Minneord av Jostein Pedersen (bildet) i mars-utgaven av månedsavisa Blikk 2011 (gjengitt med tillatelse fra Jostein og Blikk).
Av og til i livet møter man mennesker som setter spor. Ikke fordi man dyrker et livslangt vennskap, deler interesser eller blir intime. Men fordi at de ER. De LEVER. Slik var Tore Stensby som plutselig har gått bort bare 48 år gammel.
Vi er mange her ute som føler tapet av Tore fra Sørskogbygda. Vi vil huske smilet, det klare blikket, de sterke meningene, omsorgen for alle og kjærligheten til Svein. Han levde i øyeblikket og fikk oss andre til å leve med.
Tore ble født i Elverum den 25. februar 1962 som nummer fire av sju søsken. Han vokste opp på gården Josvea i Sørskogbygda med mor Undis og far Tor. Mor stelte fjøset og far arbeidet i skogen.
I følge søstrene oppdaget Tore at han var annerledes allerede på melkerampa da han var åtte. Kanskje var det derfor han aldri dømte noen og hadde et spesielt hjerte for de svakeste; dyr og eldre. Allerede på barneskolen stelte Tore for eldre og flyttet hjemmefra 14 år gammel for å stelle slektninger slik at de kunne bo hjemme. I helgene var han fjøsavløser.
Av bygdas kloke gamle kvinner lærte Tore om krigen og historien. Kunnskap som han delte med oss andre senere i livet. Han flyttet hjem på grunn av morens sykdom. Da hun døde før jul da Tore var 18, gjorde det sterkt inntrykk. Mens resten av familien var lamslått, insisterte Tore på at jula skulle gå som vanlig. Han vasket og lagde julemat slik mor Undis hadde lært ham.
Bare 19 år gammel fikk han sitt første småbruk og flyttet to år senere til småbruket Døl der han bodde til sin altfor tidlige død. Eldres fortellinger om krig og tidligere tiders fattigdom lærte Tore betydningen av selvberging. Ingen ting skulle gå til spille. Når det ble igjen noen overmodne epler, lagde Tore syltetøy. Han høstet av naturens gaver.
Tore syltet, bakte flatbrød, lefser, kaker, smultringer, kinnet smør og lagde pultost. Tore var altmuligmann like mye som kokk. Han bygde ny låve, nytt uthus, bygget våningshus og nytt hus på Furuhaugen der Tore og kjæresten Svein bodde i noen få år, før Tore vendte hjem igjen til Døl-huset. Tore stod for alle byggetegningene selv. Hver minste minste detalj ble inntegnet av møbler og inventar. Deretter var bare for arkitekten å kopiere.
Tore var sammen med damer før han kom ut av skapet. Da han var 24, var han på frierferd til Lillian med nybakt kake. Han skrev et tre siders langt brev til faren da han kom ut som homofil tre år senere. I 1990 traff han sin livsledsager gjennom over 20 år, Svein Skeid. Høsten 1991 stod de to forelskede kjærestene frem som ”Småbrukere og lærhomser” over seks sider i lørdags-VG.
I dag er det vanskelig å forestille seg hvilken oppmerksomhet dette vakte. Men Tore og Svein stod last og brast og avmystifiserte ikke bare homofili, men også til da det skjulte lærmiljøet. En lærhomo i Sørskogbygda? Norge hadde ikke sett maken. Det var en hyllest til kjærligheten og annerledesheten som vi knapt har sett maken til hverken før eller siden.
Gjennom 20 år støttet Tore Sveins menneskerettighetsarbeid overfor seksuelle minoriteter. 1. februar 2010 kunne de feire den norske friskmeldingen av fetisjister og SM-ere. De var uatskillelige: Kom Svein, var Tore i løypa – og omvendt. Utad var de det perfekte homoparet som alle så opp til, for oss utallige som kjente dem, var de bare Tore og Svein.
Visst var Tore annerledes. Han var en lærhomo fra bygda og snakket fryktelig rart for Oslo 3-homoene på by’n. Det affiserte ham ikke det minste. Det var deres problem, ikke hans.
Når Tore Stensby nå er gått bort står vi så fattige, så fattige tilbake. Han var en flott mann som bød på seg selv slik at vi andre tullinger kunne lære. “Du er deg selv, “ sa han, “hvem andre kan du være?” Hans generøsitet og omtenksomhet favnet oss alle. Og duverden som vi lo!
I dag går vår dypeste medfølelse til Tores elskede Svein og hans nære familie. Og til oss alle andre. Vi har mistet en av våre beste.
Fred være med deg, Tore.