter. Antifascistisk Aksjon nr 10 1996

Pisk og håndjern som terapi
Sm kan virke terapeutisk, ja kanskje styrke immunforsvaret. Gå ut og forsk på dette medisinere, oppfordrer Hans Petter Stuberg medisinerstudentene i Tromsø. Utropia nr 3 1996

Danmark fjerner SM som diagnose
Knapt et år etter at amerikanske psykiatere endret sine SM og fetisj-diagnoser, avregistrerte Danmark i 1995, som første EU-land, sadomasochisme fullstendig som diagnose ved et politisk vedtak i regjeringen. Smia-info 1.5.1995, oppdatert 2002.