Categories
Norsk Seksualpolitikk

Ny diskrimineringslovgivning. Notat til André Oktay Dahl

Ny diskrimineringslovgivning. Notat til André Oktay Dahl

I regjeringens proposisjon 88L om ny diskrimineringslovgivning heter det på sidene 63, 110 og 159 at “særlige seksuelle preferanser eller aktiviteter som for eksempel fetisjisme eller sadomasochisme” ikke inkluderes av diskrimineringsvernet.

Uansett hva en måtte mene om rettsvern som virkemiddel, så er det etter vår oppfatning uheldig at noen seksuelle minoriteter, som definert av Helsedirektoratet, eksplisitt ekskluderes fra loven. Vi er bekymret for at dette kan føre til økt stigmatisering.

Fetisjister og sadomasochister (bdsm-ere) opplever i høy grad diskriminering og de fleste lever derfor skjult. For eksempel er det etter vår oppfatning uakseptabelt at unge og mindreårige som voldtas får saken sin henlagt av politiet med den begrunnelse at de er bdsm-ere og derfor må antas å like overgrep.

Bakgrunn

I 2009 fjerner Sverige fetisjisme og sadomasochisme fra landets sykdomsliste og drar paralleller til homofile og lesbiskes situasjon 30 år tidligere.

I 2010 tas diagnosene fetisjisme og sadomasochisme ut av bruk i helsevesenet i Norge. Begrunnelsen er at diagnosene i seg selv av mange oppleves som støtende og blir ansett å bidra til stigmatisering av gruppers og enkeltmenneskers seksualitet. Slik seksuell identitet har folkerettslig vern gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjonens art 8 som en del av privatlivet.

Høsten 2010 betegner Helsedirektoratet fetisjister og sadomasochister som ‘seksuelle identiteter’ og inkluderer gruppene eksplisitt i kategorien ‘seksuelle minoriteter’ på linje med andre seksuelle orienteringer som homofile, lesbiske og transpersoner.

I forbindelse med den finske friskmeldingen i mai 2011 omtaler landets helsemyndigheter eksplisitt fetisjisme og bdsm/sadomasochisme som seksuelle orienteringer.

August 2011. En forskningsgjennomgang fra LLH på oppdrag fra Verdens helseorganisasjon framhever at det er vanlig blant ledende fagfolk og forskere å inkludere fetisjisme og bdsm i begrepet ‘seksuell orientering’.

En rapport fra LLH til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet oktober 2011 antyder at hver tredje bdsm-er opplever trusler, trakassering, diskriminering og hatmotivert vold og at tre av fire lever skjult med sin fetisj/bdsm-interesse eller orientering.

En ytterligere oppdatert rapport fra LLH til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet september 2012 dokumenterer blant annet hvordan bdsm-ungdom mobbes ut av videregående skole og at funksjonshemmede bdsm-ere trakasseres av hjelpepersonell i eget hjem.

En rapport fra LLH til Stortingets familie- og kulturkomité april 2013 viser at saker der unge og mindreårige jenter voldtas, og politiet erkjenner de faktiske forholdene, henlegges fordi jentene er bdsm-ere og “må forutsettes å like slikt”.

LLHs bdsm- og fetisjutvalg, Revise F65 har så langt dokumentert 41 tilfeller av diskriminering på grunn av seksuell fetisj- og bdsm-orientering i Norge. Eksemplene, en gjennomgang av forskning på området, anslag på gruppens størrelse og annen dokumentasjon finnes på våre nettsider: revisef65.org/diskrimvern.html

På denne bakgrunn ber undertegnede om at fetisjisme og sadomasochisme (bdsm) blir inkludert i ny diskrimineringslov under diskrimineringsgrunnlaget ’seksuell orientering’ som vesentlige forhold ved en persons identitet. Subsidiært kan gruppene inkluderes under ’seksuelle identiteter’ slik Helsedirektoratet benytter begrepet. Dersom fetisjisme og sadomasochisme ikke blir omfattet av lovens rettsvern, ber vi familie- og kulturkomiteen påpeke at forskjellsbehandling på grunnlag av fetisjisme og sadomasochisme som er omfattet av privatlivet som hovedregel ikke kan anses som saklig grunn i arbeidsmiljøloven, husleieloven og andre spesiallover.

Hilsen LLHs bdsm- og fetisjutvalg Revise F65, Svein Skeid

Categories
Norsk Seksualpolitikk

Friskmeldingen og mulige konsekvenser for lærhomser

Friskmeldingen og mulige konsekvenser for lærhomser

Først vil jeg takke enkeltmedlemmer og klubben SLM som personlig og økonomisk har bidratt til Diagnoseutvalgets arbeid gjennom mange år. Diagnoseutvalget Revise F65 har i tillegg til flere fagpersoner og foreninger, også støtte fra den europeiske lærhomoparaplyen ECMC, European Confederation of Motorcycle Clubs og Mr Leather International 2003, John Pendal, som aktivt har promotert arbeidet på sine nettsider og på reise verden rundt. Ikke minst gjelder dette kanskje unge lærhomser i komme ut-fasen. Dette er i samsvar med SLM og ECMCs formålsparagrafer om å jobbe for gruppens menneskerettigheter.

Av Svein Skeid

Les også: Fra samfunnsfiende til friskmeldt

En av myndighetenes hovedbegrunnelser for å fjerne fetisj- og sm-diagnosene fra 1. februar 2010, er at de ”bidrar til stigmatisering av gruppers og enkeltmenneskers seksualitet.” Et av Diagnoseutvalget mange argumenter er at fjerning av stigmatiserende diagnoser kanskje er det enkelttiltak som kan ha størst betydning for sm/fetisj-gruppens selvfølelse og identitet på kort og lang sikt, med derav følgende mulighet til å ivareta egen helse og beskytte seg hiv og andre seksuelt overførbare sykdommer. Dette samsvarer med myndighetenes hiv-forebyggende prinsipper og SLM formålsparagraf om å ”oppmuntre til sikker og ansvarlig sex.”

Ved friskmeldingen ble fetisjister og sm-ere samtidig for første gang inkludert i gruppen “seksuelle minoriteter” som handler om samtykke mellom voksne mennesker, en status som tidligere har vært forbeholdt lesbiske, homofile, bifile og transpersoner.

Dessuten benyttet helsemyndighetene offiselt begrepet “seksuelle identiteter” på lik linje med “seksuelle preferanser” som betegnelse på sm/fetisj-gruppen. Ved å introdusere begrepet “seksuell identitet”, tar direktoratet etter vår oppfatning høyde for at sm og fetisj for mange handler om noe dypt personlig som verken kan behandles eller velges bort. SM og fetisj handler kanskje like mye om hvem vi er, som hva vi gjør. Homofiles historie viser vel at denne nyansen kan innebære forskjellen på marginalisering og samfunnsmessig aksept.

Som minoritet i minoritetene, er fetisj/sm usynliggjort i Novarapporten fra 1999 og dermed også fra handlingsplanen Bedre livskvalitet for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner 2009-2012. Vi er glemt i offentlige levekårsundersøkelser. Vi vet ingen ting om levekår, selvmord(sforsøk), diskriminering, osv. Vi kan bare ane litt om situasjonen utifra begrensede case-studier og egne observasjoner.

Som ”offentlig anerkjent seksuell minoritet” kan det etter friskmeldingen være lettere å bli inkludert i levekårsundersøkelser, forskning og offentlige tiltak mot stigmatisering og diskriminering.

Friskmeldingen gjør det mulig å jobbe for at lærebøker og oppslagsverk fremstiller ulike seksuelle identiteter som likeverdige normalvarianter, slik at ikke det første ungdom ser når de oppdager sin legning eller interesse, er at fetisj og sm dreier seg om sykelige avvik.

Friskmeldingen skjer i en tid da få eller ingen ledere i norske fetisj- og sm-organisasjoner står åpent fram og fronter medlemmenes interesser. Ledere som tidligere har vært åpne, har gått inn i skapet igjen fordi de fikk problemer med kunder, klienter, elever, osv. Åpenhet var ikke forenlig med å fungere i jobb som lærer, arkitekt, osv.

Forhåpentlig kan fjerningen av fetisj- og sm-diagnosene bidra til at færre mennesker etterhvert trenger å leve skjult med sin identitet og sine preferanser. Dette er noe Helsedirektoratet også sterkt understreker i sin pressemelding om friskmeldingen.

Dessuten kan fjerningen av diagnosene etter min oppfatning forebygge et backlash og demme opp for seksualfiendtlige krefter ved å danne en motvekt overfor motkrefter som roper på sensur og for eksempel vil forby privat besittelse av sm-bilder, slik vi ser i USA og Storbritannia.

Sist, men ikke minst, så må vi hindre at diagnosene blir gjeninnført! Selv om Revise F65 jobber for full friskmelding overfor WHO, er det en potensiell fare for at diagnosene som Helsedirektoratet fjernet 1. februar 2010 blir gjeninnført når Norge en gang i fremtiden skal oversette ny internasjonal ICD-11 til norsk. Det er ikke sikkert at ICD-11 vil gå like langt som Norge, Sverige og Danmark har gjort. En direkte oversettelse av ICD-11 til norsk kan derfor bli et tilbakeskritt i forhold den reformen som Norge nå har gjennomført.